Bjørnedyret vil overleve til solen slukkes. Det mener flere forskere etter at de små, bamselignende dyrene har blitt kokt, nedfrosset, dyppet i giftige kjemikalier, bombardert med radioaktive stråler og skutt ut i det ytre rom. Ingenting biter på dem.

De om lag 1200 artene av bjørnedyr er ikke større enn 0,1-1 millimeter og lever over hele verden, vannområder fra dyphavet og Antarktis til moser og høyt oppe i isbelagte fjell. De kan også leve på tørr jorda og er funnet i ørkener og uttørkede saltsjøer.

Bjørnedyrenes evner til å motstå ekstreme betingelser skyldes at de kan å tørke helt ut og krølle seg sammen som et tørt skall. I uttørket tilstand går bjørnedyrene i dvaletilstand – en såkalt kryptobiose – der alle livsprosesser settes på standby.

Normalt bryter celler og molekyler sammen uten vann, men i bjørnedyret blir vannet erstattet med sukkerstoffet trehalose, som beskytter molekylene. Når vannet forsvinner fra bjørnedyret, forhindrer det molekylene i å interagere med hverandre, noe som bremser nedbrytningsprosessen som normalt ville bli satt i gang under de ekstreme forholdene.

Lyd: Minipenis overdøver motorsykler

Det mest bråkete dyret, hvis man tar størrelsen i betraktning, bruker verken lungene eller vingene til å bråke. Det bruker penisen.

Insektet med det latinske navnet Micronecta scholtzi er ikke større enn 2 mm. Likevel klarer det å skape et volum på nesten 100 dB, noe som overgår mange motorsykler.

Hvis samme forhold mellom størrelse og evne til å bråke gjorde seg gjeldende i mennesker, kunne en person på 175 centimeter på fullstendig urealistisk vis generere 87.500 dB, noe som teoretisk sett ville være kraftig nok til å danne svarte hull.

Undervannsinsektet produserer lyden ved å gni penisen opp magen, som har en bølgete overflate.

Forskerne mener at hanner bruker lyden til å lokke til seg maker, og fenomenet er antagelig et eksempel på seksuell seleksjon som har løpt løpsk.

De mest bråkete hannene har hatt størst suksess med å pare seg og gi videre sine gener og evnen til å bråke.

Ingeniør: Miniedderkopp bygger hengebroer over elv

I Madagaskars regnskoger henger store spindelvever over elver og elver. De opp mot tre kvadratmeter store spindelvevene er de største hjulforma vevene som finnes, og dingler tvers over vannet i opptil 25 meter lange tråder. Ingeniøren bak verket er en hjulspinneredderkopp som ikke er større enn 1,5 centimeter og veier omkring et halvt gram.

Edderkoppen bærer navnet Caerostris darwini. Sikkerhetslinjen som edderkoppen bruker til å la seg falle med, er ti ganger sterkere enn kevlar og dobbelt så sterkt som annet spindelvev. På grunn av en eminent kombinasjon av styrke og smidighet er nettet ekstremt seigt, noe som måles ved hjelp av en såkalt trekkstyrketest, der en maskin trekker i hver ende av tråden til en ryker.

Spindelvevet består hovedsakelig av en blanding av proteiner som kalles spidroiner. Forskerne fant et hittil ukjent spidroinprotein i hjulspinnerens vev som kalles MaSp4, som ikke finnes i andre spindelvev, og som er avgjørende for de unike egenskapene. Edderkoppen bygger spindelvevene sine på tvers av elver fordi det er masseivs av næringsrike insekter, for eksempel øyenstikkere og døgnfluer, i luften her.

Evnen til å fange flygende insekter over elver er enestående blant edderkopper, og C. darwini trenger ikke å dele byttedyrene med andre arter.

Høydehopp: Sikade tar kvantesprang

Skumsikaden er bare 6 mm lang. Likevel kan den foreta loddrette hopp på 70 centimeter. Skumsikadens hopp er nemlig om lag 116 ganger kroppslengden.

