Menneskets sanser er ikke noe å skryte av. Vi er ikke spesielt gode til verken å se, høre, lukte, smake eller føle. Det høres ikke særlig effektivt ut, eller for den saks skyld spesielt egnet til å sørge for at sansenes eier overlever.
Men kanskje er allsidigheten egentlig en av grunnene til at mennesket har klart seg så godt. Vi kan litt av alt, og vi kan fremfor alt tilpasse oss, slik at vi kan klare oss i de fleste miljøer – også hvis det inntreffer plutselige endringer.
Det fins mange andre dyr som har langt bedre og mer følsomme sanser enn mennesket, men dyrene er til gjengjeld ofte så superspesialiserte at de ikke kan særlig mye annet.
Store deler av hjernene deres er overlatt til behandlingen av en helt bestemt type informasjon.
Det gjør dem svært effektive til å håndtere spesifikke situasjoner, men til gjengjeld får de problemer og vanskeligheter med å klare seg hvis leveforholdene deres endrer seg.
Den store hvithaien bruker evnen til å føle elektriske felt når den jakter på tunfisk, sel, delfin eller annet bytte.
Fisker sender ut svake elektriske impulser når de beveger seg.
Ytre porer fanger opp de elektriske impulsene som så går via geléfylte kanaler inn til Lorenzinis ampuller. Hundrevis av Lorenzinis ampuller, en slags sensorer i haiens snute, behandler de elektriske impulsene.
Lorenzinis ampuller aktiverer lokale nerver, som informerer hjernen om at et mulig bytte er i nærheten.
Dyrenes sanser er ikke bare ofte mer fintfølende enn menneskers; de reagerer også på et bredere spekter av påvirkninger.
Menneskets øye kan for eksempel bare fange opp såkalt synlig lys, mens en lang rekke insekter også kan se ultrafiolett lys.
Mange dyr kan høre både mer høyfrekvente og mer lavfrekvente lyder enn mennesker, og noen av dem har ikke bare en sjette sans, men både en sjuende, åttende og niende sans.
Noen ganger har forskere diskutert muligheten for å forbedre de menneskelige sansenes spennvidde, for eksempel ved genetisk manipulasjon.
Det har blitt gjort forsøk med teknikkens hjelp, men hver gang krever det at signaler som ligger utenfor de menneskelige sanseorganers rekkevidde blir omdannet til noe som faktisk kan oppfattes av mennesker, og dermed mister man trolig en del av den potensielle informasjonen.