Cubesat

Satellitt på 10 x 10 x 10 cm utforsker rommet

Romforskernes største problem er å skaffe penger til å bygge satellitter for, og få satt dem i bane. Men nå finnes det en rimeligere vei ut i rommet: Cubesat kan løse små, men viktige oppgaver – og til en pris som gjør at selv amatører kan delta.

12. september 2011

En rakett løfter seg fra rampen og forsvinner på få minutter ut i rommet. Enda en satellitt blir snart satt i bane rundt Jorden, og om hendelsen i det hele tatt blir omtalt i mediene, er det med en kort notis på et par linjer som forteller at satellitten skal undersøke klimaet eller fjerne galakser.

Men noen ganger har raketten også med en håndfull små kubeformede satellitter som sjelden nevnes i pressen. En slik satellitt, som kalles en cubesat, har åpnet for en helt ny type rimelig romfart som gjør at både universiteter, skoler og den ivrige fysikklæreren selv kan delta.

De små cubesatene må finne seg i å vente til den store satellitten har frigjort seg fra det siste rakettrinnet. Først da blir de spredt i rommet fra spesialbygde beholdere. De slippes en om gangen, og alle er like: små terninger som måler 10 x 10 x 10 cm og er dekket av solceller.

En rakett kan ha med to eller tre cubesater, andre ganger flere enn ti. Fra det øyeblikket de frigjøres, er de overlatt til seg selv. De blir ikke holdt oppsyn med av store kontrollsentre på Jorden – ofte følges de bare av en håndfull studenter i et eller annet universitetslaboratorium.

Noen cubesater er helt enkle og inneholder bare en radiosender, andre har kanskje et innebygd kamera eller en geigerteller som måler stråling. En cubesat har ennå ikke bidratt med store eller spennende resultater, men det er bare et spørsmål om tid før cubesater tas i bruk til vitenskapelige målinger i likhet med andre måleapparater.

Standardmål får prisen ned

Ideen om en cubesat dukket opp i et samarbeid mellom California Polytechnic State University (Cal Poly) og Stanford University i 1999. Opphavsmennene er professorene Jordi Puig-Suari ved Cal Poly og Bob Twiggs ved Stanford.

De skjønte straks at om ideen skulle spire, måtte romfartsorganisasjonene få vite nøyaktig hva de sa ja til hvis forskerne skulle ha håp om å skaffe seg billige plasser om bord i rakettene. Derfor er det strenge regler for hvordan man bygger en cubesat og hvor stor den kan være.

Cubesat nummer én ble sendt opp i juni 2003, og senere har man med vekslende hell forsøkt å sende opp minst 70 cubesater bygd over hele verden.

Standardmålene for en cubesat er på 10 x 10 x 10 cm, og den maksimale vekten er 1,3 kilo. Denne størrelsen kalles i dag 1U, og de fleste cubesatene er akkurat så store. Holder man seg til 1U-størrelsen, er det ikke vanskelig å få plass i en rakett og få sin egen satellitt plassert i universet for en pris på 50 000–80 000 dollar.

Det kan også tenkes at prisen vil falle helt ned til 10 000 dollar for en oppskyting, og sammen med andre former for utvikling vil det gjøre cubesatene interessante for velstående amatører med utviklet teknisk innsikt.

I dag kan man kjøpe et cubesat-byggesett for under 10 000 dollar. Det omfatter metallkassen, solceller, en spesialdatamaskin, det elektriske systemet samt batterier og diverse smådeler.

Perspektiv

Der er smått godt

Utdannelse: Cubesater er som skapt til utdannelse – i dag av ingeniører og forskere, på lengre sikt kan også høyskolene delta.

Test av teknikk: Nytt utstyr kan testes i cubesater før det monteres i store, dyre satellitter. Eksempelvis solseil, ionemotorer og apparater til stabilisering av satellitter ved hjelp av Jordens magnetfelt.

Spesialmålinger: Cubesater er godt egnet til å måle alt fra støvpartikler i rommet til Jordens magnetfelt. Den lave prisen betyr at de kan brukes i den øvre atmosfæren der de raskt brenner opp av luftmotstanden.

Samarbeid i rommet: Test av muligheten til å få et stort antall satellitter til å arbeide sammen og opptre som én stor satellitt. Det vil kreve at de som fuglene ”flyr i flokk” –

Tema

Les også

Kanskje du er interessert i...

Fant du ikke det du lette etter? Søk her: