Cernan on mooncar

Apollo 17: Siste måneferd slo alle rekorder

I desember 1972 dro tre menn av gårde på menneskets hittil siste ferd til Månen. Astronautene oppholdt seg på Månen i mer enn tre døgn og samlet inn 115 kilo månestein. Men det viktigste av alt var at en forsker, geologen Harrison Schmitt, deltok på måneferden.

12. oktober 2009 av Stine Overbye

Et øredøvende brøl og en hvitglødende sky av gass og flammer markerte starten på Apollo-programmets store finale. Klokken var 00.33 da en Saturn V-rakett 7. desember 1972 for første gang slapp de enorme kreftene løs i nattemørket. Det var et fantastisk syn for de mange tilskuerne og et ubeskrivelig øyeblikk for de tre astronautene om bord.

Gene Cernan, Ron Evans og Harrison Schmitt var den utvalgte trioen som skulle avlegge det siste besøket hos Jordens nærmeste nabo. Særlig for geologen Harrison Schmitt var det en følelsesladet begivenhet. Helt fra han i 1965 kom med i NASAs første gruppe av forskerastronauter, hadde han lært opp astronautene i geologisk feltarbeid, og egentlig var det planen at han som den første utdannede forskeren skulle ut med Apollo 18.

Da denne måneferden ble avlyst på grunn av nedskjæringer, ble han i stedet utpekt til å erstatte astronauten Joe Engle om bord i Apollo 17. Beslutningen var kommet som en behagelig, men uventet overraskelse for Schmitt, som fikk nyheten formidlet i en telefonsamtale med Deke Slayton, lederen for NASAs astronautkontor.

”Yes sir, jeg skal gjøre mitt aller beste,” hadde Schmitt erklært før han la på røret og straks feiret utnevnelsen til pilot på månelandingsfartøyet med å skylle ned tre små whiskydrammer.

Den siste skal bli den beste

Mens Apollo 17 la Jorden bak seg, var Harrison Schmitt fast bestemt på å holde løftet han ga Slayton. Sammen med Gene Cernan ville han gjøre den siste månelandingen til den beste – han og makkeren skulle oppholde seg lenger på måneoverflaten enn forgjengerne, samle flere prøver, ta flere bilder – i det hele tatt avslutte med stil og verdighet. Men først og fremst ville Schmitt bevise at forskersatsingen var riktig, for han var svært klar over rollen som forsøkskanin. Gjorde han en god jobb, kunne han åpne muligheten for andre forskere som sto klare til å delta på NASAs fremtidige romferder. Mislyktes han, kunne han risikere å bli den første og siste vitenskapsmannen uten bena på bakken.

Men før Harrison Schmitt kan gå inn i rollen som forskeren som skal bidra til å knytte Månens geologiske historie sammen, må han opptre som astronaut, nærmere bestemt pilot om bord i månelandingsfartøyet Challenger. Så da fartøyet 11. desem-ber går inn for landing i Taurus-Littrow, en flat dalbunn omgitt av fjell, har ikke Schmitt tid til å se utover det fremmede landskapet under seg, han ser utelukkende på Challengers instrumentpanel. Dypt konsentrert avleser han høyde- og drivstoffmålerne mens Gene Cernan går over til manuell styring og dirigerer fartøyet ned i månestøvet. Først da Cernan melder til Houston at ”the Challenger has landed”, løfter Schmitt blikket og ser ut på det golde landskapet. Han synes han har gått glipp av hele landingen, men det kan han leve med. Om fire timer skal han ut i felten i et terreng han hittil bare har betraktet på 400 000 kilometers avstand.

Jordkloden var uinteressant for Schmitt

”Hey, hvem har satt spor på måneoverflaten min?” spurte en leken Harrison Schmitt da han klatret ned stigen fra Challenger. Den skyldige var Cernan som var gått ut noen minutter tidligere og sto og så makkeren gå de samme trinnene ned. ”Boy, det ser ut som om du nettopp har ...” sa Cernan. ”Gått en tur på Månen,” fullførte Schmitt setningen.

Astronautene så seg betatt omkring. Særlig Schmitt, blant kollegene kjent som ”Dr. Rock”, var bergtatt av det livløse landskapet som var så ulikt alt han hadde sett på Jorden. For føttene hans glimtet steiner i det skarpe sollyset, i den mørke dalen full av kratre lå det steinblokker som så ut til å ha trillet ned fra fjellene omkring, og til side for ham strakte steile dalskråninger seg som pyramider mot himmelen. ”Ikke mindre enn et geologisk paradis,” fastslo Schmitt. Han gikk straks i gang med å undersøke omgivelsene mens Cernan på sin side begynte å klargjøre månebilen til ferdens første utflukt.

Midt i gjøremålene blir Cernan plutselig stående som fjetret. Han har fått øye på Jorden som henger som en funklende, blåhvit lampe over månefjellene i det fjerne. ”Oh, man. Hey Jack, just stop,” sier han og fortsetter: ”Du bør unne deg 30 sekunders pause for å se Jorden henge over South Massif.” ”Hva? Se på Jorden?” svarer Schmitt måpende. ”Bare prøv å ta en kikk på den,” oppfordrer Cernan. ”Å, har man sett én Jord har man sett dem alle,” fleiper Schmitt.

Oransje jord spilte astronautene et puss

Mens den første ekskursjonen mest var viet til boreprøver og eksperimenter, skulle den andre utflukten omfatte den til da lengste kjøreturen i hele Apollo-programmets historie. Cernan og Schmitt skulle tilbakelegge rundt ni kilometer i månebil på turen til fjellmassivet South Massif, en tur anslått til å ta én time. Ingen månefarere før dem hadde brukt så lang tid på å dra fra et sted til et annet, men både geologene på Jorden og astronautene selv mente absolutt at det måtte være bryet verdt å forsøke.

Forventningen viste seg å holde stikk. South Massif var et skattkammer av uensartede mineraler, og mens Schmitt med geologens erfarne øye pekte ut de mest interessante steinene, inntok Cernan rollen som assistenten som hakket løs fragmentene og fylte opp den ene prøveposen etter den andre, nok til å holde NASAs geologer sysselsatt i årevis. Blant funnene var det en bit av en hvit stein som med en alder på cirka 4,5 milliarder år skulle vise seg å være en av de eldste hjemførte steinene fra Månen.

På tilbakeveien stanser astronautene ved meteorittkrateret Shorty, der Schmitt rutinemessig skanner bakken og får øye på et farget område som skiller seg ut fra omgivelsene. Han løfter hjelmens ytre visir for bedre å kunne granske den merkelige flekken. ”Det er oransje jordsmonn,” utbryter han.

”Stå stille så jeg også får se,” kommanderer Cernan som i et blaff funderer på om makkeren har fått solstikk. Men på nærmere hold må han gi Schmitt rett. ”Hvordan kan det være oransje jord på Månen?” sier han forundret. Astronautene blir etter hvert enige med hverandre om at den oransje flekken må være et lenge ettersøkt tegn på vulkansk aktivitet. Men etter hjemkomsten viser det seg at de tok feil. Det dreier seg i stedet om ørsmå, naturlig forekommende glassbiter som ble avdekket da et meteorittnedslag i sin tid dannet Shorty-krateret.

Historisk håndtrykk

I mai 1972 inngikk USA og Sovjetunionen en avtale om et fremtidig romsamarbeid.

Et møte i universet mellom et Apollo- og et Sojus-romskip skulle symbolisere samarbeidsklimaet. Mens astronauter i øst og vest meldte seg på intensive språkkurs, kastet ingeniørene seg over en enda større oppgave, nemlig å utvikle en sammenkoblingsmodul som kunne holde de to romskipene sammen og samtidig være en sluse mellom Sojus’ miks av oksygen og nitrogen og Apollos atmosfære av rent oksygen.

Med syv timers mellomrom 15. juli 1975 lettet først Sojus 19 deretter Apollo 18.

To dager senere kunne de to kapteinene Stafford og Leonov utveksle et historisk håndtrykk. Selv om ferden i hovedsak var politisk motivert, innledet den samarbeidet som til slutt førte til våre dagers

Tema

Les også

Kanskje du er interessert i...

FÅ ILLUSTRERT VITENSKAPS NYHETSBREV

Du får ditt gratis spesialtillegg, Vår Ekstreme Hjerne, til nedlasting straks du har meldt deg på nyhetsbrevet.

Fant du ikke det du lette etter? Søk her: