Dyr med smarte taktikker dominerer i polarkulde

Om sommeren gjør ikke fjellreven mye av seg. Den er liten og slank, med en kort, tynn, gråblå pels. Den har bleke ører og en lang, tynn og nesten naken hale.

Alt det endrer seg når sommeren er på hell og vinterpelsen begynner å komme fram. Lange, hvite hår vokser ut mellom de grå. Halen blir tykkere, og selv mellom og under poteputene gror pelsen fram.

Når vinteren kommer, er pelsen mer enn tre ganger så lang og tett som om sommeren og kan beskytte reven mot ekstrem kulde. De lange hårene på føttene virker isolerende mot kulde fra bakken, og den tykke halen kan brukes som en dyne.

Temperaturen må antagelig falle til under -40 grader før en fjellrev i det hele tatt merker at det er kaldt.

FJELLFUGL FINNER FRAM DE VARME ULLSOKKENE

Fjellrypa er en robust fjellfugl som trives både sommer og vinter i fjelltrakter høyt mot nord. Fjærdrakten er tett året rundt og beskytter mot det barske klimaet.

Om sommeren er den litt tynnere, men om vinteren er den ekstra tykk, tett og hvit.

For ikke å fryse på føttene utvikler fuglene et lag av tykke, hvite fjær på beina – fugleverdenens svar på isolerende vinterstøvler. Og da er verken 20, 30 eller 40 kuldegrader noe stort problem.

2. Både store og små går i hi og venter på varmen

BJØRNEN LEGGER PÅ SEG 200 KG

Et av de dyrene som forbereder seg grundig på matmangel og andre vinterproblemer, er brunbjørnen.

Fra slutten av sommeren og gjennom høsten kaster bjørnen all forsiktighet, og ikke minst appetittregulering, til side og gir seg i kast med en matorgie uten like. I denne perioden er bjørnene nærmest umettelige og spiser 40–50 kilo mat om dagen.

Når vinteren endelig kommer, har den fordoblet vekten – fra omkring 200 kilo om våren til 400 kilo like før vinteren. For å spare enda mer på energien sover bjørnen dessuten vintersøvn. Det går ikke i dvale – men søvnen gjør at den sparer på energien.

På samme måte som bjørnen gjør en del smågnagere også det de kan for å få litt ekstra sideflesk, slik at de har noe å tære på gjennom en lang og kald vinter. De små dyrene kan fordoble vekten på to–tre måneder.

PINNSVINET STENGER NED FOR SESONGEN

Noen dyr går i vinterdvale for å spare på energien og skrur stoffskiftet så langt ned at kroppstemperaturen faller til 4–6 grader, mens hjerterytmen daler fra 200–300 slag i minuttet til omkring 5.

Pinnsvin tar også lange pauser i åndedrettet: Det puster ikke på 50–55 minutter, og så puster det 50 ganger på fem minutter, før det kommer en ny pause.

SKOGFROSKEN BLIR TIL EN ISPINNE

Når vannet i dyrenes celler fryser til is, dannes det lange, spisse nåler som river i stykker cellene og ødelegger organene. Derfor må dyrene utvikle en teknikk for å unngå frostskader. Den absolutte eksperten på nedfrysinger er alaskaskogfrosken, som tåler utrolig mye frost.

I en typisk vinter fryser faktisk opptil to tredjedeler av froskens kroppsvæske til is, og både hjerteslag og åndedrett går i stå. Likevel tåler frosken å bli tint opp og frosset ned 10–15 ganger hver vinter, helt til våren endelig stabiliserer temperaturen over frysepunktet.

Dette fenomenet skyldes et veldig høyt innhold av sukker og urea i froskens celler, noe som beskytter så effektivt mot frostskader at dyret slipper helt uten skader.

3. Rovdyr utnytter snø og is under jakten

LYDLØS UGLE JAKTER MED FRITT FALL

Snøugla er en av de uglene som lever lengst mot nord.

Den er spesialist på å fange mus og lemen som lever under snødekket. Som alle andre ugler har den en framragende hørsel. Ørene vender i ulike retninger slik at lyder når fram til den med en liten forsinkelse. Denne forsinkelsen bruker uglen til å registrere akkurat hvor byttet gjemmer seg under snøen.

Samtidig kan ugla fly så lydløst gjennom lufta at hørselen ikke blir forstyrret. Snøugla er ikke noen tung fugl, så den må kaste seg inn i et stup for å ha kraft nok til å bryte gjennom snølaget.

Like før ugla lander, svinger den fram de lange beina sine slik at de borer seg ned i snøen og griper byttet med de lange, krumme klørne.

REVEN HOPPER MED EKSTREM PRESISJON

Når revens skarpe hørsel har lyttet seg fram til en mus 30–40 centimeter under snøen, gjør den røde jegeren klar seg til et overraskelsesangrep.

Reven hopper loddrett opp i luften og dumper på hodet ned gjennom snølaget. Hoppet er så presist at reven lander med forpotene på musen og griper fatt i den.

ISBJØRNEN BRILJERER MED TRE JAKTMETODER

Isbjørnen er ekspert på seljakt. Verdens største landrovdyr har et bredt repertoar av fangstteknikker, alt etter når på året den er ute på jakt og hvilke forhold den møter.

1. SNIKJAKT

Seler må skaffe seg fast grunn under luffene sine en gang imellom for å få hvile eller sove. Da har isbjørnen sjansen til å snike seg innpå dem. Men det er ikke lett i et landskap som er nærmest blottet for skjulesteder.

Centimeter for centimeter sniker isbjørnen seg nærmere for at selen ikke skal se, høre eller lukte den før det er for sent.

2. PUSTEHULLJAKT

Hvis en isbjørn oppdager et pustehull i isen, smører den seg med tålmodighet. Selene har mange pustehull, og det kan gå flere dager før de vender tilbake til et bestemt hull.

Isbjørnen må være årvåken hele tiden, for selen er bare oppe for å trekke pusten et kort øyeblikk. Da må isbjørnen rekke å slå poten gjennom isen og slå klørne i byttet.

3. HULEJAKT

Når selen skal ha unger, lager den en hule under snølaget på isen, med et hull ned til vannet. Her ligger ungen i skjul mens moren er ute for å finne mat. Hvis isbjørnen får ferten av hulen, går det store nedrivingsarbeidet i gang.

Bjørnen bruker hele vekten til å slå seg vei gjennom taket av is og komme ned til selungen.