Mange små dyr har ikke noe hjerte – rett og slett fordi de ikke har behov for det. En del av dem har ikke engang et kretsløp med blod. Det gjelder for eksempel de svært utbredte middene, som findes både i sengene våre og nesten alle andre steder på kloden.
Oksygen og næringsstoffer oppløses i kroppsvæsken og ”skvulper” tilfeldig rundt i dyret. Avstandene er så små at oksygen og andre stoffer alltid når frem til stedene der de skal brukes.
Det er ikke tilfeldig at det er små dyr som klarer seg uten hjerte. Et hjerte er en pumpe som sikrer at blodet strømmer rundt i kroppen, slik at energi, oksygen og avfallsstoffer kan bli transportert raskt rundt. Jo større dyr, jo større og mer effektivt hjerte har det behov for. De største og kraftigste hjertene finner vi hos pattedyr, med blåhvalen som suveren rekordholder. Den har et hjerte på størrelse med en mindre personbil.
Fuglene har relativt små, men også svært muskuløse og effektive hjerter. Det samme gjelder krypdyrene. Hos amfibiene og fiskene er hjertet enklere oppbygd og ikke så kraftig. Mange av disse dyrene har også et lavere stoffskifte, slik at de ikke har behov for en så effektiv pumpe. Blant virvelløse dyr begynner det å bli lenger mellom hjertene. Mange har overhodet ikke noe hjerte, spesielt mikroskopiske dyr.
Hos bløtdyr, leddormer og leddyr (insekter, krepsdyr og liknende) finner vi imidlertid som regel en eller annen form for hjerte. Hos disse dyrene er et av de større blodkarene ofte i stand til å trekke seg sammen og dermed fungere som et slags hjerte. Systemet blir da supplert med et eller flere mindre hjerter.
Det finnes også enkelte dyr som har ekstra hjerter. Det er for eksempel tilfellet med blekksprutene, der gjellehjerter sørger for at blodet kommer fort ut og inn av gjellene. Meitemarkene har ikke ett, men flere små hjerter, normalt fem, men hos noen arter helt opptil åtte. Disse hjertene sikrer først og fremst en jevn blodtilførsel til alle deler av forkroppen, som inneholder de viktige kjønnsorganene.