Solformørkelser varslet dårlige tider

Når solen forsvant, var det et dårlig tegn i mange av fortidens samfunn. Solen var symbol for liv, og når den ble spist av himmelen, varslet det dårlige tider. Les om historiske solformørkelser.

23. mai 2017 av Hans Henrik Fafner

Ni historiske solformørkelser

Vi begynner i oldtidens Kina i ca. år 2100 f.Kr. og slutter i år 1919, da en del av Einsteins generelle relativitetsteori ble testet og bekreftet på øya Principe utenfor vestkysten av Afrika.


Solformørkelse år 2134 f.Kr.

Solformørkelse i Kina skyld i hard straff

I oldtidens Kina var det ikke helt ufarlig å være astronom.

Ho og Hi var blant de beste i faget og derfor var de blitt utnevnt til hoffastronomer. Lønnen var god, de bodde godt, og det var mange frynsegoder. Til gjengjeld ble det forventet at de passet jobben, og en svært viktig oppgave var å forutse solformørkelser.

På et tidspunkt gikk ikke det så bra. De to overså en solformørkelse. Vitenskapen mener det kan ha vært den som inntraff 22. oktober 2134 f.Kr., mens andre peker på 2137 som året.

Den totalt uventede solformørkelsen førte til panikk i befolkningen, og keiser Zhong Kang ble rasende. Han hadde nemlig ikke fått muligheten til den vanlige beredskapen: Folk som skulle slå på store trommer og skyte piler i været, skulle skremme dragen som hadde angrepet Solen.

Solen overlevde likevel, men det gjorde ikke Ho og Hi. Kort etter ble de halshugd. Den kinesiske legenden forteller at de to hadde tatt for seg litt for mye av de keiserlige frynsegodene, slik at de i stedet for å forutse den fatale solformørkelsen, hadde drukket seg godt og grundig fulle.


Bli med ESO og Illustrert Vitenskap til Chile og opplev en total solformørkelse

Solformørkelse år 1375 f.Kr.

Erstatningskonger under historiske solformørkelser i Babylon

I oldtidens Babylon var man forholdsvis dyktig til å forutsi solformørkelser, og når det skjedde, skrev man det omhyggelig ned på leirtavler. Den eldste omtalen arkeologene har funnet om dette, dreier seg om en solformørkelse som fant sted 3. mai 1375 f.Kr.

Babylonerne kjente til bruken av den såkalte sarossyklusen, som er et intervall på 18 år, 11 dager og 8 timer, der månens posisjon i forhold til solen er nesten den samme.

Derfor hadde de også tid til å forberede seg. I likhet med oldtidens kinesere trodde de at en solformørkelse var et dårlig tegn for regenten. Derfor tok man sine forholdsregler. I god tid før utpekte man en reservekonge som derfor ble mål for gudenes vrede, og når det hele var overstått, kunne den egentlige kongen sette seg tilbake på tronen i ro og mak.


Solformørkelse år 1302 f.Kr.

Historiske solformørkelser var advarsel til den kinesiske keiseren

I et uvanlig bredt belte på 272 kilometer gled en solformørkelse 5. juni 1302 f.Kr. over India, Sørøst-Asia og Stillehavet.

”Tre flammer åt Solen og man så store stjerner,” står det i en samtidig kinesisk kilde, som dermed er en av historiens eldste omtaler av fenomenet.

Den kinesiske keiseren Wu Ding ble forferdet. Solen ble på den tiden betraktet som symbol på keiseren og keiserens makt, og den totale solformørkelsen ble derfor tydet som en klar advarsel. Og en ganske alvorlig en, ettersom solen var borte i hele 6 minutter og 25 sekunder!

Keiseren måtte derfor gjøre noe for å redde Solen og sin egen ære. Han ble vegetarianer og utførte en rekke ritualer, og ganske riktig ble keiseren sittende på tronen helt frem til sin død, ti år senere.


Solformørkelse år 763 f. Kr.

Solen bøyde seg i oldtidssriket Assyria

I oldtidsriket Assyria nord i Mesopotamia var det skikk og bruk at kongen en gang i året dro på felttog med hæren. Men på et tidspunkt mens Ashur-dan var konge, brøt det ut pest, og felttoget måtte avlyses. Vi vet også fra kildene at det kort tid senere brøt ut opprør i riket, og at det varte i flere år.

Historikerne var likevel lenge i tvil om når dette opprøret fant sted, for det står ikke i kildene. Men kildene nevner at ”Solen bøyde seg” på et tidspunkt, og at det var en forbindelse mellom dette og opprøret.

Uttrykket lyder som en solformørkelse, og astronomien har beregnet at det fant sted en 5 minutter lang solformørkelse over Assyria i år 763 f.Kr. Og dermed faller de øvrige historiske brikkene også på plass.



Solformørkelse år 585 f.Kr.

Solformørkelse over Anatolia stopper krig

Den greske historikeren Herodot skriver om krigen mellom mederne og lyderne. Den dreide seg om kontrollen over Anatolia, men hadde også å gjøre med hevn. Medernes konge, Cyaxares, hadde en dag hånet noen jegere som jobbet for ham, fordi de vente hjem tomhendte, og som hevn drepte jegerne kongens sønn. Deretter søkte de hjelp hos lyderne. Dette skal ifølge Herodot ha bidratt til å utløse krigen.

Kampene hadde allerede vart noen år da det inntraff en solformørkelse 28. mai 585 f.Kr. Stridens parter oppfattet begge fenomenet som gudenes tegn til at krigen skulle slutte, og de inngikk straks en våpenhvile.

Imidlertid er det litt tvil om Herodots beretning. Det kan nemlig ha vært snakk om en måneformørkelse som inntraff rett etter at partene hadde forberedt seg på et slag i skinnet fra fullmånen, og det må den gangen ha virket som et like tydelig budskap fra gudene.


Solformørkelse år 33

Mirakel i Jerusalem

Teologer og historikere har lenge diskutert når Jesus egentlig ble født, og ikke minst når han ble korsfestet i Jerusalem.

”Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt meg?” ropte han, kort før han døde på korset, og det gir den moderne astronomien en mulighet til å komme med forslag for dateringen. For han ropte det da mørket falt på midt på dagen, ifølge bibelsk skildring.

Det kan beregnes. I dag vet vi at det var total solformørkelse i Jerusalem 24. november år 29. Den varte 1 minutt og 29 sekunder, og 3. april år 33 ble byen igjen rammet av mørke – denne gangen i 4 minutter og 6 sekunder. Den siste passer best fordi den årstidsmessig faller sammen med påsken, som jo var da Jesus oppholdt seg i Jerusalem og endte på korset.

Solformørkelsen er gått over i kristen tradisjon som et mirakel. Andre heller mer til at det var inngangen til mørke tider.


Solformørkelse år 570 og 632

Profetens sønn døde rett før solformørkelse

I oldtiden var det vanlig å fortolke lederes fødsel og død i forhold til fenomener på himmelen. Det skjedde også for profeten Muhammed. Da han hadde grunnlagt den nye religionen islam, begynte folk nemlig å snakke om at en solformørkelse som fant sted i byen Medina noe tid før hans fødsel rundt år 570, hadde vært et varsel om at han skulle bli en stor mann.

”Solen og Månen er tegn på Gud, og de formørkes ikke på grunn av noe menneskes fødsel eller død,” sa Muhammed.

Da profetens sønn Ibrahim døde 22. januar 632, skjedde det imidlertid igjen. Få dager senere inntraff en solformørkelse, og folk mente det måtte være et tegn fra Gud. Folketroen hang ved tross profetens formaninger.


Solformørkelse år 1869

Solen reddet livet hans i Alaska

George Davidson var en fremtredende geodet, geograf og astronom i USA. Han hadde etablert det første observatoriet i California, og dessuten hadde han en vitenskapelig forkjærlighet for solformørkelser.

I 1869 sto han i spissen for en liten ekspedisjon som skulle observere en solformørkelse i Alaska 7. august 1869. Alaska var på det tidspunktet fortsatt et ”territorium”. Mye av det var ukjent land og hadde en lokal befolkning som ikke var videre vennlig stemt overfor fremmede.

Men Davidson dro av sted likevel. Han hadde sett seg ut Chilkat – en dal sørøst i Alaska – som riktig sted for å observere fenomenet. Der bodde det imidlertid en indianerstamme som dalen hadde fått navn etter, og de viste seg at være svært truende overfor ekspedisjonen.

Davidson stilte seg opp og forklarte at det dagen etter ville komme en solformørkelse, og det fikk indianerne til å gi ham en sjanse. Da formørkelsen ganske riktig kom dagen etter, flyktet indianerne inn i skogen, og Davidsons ekspedisjon fikk lov til å utføre sitt vitenskapelige arbeid i fred.

Senere skrev han at han ikke var i tvil om at solformørkelsen hadde reddet livet hans.


Solformørkelse år 1919

Hull i skydekket sikret Einsteins berømmelse

Da en solformørkelse nærmet seg, dro den britiske astronomen og matematikeren Arthur Eddington til øya Principe utenfor vestkysten av Afrika for å observere fenomenet. Særlig ville han gjerne teste Albert Einsteins generelle relativitetsteori.

Dagen – 29. mai 1919 – kom, men Eddington hadde et problem. Det var overskyet, og han kunne ikke se Solen. Det var en lang solformørkelse. Hele 6 minutter og 51 sekunder, og de første seks minuttene stirret han desperat opp i skyene. I det syvende minuttet skjedde mirakelet, et hull i skydekket viste seg, Eddington så solformørkelsen, og han fikk tatt bildene sine.

Denne delen av relativitetsteorien sier at lys ikke alltid beveger seg i rett linje, men avbøyes litt som følge av gravitasjonen. Denne solformørkelsen var ideell til å foreta nøyaktige målinger, for rett bak Solen befant seg nemlig den store stjernehopen Hyades. Og på grunn av solformørkelsen ville klare stjerner være synlige, selv om Solen var oppe.

Da Eddington fikk analysert bildene, så han ganske riktig at lyset fra stjernene ble ganske lett avbøyd da det passerte Solen, og derfor kom 29. mai 1919 til å stå som dagen da Einsteins berømmelse var sikret.

Se video om Eddingtons eksperiment som gjorde Einstein berømt:

Mer om solformørkelser

Les mer om bakgrunnen for Solens forsvinningsnumre i vårt store tema om solformørkelse.

Les også

Kanskje du er interessert i...

FÅ ILLUSTRERT VITENSKAPS NYHETSBREV

Du får ditt gratis spesialtillegg, Vår Ekstreme Hjerne, til nedlasting straks du har meldt deg på nyhetsbrevet.

Fant du ikke det du lette etter? Søk her: