Charles M. Duke Apollo 16

Apollo 16: Kamp mot klokken

Apollo 16 ble forsinket da et reservesystem sviktet. I flere timer var astronautene usikre på omfanget, og da Houston endelig ga grønt lys for månelanding, var ferden blitt en hel dag kortere enn planlagt.

13. oktober 2009 av Stine Overbye

Det var en dårlig nyhet NASAs leger hadde til 36-årige Kenneth Mattingly i april 1972: I en blodprøve fra den kommende astronauten hadde de funnet økte konsentrasjoner av fargestoff i gallen – et tegn på at han kunne ha fått gulsott.

Med bare et par uker igjen før avgang var det en illevarslende melding, og for annen gang på bare to år raste Mattinglys tilværelse sammen. Våren 1970 måtte han se langt etter en plass i Apollo 13-besetningen bare tre dager før avgang fordi legene fryktet at han var smittet med røde hunder.

Mattinglys astronautkarriere hang nok en gang i en tynn tråd – nesten tre års trening kunne vise seg å være bortkastet, og det verste av alt: Fordi det bare var to Apollo-ferder igjen, så det ikke ut til at Mattingly noensinne skulle få muligheten til en tur til Månen. Og da legene avblåste sykdomsvarselet etter fire dager, ble han så lettet at han nesten ikke trengte rakett for å løfte seg fra bakken.

Men gleden viste seg kortvarig. Fire døgn etter oppskytingen av Apollo 16 får Mattingly problemer etter frakoblingen av månelandingsfartøyet Orion som har John Young og Charles Duke om bord. Kommandoseksjonen Casper, der Mattingly er pilot, befinner seg i en elliptisk bane mellom 15 og 111 kilometer over Månen, og mens Orion nærmer seg landingsstedet, er det meningen at Mattingly skal føre Casper inn i en sirkulær bane omtrent 111 kilometer over måneoverflaten.

Månelandingen utsettes

Idet han rutinemessig tester reservesystemet for styring av rakettmotoren, merker han en feil. Når han aktiverer systemet, begynner Casper å riste og slingre. ”Det virker ikke,” fastslår han høyt for seg selv. Over radio rapporterer han problemet til kaptein John Young, men selv om kapteinen med i alt fire romferder er en av de mest garvede i astronautbransjen, er han opprådd for forslag til løsninger. Heller ikke Charles Duke kan hjelpe; i likhet med Mattingly er han ute for første gang.

Nå frykter alle tre at kontrollsenteret vil gi ordre om å avbryte romferden allerede før den er kommet ordentlig i gang. I Houston prøver ingeniørene å få oversikt over problemenes omfang, de vet godt at det snarest må treffes en beslutning.

Blir Mattingly av diverse årsaker nødt til å bruke reservesystemet til rakettmotoren, og den plutselig ikke virker, kan astronautene komme i en kritisk situasjon der de i likhet med Apollo 13-besetningen må bruke månelandingsfartøyet som livbåt. Men før problemet er grundig analysert, unngår kontrollsenteret å skissere alle former for uheldige eller farlige utfall. Men én ting er klar: Måne- landingen må utsettes i noen timer.

Ville astronautene rekke å lande?

I flere timer sirklet Casper og Orion rundt Månen i avventende formasjon mens ingeniørene i Houston gransket mengden av data som strømmet inn fra Casper. Tiden gikk, og astronautene følte anspentheten – Solen var på vei opp over Descartes-fjellplatået der Orion skulle ned, men om det var lyst da, ville lysforholdene i området allerede neste dag være utilstrekkelige til å kunne lande.

Jo lengre tid det gikk før beslutningen ble tatt, desto fjernere fremsto det at John Young og Charles Duke skulle rekke å lande på Månen. Da klokken var 17.55 – det var fire timer og 28 minutter etter Mattinglys feilmelding – bestemte Houston seg. Beregningene hadde vist at reservesystemet faktisk virket.

Styresignalene gikk fint igjennom til rakettmotoren, og selv om motoren eventuelt skulle begynne å riste, ville den likevel være mulig å kontrollere. Romferden kunne fortsette, lød dommen.

