3 myter om dyr

1. Opossumer henger og sover etter halen

Da den britiske oppdageren John Smith (mest kjent for sitt forhold til indianerprinsessen Pocahontas) kom hjem fra sitt første opphold i Den nye verden i begynnelsen av 1600-tallet, fortalte han om et merkelig dyr som hadde et hode som en gris og en hale som en rotte. Lokalbefolkningen, Algonquin-indianerne, kalte det for apasum, som betyr hvithode, men for John Smith lød det som opossum, og det er dyret blitt hetende siden da.

Smith fortalte mange historier om opossumer og deres merkelige egenskaper. Han kunne rapportere om deres grådighet, deres merkelige evne til å spille død, og dessuten skulle de være i stand til å sove hengende etter halen fra grener i trærne.

Velutviklet gripehale

Siden John Smiths første rapporter har mange mennesker studert opossumenes liv og levnet, og historien om deres merkelige sovevaner er blitt gjenfortalt gang etter gang. Sovende opossumer som henger etter halen, er blitt tegnet og malt i gamle dyrebøker, og de har til og med endt som tegneseriefigurer, men det er ennå ingen som rent faktisk har sett dem gjøre det. Det skyldes trolig det ganske enkle faktum at de aldri kunne finne på å henge etter halen.

Når man ser opossumer klatre rundt i trærne, er det tydelig at de har en velutviklet gripehale. Haletuppen er alltid viklet rundt en gren, og opossumen søker og finner hele tiden nye steder å holde seg fast når den snuser rundt etter mat. Ungene, som i den første periode av livet blir fraktet rundt på ryggen av en voksen, kan finne på å vikle sine egne små gripehaler rundt hverandre eller rundt den voksnes hale, hvis det er mulig.

Sover i trestammer

De fleste av datidens tegnere så sannsynligvis aldri dyrene de jobbet med i levende live, og de måtte derfor bruke beskrivelser som John Smiths historie når de lagde tingene sine, og på den måten medvirket de til å holde en feilaktig myte i live. Når opossumer skal sove, finner de seg en hul trestamme, et hull i bakken eller et lignende sted, og deretter vikler de ikke halen rundt noe som helst.

2. Pingviner faller når de ser et fly

Av og til har aviser, som mangler stoff til å fylle sidene med, artikler om det såkalte Fallende-pingvin-syndromet. Fenomenet skyldes sterkt økt flytrafikk i mange av de områdene der pingviner hekker. Det skjer ganske enkelt det at hvis et fly passerer lavt over en pingvinkoloni, følger alle fuglene det med øynene helt til de faller bakover. En pingvin kan ikke reise seg fra denne stillingen, og på den måten kan en enkelt uforsiktig pilot utrydde en hel pingvinkoloni.

Pingvin-strike

Historien ble omtalt første gang i 1985, og siden midten av 1990-tallet har den vært en fast del av internettets lager av underlige historier. Fenomenet skal ha oppstått under Falklandskrigen i begynnelsen av 1980-årene. Britiske piloter som kjedet seg, oppdaget at fuglene i pingvinkolonier de fløy over fulgte dem med øynene idet de passerte, og i et forsøk på et få litt spenning i hverdagen begynte de å fly frem og tilbake over kolonien helt til alle fuglene veltet som kjegler på en bowlingbane – en pingvin-strike, ble det etter sigende kalt blant pilotene.

Vandrehistorie

Hvis man forsøker å finne helt konkrete eksempler på fallende pingviner, kommer man til kort. Sporene renner alltid ut i sanden. Mange personer kjenner til fenomenet, men de har alltid hørt det fra andre. Alt er klassiske symptomer på en vandrehistorie.

I 2000 hadde saken likevel vakt så stor interesse at da British Antarctic Survey skulle gjennomføre en ekspedisjon til det antarktiske området om bord på HMS Endeavour, lovte forskerne å studere fenomenet, selv om de allerede på det tidspunktet var sikre på at det ikke var noe å lure på. Det viste seg da også raskt at pingviner absolutt ikke bryr seg med å kikke på fly. Hvis en maskin nærmer seg, følger de den ikke med øynene, men senker hodet og prøver etter beste evne å slippe unna støyen.

3. Hvis man klipper værhårene av en katt, kan den ikke holde balansen

I løpet av de siste 30–40 årene har det oppstått en myte om at kattes værhår spiller en avgjørende rolle for deres tilstand, og at dyrene mister orienteringen, ikke kan holde balansen, og ganske enkelt blir syke, hvis værhårene klippes av. Fra Storbritannia er det til og med eksempler på at folk er blitt anklaget for dyremishandling fordi barna deres har klippet av værhårene eller øyebrynene på en katt av ren nysgjerrighet eller lek. Det er i den forbindelse blitt hevdet at værhårene er fulle av nerver, og at det derfor må ha vært uhyre smertefullt for dyrene å miste dem.

Værhår er bare hår

Historien om værhårene er et godt eksempel på en myte som for det første ikke har særlig mye med virkeligheten å gjøre, og som for det andre baller på seg hele tiden, fordi ingen gir seg tid til å dobbeltsjekke den. Først og fremst er det viktig å understreke at værhår riktignok er følsomme, men det er fordi de sitter i et område med mange nerveceller. I seg selv er de ikke det spor annerledes enn andre hår. De er litt lengre og stivere enn pelshårene, men de består av det samme døde stoffet – keratin. Det er ingen nerver i dem, og de kan ikke kjenne om de blir klippet eller kanskje til og med brent av.

Værhårene spiller ikke desto mindre en stor rolle for kattens orienteringsevne. De går som regel like langt ut til sidene som kattekroppen er bred, og det betyr for eksempel at en katt bare ved å stikke snuten inn i et hull kan merke om resten av den også kan komme igjennom. Værhårene er også følsomme nok til å kunne oppfatte luftstrømmer rundt hindringer, og dermed hjelpe katten til å finne vei i svært tett mørke. Noen mener at værhårene også hjelper katten til å bedømme avstander ved sprang og i forhold til et byttedyr.

Slitte værhår blir erstattet

En ting er likevel helt sikker. Kattens balanse ivaretas av balanseorganene i det inde øret. De er på ingen måte forbundet med værhårene, og en katt uten værhår kan derfor godt holde balansen. Værhårene er for øvrig heller ikke uerstattelige. Slitte værhår faller ut med jevne mellomrom og blir skiftet ut med nye, som vokser frem like lett og raskt som alle andre hår.