Huden tilpasser seg omgivelsene
Froskens flate kroppsbygning sikrer at huden har et stort overflateareal, som er perfekt til å ta opp oksygen gjennom huden.
Frosk trekker pusten med huden
Den flate Borneo-frosken, Barbourula kalimantanensis, trenger ikke lunger. Kapillærer like under hudoverflaten absorberer oksygen fra fra både luft og vann slik at det kan sendes rundt i kroppen med blodet.
Forskernes teori er at froskens habitat, i kalde, rasktflytende elver, har gitt flere fordeler. Kalde elver inneholder mer oksygen, og kulden bremser froskens stoffskifte. Samtidig har frosken lettere for å holde seg på bunnen av vannet uten oppdriften fra lungene.
Den australske øglen tornedjevel kan slukke tørsten ved hjelp av en spesiell struktur på skinnet.
Øglehud transporterer vann til munnen
Den bare 10–15 centimeter lange tornedjevelen lever i knusktørre områder i det vestlige og sentrale Australia. Den fredelige øglen lever av insekter og har en skinnstruktur med spisse torner som holder rovdyr unna, og som hjelper øglen med å opprettholde væskebalansen.
For at det knappe vannet i kroppen ikke skal fordampe, kan det ikke trenge gjennom skinnet, men øglen kan samle opp vanndråper fra fuktige overflater.
Skinnet er bygd opp av skjell med et nettverk av små kanaler mellom seg. Rillene fungerer som elver og samler opp vann som fortettes som dugg, og dirigerer vannet langs skinnet og til munnen.
Infrarøde bilder avslører at temperaturen er høyere på sjiraffens flekker, uansett om flekkene er utsatt for direkte sollys eller ikke.
Flekker kjøler ned sjiraffen
Sjiraffens karakteristiske flekkete skinn er ikke bare til pynt og kamuflasje. I varmen kommer flekkene til nytte. De fungerer nemlig som en slags utluftingsvinduer som kjøler dyret.
For å kunne klare seg i den afrikanske varmen har sjiraffen utviklet en rekke måter å kjøle seg ned på. Huden er spekket med svettekjertler, og i flekkene er kjertlene større.
Under hver flekk ligger det to store nettverk av blodkar. Når sjiraffens kroppstemperatur stiger, utvider blodkarene seg og sender store mengder blod til flekkene, der kroppsvarmen kan slippe ut.
I tillegg til flekkene har den slanke, tårnhøye sjiraffen en enorm hudoverflate i forhold til vekten. Dermed kan den lettere regulere varmen.
Hudsvindlerne
Sebraens svarthvite striper tilslører rullebanen for insekter som fluer og klegger, slik at de flyr forbi kroppen.
Sebrastriper forvirrer insekter
Hvis en hest og en sebra gikk gjennom en sverm av fluer, ville de aller fleste fluene slå seg ned på hesten. Det skyldes at fluer ser med lav oppløsning og har mer problemer med å analysere landingsmulighetene når de kommer nær sebraens stripete hud.
Videoer avslører at insektene ikke rekker å senke farten og derfor flyr forbi sebraen eller støter inn i den.
VIDEO: Fluer får problemer med landingen når de nærmer seg sebraen
*Kilde: University of California* Sebrastriper forvirrer parasitter og fluer, som derfor er mindre tilbøyelige til å sette seg på sebraens hud.
I tillegg til stripene skiller sebraskinnet også ut duftstoffer som holder insektene unna.
Forskere har forsøkt å overføre sebraens suksess til vanlige hester for å beskytte dem mot klegg. Det viste seg at når hester får frakker med sebrastriper, lander det betydelig færre av de blodsugende plageåndene på dem enn på hester med enten svart eller hvit frakk.
Selv en utstoppet varslerfugl, som på bildet, utløser kameleonens fargeskift, slik at den går i ett med for eksempel en gren.
Fargeskift lurer rovdyr
Smiths dvergkameleon mestrer kamuflasjekunsten og endrer farge på millisekunder når et rovdyr truer.
Kameleonens to største fiender er varslerfuglen og boomslangen, som lever i trær.
Fugler har velutviklet fargesyn og ser farger bedre enn mennesker. Derfor gjør kameleonen mye for å få fargen til å ligne omgivelsene når varslerfuglen er i området.
Stilt overfor boomslangen, som er mindre visuelt orientert og har dårlig fargesyn, kan kameleonen skjule seg med mindre fargetilpasning.
Skinnet på piggmusen lurer rovdyrene.
Løs hud sikrer overlevelse
Skrøpelig skinn høres ikke ut som en styrke, men for afrikanske piggmus kan det være forskjellen mellom liv og død. Musenes tynne og løse skinn redder dem når rovdyr kommer tett innpå. Under angrep kan musene nemlig kvitte seg med opp mot 60 prosent av skinnet på ryggen og dermed slippe unna rovdyret.
På overflaten ligner piggmus helt vanlige mus, men på grunn av alle hårsekkene er det mindre plass til bindevev, og det gjør skinnet ekstremt skrøpelig.
Skinnet skreller lett av, for det er 77 prosent løsere enn hos vanlige mus og 20 ganger slappere.
Selv om hudtapet ofte innebærer at musen mister blod og får skader fra rovdyrenes tenner og klør, kan musen lynraskt gjenopprette ødelagt hud med intakte svettekjertler og hårsekker.
Helbredelsesprosessen går så raskt at et sår blir opp mot 64 prosent på bare en dag.
Huden skaffer mat
Spermhvalers skinn avslører intense dyphavsoppgjør med blekkspruter.
Blekksprutjakt krever tykk hud
Spermhvalen har verdens tykkeste skinn. Det kan bli hele 35 centimeter på ryggen og hodet. I tillegg kommer et tykt lag av spekk like under skinnet.
Det tykke skinnet kommer til nytte når hvalen kjemper mot rivaler eller dykker 3000 meter ned i havmørket for å fange gigantiske blekkspruter.
VIDEO: Spermhvalers magesekker avslører mytiske kamper med blekkspruter
* Kilde: Bertrand Loyer, regissør* Forskere har aldri observert kamper mellom spermhvaler og blekkspruter i havdypet, men har funnet beviser på at de foregår, og ut fra disse rekonstruert spermhvalenes jakt.
Tentaklene på de opp mot 18 meter lange byttedyrene er dekket med hundrevis av sugekopper omkranset av skarpe pigger som river dype sår i spermhvalens skinn når blekkspruten kjemper for livet.
Selv om hvalen vanligvis går seirende ut av kampen og sikrer seg et måltid, sitter merker fra blekksprutens klør ofte igjen i huden.
Strukturen av overlappende plater på skjelldyrets kropp gjør at rovdyrets tenner blir avledet langs med kroppen.
Panserhud beskytter mot rovdyr
Skjelldyr er dekket av store, overlappende lag av keratin. Det er det samme materialet som neglene dine er lagd av. Når skjelldyr føler seg truet, ruller de seg sammen som en kule og bruker skjellene som beskyttende rustning.
Skjellene er ikke særlig tunge, så det lille dyret løper ikke rundt med en tung rustning. Likevel er skjellene ekstremt solide og beskyttet mot å revne takket være strukturen av keratin.
Når et rovdyr bryter gjennom skjellene, går sprekkene langs dyret i stedet for inn til det myke vevet under.
Kombinasjonen av lav vekt og høy motstandsevne har i nyere tid inspirert forskere til å bruke skjelldyrets hud som forbilde for en rustning til mennesker.
Havsneglen har rappet et viktig gen fra algen som gjør den i stand til å bruke grønnkorn.
Grønn havsnegl lever av sollys
Havsneglen Elysia chlorotica blir det den spiser.
Når den er ung, er sneglen gjennomsiktig, men etter hvert som den mesker seg med alger, blir den stadig grønnere og ligner til forveksling et blad. Vanligvis brytes klorofyll fra planter og alger ned i fordøyelsessystemet til dyr, men havsneglen har spesialisert seg i å få absolutt alt ut av algemåltidene.
Stjålet gen banet vei for solenergi
Cellesamarbeid utnytter sollys
Når algene blir brutt ned i sneglens tarm, blir både klorofyll og genet psbO frigitt og tatt opp i sneglens celler. Her samarbeider de om å utnytte energien i solstrålene.
Den grønne fargen skyldes algenes klorofyll, som forblir intakt i sneglen og driver fotosyntese. I tillegg til å bevare klorofyllet har sneglen stjålet et gen fra algen som er helt avgjørende for at klorofyllet skal fungere.
Genet lar både planter og alger gjøre om sollys til kjemisk energi, og når sneglene har spist nok alger, kan de leve av sollys som den primære næringskilden.
Små, svarte flekker langs krokodillens gap fungerer som følsomme sensorer som registrerer bevegelser fra byttedyr.
Følsomt krokodilleskinn merker byttedyr
Krokodillers hardføre, skalldekkede skinn er ekstremt følsomt takket være små svarte flekker som fungerer som sanseorganer.
Flekkene er konsentrert på snuten og rundt munnen og inneholder et vell av nerveender og berøringsreseptorer.
De om lag 9000 sanseorganene kan merke trykk helt ned til 78 milliondeler av en newton, noe som er bare en tiendedel av det fingertuppene våre kan få med seg.
Følsomheten gjør krokodiller i stand til å merke krusninger fra en enkelt vanndråpe som treffer vannet, eller de minste bevegelser fra byttedyr.
I et forsøk fôret forskere krokodiller i totalt mørke. Krokodillene satte straks kursen mot maten.