Det svarer til at en 180 centimeter høy person kan hoppe 209 meter opp i luften – 85 ganger høyere enn verdensrekorden.

Musklene i skumsikadens bakbein utgjør elleve prosent av kroppens samlede vekt. Før hoppet akkumuleres energi i musklene, som frigis på et øyeblikk når skumsikaden katapulteres av sted.

Boksing: Tungvekter pulveriserer byttet

Havsnegler, krabber og muslinger er i livsfare når den fargerike sjøkneleren går på jakt på havbunnen. Med sine hammerlignende klør slår den 10 centimeter lange reken knallhardt til og destruerer harde krabbeskjold, konkylier og muslingskall.

Slaget sendes av sted som et prosjektil med en fart på hele 23 meter i sekundet, om lag 50 ganger raskere enn et øye kan blunke.

Se sjøkneleren banke klørne av en krabbe

Bevegelsen danner luftbobler mellom de dødbringende klørne.

Når luftboblene kollapser, sendes det ut en sjokkbølge som slår byttet bevisstløst – selv om slaget bommer. Med et bevisstløst bytte kan sjøkneleren slå inn skallet og få adgang til kjøttet. For kneleren skal tåle de kraftige sammenstøtene, er klørne bygget opp av harde mineraler i en spesiell struktur.

Klørnes ytterste lag består av mineralet hydroksyapatitt, som også finnes i tannemaljen vår. Mineralet er pakket enda tettere i klørne til sjøkneleren, som derfor er hardere enn tannemaljen.

Den harde og rigide overflaten sikrer at det meste av slagkraften sendes inn i byttedyret i stedet for å returnere til klørne. Under den harde overflaten ligger bløtere og mer fleksible underlag som en fjær som forhindrer at kraften fra slaget knuser klørne.

Fart: Liten midd passerer geparden

En midd fra det sørlige California i USA er suverent verdens raskeste dyr, når størrelsen tas i betraktning. Midden er om lag 0,8 mm lang, men sprinter likevel med en fart på opp mot 26 centimeter per sekund. Det svarer til at den tilbakelegger 323 kroppslengder per sekund.

Og det er betydelig raskere enn verdens raskeste pattedyr, geparden, som med en absolutt toppfart kan nå opp i omkring 25 kroppslengder i sekundet. Usain Bolts verdensrekord i 100-meterløp på 9,58 sekunder svarer til om lag fem kroppslengder per sekund. Med middens fart ville en person på 180 centimeter kunne sprinte med 2088 km/t.

Ikke nok med at midden har en nesten overnaturlig hastighet: Den kan også foreta lynraske retningsendringer ettersom den tar over 100 skritt i sekundet, noe som gjør den nærmest umulig å fange for rovdyr.

Farten og den høye frekvensen av skritt skyldes blant annet ekstremt raske muskler. Sammenlignet med musklene i større dyr inneholder middens muskler relativt mange mitokondrier, som lynraskt kan produsere og omsette energimolekylet ATP til muskelkraft og fart.

Styrke: Muskelbunt trener med avføring

Gjødselbillenes kuler av avføring blir brukt som mat eller til å pare seg i.

Spesielt sterk er arten Onthophagus taurus, som kan trekke 1141 ganger sin egen vekt. Det svarer til at et menneske på 80 kilo kan trekke mer enn 91 tonn eller fem fulle dobbeltdekkerbusser.

Gjødselbillen bruker blant annet styrken til å samle inn avføring den kan pare seg under. Hunnene graver tunneler og dekker dem til med avføring som senere trilles ned i tunnelen og blir brukt til å legge egg i.

Billen bruker imidlertid ikke bare styrken til (å håndtere) avføring. Når hanner kjemper om adgang til hunnenes tunneler, oppstår en regulær brytekamp, der det gjelder å skyve den svakeste hannen ut av tunnelen. Evnen til å skyve er derfor viktig for å sikre vellykket reproduksjon, og bare de sterkeste billene får gi genene sine videre.