De er et av verdens minste flercellede dyr og ser ut som små vingummibamser på avveie mens de møysommelig vralter av sted. Men du bør ikke undervurdere bjørnedyrene.
Akkurat som fiksjonens superhelter gjemmer de seg bak et stillferdig ytre, men besitter nærmest overnaturlige evner.
Bjørnedyr er mestre i overlevelse
Bjørnedyr – eller tardigrader, som de også heter – er verdens mest hardføre dyr.
De kan overleve uten vann i mange år, nedfrysing til minus 272 grader, oppvarming til 151 grader, 1000 ganger større doser radioaktivitet enn mennesker og vakuum og trykk som er 6000 ganger større enn normalt.
Bjørnedyrenes usårlighet skyldes evnen til å gå i en ekstrem dvale der de tørker helt ut og setter alle livsprosesser på standby.
Dermed kan de tilbringe opptil 90 prosent av livet som levende døde.
Bjørnedyrs evne til å gå i dvale gjør at de kan overleve nesten alt.
Fakta om bjørnedyr
- De blir maksimalt 1,5 millimeter lange.
- De lever av å suge næring fra plante- og dyreceller.
- De lever nær vann: I havoverflaten, på bunnen av havene og på vannhinner rundt mose og lav.
- De kan overleve i ekstreme temperaturer: Fra 272 minusgrader til 151 plussgrader.
- De kan overleve opptil ni år i dvaletilstand.
- De cellene deler seg ikke, men vokser.
Bjørnedyrs anatomi
De færreste mennesker har sett et bjørnedyr siden det krever et mikroskop.
De minste av de rundt 1000 kjente artene av bjørnedyr blir bare 0,05 millimeter lange, mens «kjempene» når en maksimal lengde på 1,5 millimeter.
Bjørnedyr er dermed blant de minste flercellede dyrene på jorden.
De er så små at de ikke trenger spesielle organer til å fordele oksygen rundt i kroppen, men kan forsyne cellene ved bare å la oksygen trenge inn gjennom huden.
Vil du vite mer om dyr? Så les artikkelen vår om verdens farligste dyr eller verdens giftigste edderkopper.
Bjørnedyr har ikke celledeling
Når bjørnedyr vokser, gjennomgår de opptil tolv hudendringer for å få plass til seg selv.
I motsetning til de aller fleste andre flercellede dyr vokser ikke bjørnedyr ved å danne flere celler, men vet at de enkelte cellene i kroppen blir større.
Hver art bjørnedyr består altså av et forhåndsbestemt antall celler, vanligvis omkring 40 000.
De 40 000 cellene er imidlertid uhyre effektivt utnyttet, for bjørnedyr har en komplisert anatomi. Det er imponerende hvor mange biologiske funksjoner som er presset inn i de små kroppene.
Bjørnedyrenes nervesystem består av en tredelt hjerne og åtte nervebunter.
Noen arter har øyne som er innsunket i forhjernen og består av en kopp med lysregistrerende pigmenter.
Bjørnedyrenes munndeler er også helt spesielle.
Bjørnedyrets munn ser akkurat ut som en støvsugerpose og brukes også til å suge til seg næring.
De er gjort om til sylspisse stiletter som bjørnedyrene skyter ut av munnen for å bore hull i plante- eller bakterieceller og suge innholdet ned i svelget.
VIDEO: Se bjørnedyr spise celle
Akkurat som munndelene kan bjørnedyrenes bein trekkes ut og inn. Dyrene er utstyrt med både et framover gir og revers, for det er en klar arbeidsdeling mellom de fire beinparene.
Bjørnedyret bruker de tre forreste til å bevege seg framover, mens det bakerste fungerer som revers og bremse.
Bjørnedyrs reproduksjon
Hos de fleste arter av bjørnedyr trenger ikke hannen bevege seg langt for å finne en partner. Det kan nemlig leve opptil 20 000 bjørnedyr i et enkelt gram mose, og de fleste individer er hunner.
Hannen tiltrekker hunnen med sansebørster
Hannen må imidlertid vise seg fra sin beste side og gjennom lengre tid berøre hunnen med sine lange sansebørster før den utkårede innlater seg på en paring.
Resultatet av anstrengelsene hans viser seg to uker senere, når hunnen legger 1–30 egg.
Her ser vi et bjørnedyr med egg.
To uker senere bryter de små, nye bjørnedyrene ut av egget ved å dele skallet med sine spisse munnstiletter.
Eggets ytre skall har ofte fint arrangerte utvekster. Kanskje sikrer de en effektiv oksygenforsyning til fostret når eggene ligger tett sammen i for eksempel døde blader, der det lett oppstår oksygenmangel.
Overflatestrukturen er imidlertid ikke bare viktig for fostrenes overlevelse, men også for biologene når de skal artsbestemme et bjørnedyr.
Strukturen er nemlig artsspesifikk, og i noen tilfeller kan det være svært vanskelig å artsbestemme et bjørnedyr uten omhyggelig å undersøke eggene.
Bjørnedyrs dvaletilstand
Bjørnedyr vralter rundt overalt.
De er funnet i dyphavet og i atmosfæren ti kilometer over jorden, på Mount Everest, langt inne i Antarktis, på undersiden av stein i Namibørkenen, i uttørkede saltsjøer i Sahara og dypt nede i Grønlands innlandsis.
Det ser nesten ikke ut til å være noen grenser for hvor bjørnedyr kan leve, og ekstreme livsbetingelser kan gi bjørnedyr en konkurransefordel overfor andre smådyr.
Bjørnedyret ser sårbart ut, men det lille dyret er nærmest udødelig.
Robustheten skyldes bjørnedyrs evne til å tørke ut siden uttørkede bjørnedyr tåler ekstreme temperaturer, radioaktiv bestråling, vakuum samt bad i eter og ren alkohol.
Oksygen får bjørnedyr i dvale til å «ruste»
Under uttørkingen er dyrene i en ekstrem dvaletilstand kryptobiose der livsprosessene har gått i stå, og bjørnedyret nærmest opphører med å være en levende organisme.
De har trolig ikke noe stoffskifte siden det ikke er fritt vann i cellene, og bjørnedyr i kryptobiose er faktisk levende døde.
De fleste bjørnedyr har et aktivt liv på mellom 3 og 30 måneder, men zoologene vet ikke hvor lenge bjørnedyr kan ligge i dvale, og dermed heller ikke hvor lang levetid et bjørnedyr faktisk har.
I en normal atmosfære med oksygen er rekorden ni års dvale, men det er sannsynlig at bjørnedyret kan klare seg lenge i en dypfryser eller i vakuum der oksygen ikke skader dem.
VIDEO: Se bjørnedyret gå i dvaletilstand
Et bjørnedyr merker at en tørke er på vei og går i dvaletilstand.
Problemet med oksygen er at bjørnedyrene «ruster» opp. Oksygen i kroppen danner radikaler som kan ødelegge DNA og enzymer. Og når kroppens livsfunksjoner stanser under dvalen, opphører også evnen til å reparere skadene.
I et oksygenfattig miljø er dyrene derimot nærmest usårlige. Når biologene undersøker bjørnedyrenes overlevelsesevner, er det stor forskjell på om de bruker aktive dyr eller dyr i dvale.
Aktive dyr er mer sårbare overfor plutselige endringer i miljøet. De vil ofte dø siden det ofte tar dem lang tid å tilpasse seg nye livsbetingelser.
Mens bjørnedyr i dvale tåler en temperatur ned mot det absolutte nullpunktet, dør aktive bjørnedyr allerede ved høyere temperaturer.
Bjørnedyr ble med på romreise
Den ultimate testen av bjørnedyrs hardførhet er en tur ut i verdensrommet.
Høsten 2007 sendte forskere to arter uttørkede bjørnedyr på en Mission Impossible i en container på utsiden av en russisk satellitt.
258–281 kilometer over bakken svevde dyrene i vakuum og var inndelt i tre grupper som ble utsatt for henholdsvis ingen UV-stråling, langbølgede stråler og et bredt spektrum av UV-stråler.
Tilbake på jorden hadde de aller fleste av dyrene overlevd vakuum, men UV-strålene hadde vært for barskt kost.
Langbølgede UV-stråler drepte nesten alle individer hos den ene arten mens et bredt spektrum av UV-stråler også drepte den mer hardføre arten, der bare tre individer overlevde.
Biologer har utført flere forsøk for å avdekke mekanismene bak bjørnedyrenes ekstreme robusthet.
LES OGSÅ: De farligste dyrene i Norge