Alt for barna

Enhver forelder vet at det koster å ha barn. De skal stelles, beskyttes og fôres. Men dyrene har det om mulig enda verre. Hos dem må noen foreldre unnvære søvn i ukevis, mens andre ofrer alt for neste generasjon.

Enhver forelder vet at det koster å ha barn. De skal stelles, beskyttes og fôres. Men dyrene har det om mulig enda verre. Hos dem må noen foreldre unnvære søvn i ukevis, mens andre ofrer alt for neste generasjon.

Doug Perrine/SeaPics.com

Ungestell

Mens noen dyr forlater egg og unger og bare kan håpe at enkelte vil overleve, tar andre stellet til ekstreme nivåer.

Avkom kryper ut av mors rygg

Når ungene forlater mor, har ny rygghud vokst frem, og den gamle faller av.

© Nature’s Images

Den store, flate surinam­padden lever i vannhull i tropiske deler av Sør-Amerika. Etter paring limer hunnen eggene på ryggen i tette
rekker, slik at det ser ut som om hun bærer et lag av mosaikkstein.

Deretter svulmer rygg­huden opp og omslutter eggene. Til slutt dannes et lite, gjennomsiktig lokk over hvert egg, slik at det ligger beskyttet i sitt eget lille akvarium.

De små paddene gjennomgår hele utviklingen fra egg via rumpetroll til ferdige padder inne i ryggen på hunnen. Når de er ferdig utviklet, åpnes lokket til hvert rom, og ungene kjemper seg ut.

VIDEO: Se paddene kravle ut i det fri:

Far jobber for utrugingen

Malleeovnhønen har utviklet en av de mest kompliserte og arbeidskrevende måter å ruge ut egg på. Enorme rugehauger av sand, jord og plantedeler med en omkrets på 22 meter blir anlagt.

Hunnen legger eggene i fordypninger i haugen, og deretter blir de ruget ut av varmen fra råtne plantedeler.

Hannen øker redets temperatur ved å ha mer sand på haugen.

© D. Watts /Nature PL

Rugehaugen bygges og passes i stor utstrekning av hannen, som jobber i døgndrift åtte–ti måneder i året.

Når eggene er lagt, hjelper temperatur­følsomme celler rundt nebbet ham med å registrere om eggene har det for varmt eller for kaldt, og om han derfor må fjerne sand eller ha på mer.

Gevinsten ved det enorme slitet er at ungene er beskyttet under utrugingen og stort sett kan klare seg selv når de klekkes.

Babyhvaler inndrar mors og fars nattesøvn

Nybakte menneskeforeldre sover ofte bare tre–fire timer hver natt. Det er likevel ren luksus i forhold til spekkhuggere.

© Hiroya Minakuchi/Minden Pictures

Alle menneskeforeldre vet at småbarn er en hard belastning for nattesøvnen. Faktisk anslås det at foreldrene skylder 1000 timer i søvnbanken
når barnet fyller to år. Vi skal likevel ikke klage.

Ungene til spekkhuggere og tumlere sover nemlig overhodet ikke den første måneden av livet, og ettersom de ennå ikke er i stand til å klare seg selv, er foreldrene også nødt til å være våkne – hele tiden.

For å kunne trekke pusten og samtidig holde øye med fiender kan ikke spekkhuggere tillate seg å falle i dyp søvn. I stedet sirkler de rundt og hviler én hjernehalvdel og ett øye om gangen.

© claus lunau

  1. I våken tilstand er dethøy aktivitet i hele hjernen.
© claus lunau

  1. Når hvalen skal sove, stopper aktiviteten i høyre hjernehalvdel, og venstre øye lukker seg.
© claus lunau

  1. Etter to timer våkner høyre hjerne­halvdel, deretter hviler venstre hjernehalvdel og høyre øye seg.

Fenomenet er ennå ikke helt forstått. Biologene regner normalt med at dyreunger trenger store mengder hvile den første tiden for å kunne starte sine forskjellige utviklings- og vekstprosesser på den riktige måten.

Hvaler er i det hele tatt ganske spesielle når det gjelder søvn. De sover nemlig aldri helt.

Det skyldes blant annet at åndedrettet deres er en bevisst handling og ikke foregår automatisk som hos andre dyr. Når delfiner og spekkhuggere sover, bytter de to hjernehalvdelene derfor på med å hvile seg.

Kiwien vralter rundt med kjempeegg i buken

Den newzealandske kiwifuglen legger bare ett egg om gangen. Til gjengjeld ofrer foreldrene enorme mengder tid og krefter på det.

Egget kan veie helt opptil 1/4 av hunnens vekt og tar så stor plass at alle hennes organer blir fullstendig sammentrykt øverst i bukhulen.

Kiwiegget tar nesten hele bukhulen og hemmer både morens mobilitet og appetitt.

© Te Papa Museum, Wellington

Hun kan stort sett ikke spise, og de siste dagene før egget legges, har hun problemer med å gå og bruker tiden på å kjøle buken i en vannpytt.

Etter eggleggingen trenger hunnen å komme seg, og ruge­perioden på helt opptil tre måneder blir overlatt til hannen.

Belønningen for foreldrenes harde slit er at ungen er svært velutviklet når den kommer ut av egget, og stort sett kan klare seg selv.

Barnepass tar livet av mor

Den åttearmede stillehavskjempeblekkspruten lever et kort og hektisk liv.

Selv om den kan få en vekt på over 50 kg og et armspenn på åtte–ni meter, blir den sjelden mer enn fire år gammel.

Hannens liv ender kort tid etter paringen, mens hunnen ennå har en siste plikt å utføre.

Mor passer egg i opptil åtte måneder, før hun sulter i hjel.

© Fred Bavendam/Minden

Først finner hun en hule der hun legger helt opptil 100 000 egg, og deretter bruker hun all sin tid på å vifte friskt oksygenrikt vann over eggene.

Forsøk har vist at uten blekksprutens omhyggelige stell blir stort sett ingen av eggene klekket.

Men det har sin pris. Hunnen kan ikke forlate sin post på noe tidspunkt og dør til slutt avkreftet av sult.

Fôring

Nyfødte dyreunger har som regel en glupende appetitt, og å gi avkommet mat kan være en altoppofrende oppgave. . .

Tykke mødre gir sunne unger

Hunner blant havpattedyrene legger på seg flere hundre kg før de parer seg. Den ekstra vekten gjør det mulig å pumpe ut fet melk til ungen uten at mor selv trenger å spise.

Før han blir kjønnsmoden som seks–åtteåring må en hvalrossokse rekke å legge på seg opptil 1500 kg.

© Nature Prod. /Nature PL

Det krever mye av en mor som skal amme ungene. Ikke bare må hun ha næring nok til seg selv – hun må også kunne danne melk nok til ungene.

Og hvis det dreier seg om havpattedyr, må hun produsere melk i enorme mengder. Ungene må så raskt som mulig danne et tykt spekklag, slik at de kan holde varmen i det kalde vannet.

Som regel er ungene til og med så hjelpeløse at de voksne ikke kan forlate dem i den perioden de vokser opp.

Foreldrene har ikke tid til å finne mat, og derfor må de i perioden før ungens fødsel sørge for å spise seg så tykke og fete at de om nødvendig kan klare seg uten å spise i månedsvis.

Isbjørn­hunner må f.eks. helst legge på seg 100–200 kg før de overhodet kan overveie å pare seg.

© Shutterstock

Havpattedyr har fet melk

  • Hest: 2,2 % fedt 2,0 % protein

  • Ku: 3,4 % fedt 3,3 % protein

  • Menneske: 4,0 % fedt 1,5 % protein

  • Geit: 4,8 % fedt 4,8 % protein

  • Gris: 5,0 % fedt 3,7 % protein

  • Hund: 9,3 % fedt 9,7 % protein

  • Reinsdyr: 17,1 % fedt 10,9 % protein

  • Hvalross: 30,0 % fedt 10,0 % protein

  • Blåhval: 38,1 % fedt 12,8 % protein

  • Grønlandssel: 42,8 % fedt 12,0 % protein

Sjøelefanter skal også helst legge 300–400 kg fett på sidebena før ungene kommer, mens store hvaler legger på seg flere tonn for å kunne gi ungene sine over hundre liter melk om dagen.

Havpattedyrenes melk er vanligvis uhyre fet fordi ungene må vokse så raskt som mulig.

En fettprosent på 30 får f.eks. hvalrossens unge til å legge på seg opptil én kg om dagen. En nyfødt hvalross veier 45–75 kg, men etter et år med mors melk har vekten økt til ca. 400 kg.

Diskosfisk ammer avkom med hele kroppen

Diskosfiskens unger lever i de første to–tre ukene utelukkende av et næringsrikt slimlag, som begge foreldrene utskiller.

© Getty Images

De tropiske diskosfiskene, som er populære i akvarier, er blant de få fiskeartene som aktivt fôrer avkommet. Fôringen skjer ikke ved at foreldrene fanger byttedyr og gir dem til ungene.

I stedet utskiller de et næringsrikt slimlag over hele kroppen, som ungene lepjer i seg. Selv om det ikke er melk de utskiller, kan man med en viss rett si at de voksne fiskene ammer ungene sine.

Undersøkelser av slimet har vist at den næringsmessige og immunologiske sammensetningen endrer seg i takt med at ungene blir større.

Ungene slikker i seg av de voksnes slimlag i to–tre uker, men deretter begynner de voksne å trekke seg tilbake fra ungene, og i den fjerde uken stikker de aktivt av slik at ungene blir avvent fra ammingen og selv må begynne å finne mat.

Sylspisse babytenner gnager i mors hud

Ormepadden er i familie med frosker og padder, men ligner mest på en orm.

© H. Jeffkins/Nature PL

Hva gjør en mor som ikke kan forlate ungene for å lete etter mat til dem, og som heller ikke kan danne melk de kan leve av? Hun lar ungene spise av seg.

Den teknikken benyttes av en rekke ormepadder – medlemmer av den mest uvanlige gruppen av amfibier.

Ormepaddenes unger lever i begynnelsen av skinnet til de voksne. Noen arter lar ungene spise avkastede strimler av skinnet, mens andre utvikler et spesielt tykt skinnlag i forbindelse med ungestellet.

Ungene er samtidig utstyrt med uhyre skarpe tenner som er velegnet til å løsne hudflak med.

Når ungene er store nok til å finne mat selv, mister de gnage­tennene, og foreldrene får tid til å lege sin såre kropp.

Edderkopper fremprovoserer ungenes jaktinstinkt

Edderkoppmødre fremprovoserer ungenes jaktinstinkt ved å lage vibrasjoner i spinnet. Bevegelsene får ungene til å gå amok.

© PREMAPHOTOS/Nature PL

En rekke insekter og edderkopper ofrer absolutt alt for neste generasjon.

De finner en beskyttet hule eller et hulrom i et gammelt tre der de kan legge egg og sikre dem mot rovdyr.

Samtidig sørger de for at ungene kan få mat når de kommer ut av eggene. Moren dør akkurat rundt det tidspunktet, slik at ungene kan begynne tilværelsen med et stort og nærende måltid.

Andre arter er fortsatt levende mens ungene går til angrep, og bidrar på den måten selv til å fremprovosere rovdyratferden.

Beskyttelse

Hvis det lykkes å få klekket og fôret ungene, er jobben på ingen måte over. De hjelpeløse stakkarene må også forsvares. .

Munnen er full av unger

Noen fisker steller unger med stor omhu – særlig de forskjellige artene av munnrugere.

Betegnelsen omfatter en rekke arter som har utviklet teknikken uavhengig av hverandre. Når hunnens egg er blitt befruktet, fyller hannen
munnen sin med eggene og svømmer rundt med dem helt til de klekkes.

Gul kjevefisk er blant de artene som lar ungene søke tilflukt i gapet.

© Doug Perrine/SeaPics.com

På den måten er eggene godt beskyttet, men hannen må til gjengjeld la være å spise.

Noen arter tar teknikken et skritt videre og passer de unge fiskene på samme måte, slik at de kan søke tilflukt i fars munn hvis de føler seg truet.

Den utvidede beskyttelsen forlenger hannens faste­periode, men sikrer at flest mulige unger overlever den første forsvarsløse perioden.

Forsvaret har likevel sprekker, for hannen kan komme til å svelge noen av ungene – spesielt hvis en attraktiv, paringsvillig hunn kommer forbi.

Havternen stupbomber alt og alle

Med 40-50 km/t hakker ternen etter rovdyr som nærmer seg kolonien.

© Ole Jorgen Liodden/Nature PL

Havterner hekker i store kolonier på den nordlige halvkulen. De bygger ikke rede, men legger bare eggene og passer ungene rett på bakken.

Umiddelbart virker det som en risikabel strategi. Men havterner er fryktløse, og de voksne fuglene arbeider tett sammen om å holde uvedkommende på avstand.

Hvis et dyr nærmer seg kolonien, tar de voksne fuglene til vingene og angriper inntrengeren, uansett om det er en rev eller en moskusokse, i kjappe og voldsomme stupdykk.

Havterner er fremragende flygere og dykker med stor presisjon tett ved fiendens hode. Hvis ikke det får rovdyret til å ta flukten, kan ternene også hakke ut etter trusselen, og selv store dyr kjenner godt et ternehugg som leveres med 40–50 km/t.

Pungmeisens rede har hemmelig rom

Den snedige pungmeisen beskytter ungene sine mot rovdyr ved å flette et rede med et hemmelig kammer.

© Des & Jen Bartlett/National Geographic Coll.

De afrikanske pungmeisene bygger et stort, dråpeformet, hengende rede, som flettes sammen av lange strimler av gress.

Redet har en tydelig åpning på siden, som fører inn til et stort, romslig kammer med flettet bunn. Det er bare ikke der ungene er.

Både inngangen og kammeret er bygd for å narre rovdyr til å tro at redet er tomt. Det virkelige rede­kammeret ligger nedenfor og har en
kamuflert inngang.

Den lukkes med en slags borrelås av edderkoppspinn, som foreldrene er svært omhyggelige med å lukke hver gang de går inn og ut.

Redet med doble vegger har et falskt og et ekte redekammer. Vevingen er så tett at selv aper har problemer med å ødelegge det.

© Claus Lunau

Slanger og rovfugler blir tiltrukket av det falske redekammerets svært tydelige åpning. Kammeret ender likevel blindt og er tomt, noe som får rovdyret til raskt å miste interessen.

© Claus Lunau

Når foreldrene skal inn til egg og unger, benytter de den hemmelige inngangen som er myk og lukker seg når foreldrene har
passert. Inngangen lukkes med spindelvev som er limt inn i åpningen slik at et vindkast ikke kan ta tak i kanten og avsløre redekammeret.

Ungene gjør også sitt for å overleve: Normalt piper fugleunger hvis de merker noen lande på redet, men pungmeisungene er tause som graven hvis de merker aktivitet i redet.

Bredtege pusler rundt avkommet

© Kim Taylor/Nature PL

Normalt er barnestell ikke noe som insekter dyrker. Men hos teger kan man finne noen aktpågivende og omhyggelige mødre.

Bredteger, som er vidt utbredt, legger gjerne egg i tette klynger på bladene av planter som utgjør maten deres. Hunnene passer omhyggelig eggene og forsvarer dem mot rovdyr.

Når ungene klekkes, holder de seg tett sammen mens mor våker over dem og uten å nøle går til angrep på veps og andre insekter som kommer for nær innpå.

Det gir henne ikke særlig tid til ro eller matauk, men ungene vokser raskt og begynner snart å spre seg.

Blir forholdene dårlige pga. rovdyr eller matmangel, kryper ungene opp på ryggen av mor, som så transporterer hele flokken til nye, friske blader.