Ankomst til det mystiske fjellplatået

”Waaau! Whoa, man! Endelig er gamle Orion nede, Houston. Fantastisk,” rapporterte månelandings-pilot Charles Duke da Orion nesten seks timer forsinket sto plantet i månestøvet mellom to fjell. ”Utmerket. Vi behøver ikke å gå særlig langt for å samle steinprøver, Houston. Vi befinner oss midt iblant dem,” tilføyde kaptein John Young.

Etter den anstrengende ferden trengte de to makkerne en hvil, men 14 timer etter landing var de så klare til den første av tre planlagte månevandringer at det ikke kunne gå fort nok å komme seg ned stigen fra Orion. ”Hei John, opp med farten,” kommanderte Duke.

”Jeg skynder meg,” bedyret Young. Noen sekunder senere sto han badet i sollys på måneoverflaten med armene løftet i triumf. ”Der er du, du mystiske og ukjente Descartes-fjellplatå. Apollo 16 akter å endre alles syn på deg.”

Ennå visste ikke Young hvor velvalgte disse ordene var. Arkeologene på Jorden hadde forutsagt at fjellplatået Descartes kom til å vise seg å ha en helt annen geologisk beskaffenhet enn de lavtliggende, flate og mørke havene som de tidligere Apollo-ferdene landet i eller i nærheten av.

Man antok at fjellplatået var blitt til etter vulkansk aktivitet, i motsetning til havene som er ufattelig gamle og enorme meteorkratre som umiddelbart etter nedslaget ble fylt med lava og glattet ut. I Houston var NASAs geologer spent på om de fikk bekreftet denne teorien, men før de to astronautene dro av gårde for å samle vitenskapelige prøver, hadde fagfolkene på Jorden et par andre arbeidsoppgaver i nærheten av Orion.

”Hot dawg, is this great! Det første skrittet på Månen var fantastisk!” jublet Duke da han var kommet ned på overflaten. Han kikket bort på Young som allerede var i gang med det første prosjektet, nemlig å montere et kamera til å fotografere UV-stråling fra stjernene med.

Under treningen var det tunge og uhåndterlige kameraet en vedvarende plage for Young, men i Månens svake gravitasjon var det bare moro å valse omkring med det. ”Se her, Charlie. Se hvordan jeg bærer det! Jeg legger det bare over skulderen! Ha ha,” lo Young.

Dukes oppgave var å bore hull til et termometer som skulle måle varmestrømmen fra Månens indre. Men idet han gjorde seg ferdig, kom Young til å snuble i kabelen som utgjorde forbindelsen mellom termometeret og vitenskapsstasjonen ALSEP (Apollo Lunar Surface Experiments Package).

”Det skjedde noe,” beklaget han seg til Duke. ”Hva var det da?” spurte Duke. ”Jeg aner ikke. Men her er en kabel som har slitt seg løs,” sa Young. ”Det er varmestrømmen. Du sparket den løs,” fastslo Duke.

”Jeg er forferdelig lei for det,” unnskyldte Young seg. Kabelen hadde røket, og på grunn av den tidligere forsinkelsen hadde de ikke tid til repara-sjoner. Duke ergret seg grønn på forskernes vegne. De hadde sett frem til disse måleresultatene i årevis.

Big Muley på slep

Foran dem ligger ekspedisjonens første utflukt i månebilen, et fremstøt som NASA-geologene også har store forventninger til.

”Har dere sett steinblokker dere er sikre på ikke er breksjer?” spør sjefgeolog William Muehlberger håpefullt idet astronautene litt senere legger i vei vestover mot Plum-krateret. ”Negative,” svarer Duke. Svaret undrer Muehlberger og hans folk som følger kjøreturen på en TV-skjerm.

De har en teori om at Descartes-fjellplatået er resultatet av vulkansk aktivitet, og derfor burde det vært massevis av vulkanske steinblokker i området. Foreløpig har nemlig astronautene bare funnet breksjer, det vil si fragmenter av fjell som er påvirket og endret av meteorittnedslag.

I Plum-kraterets østhelling får Muehlbergers folk øye på en stor stein som glitrer som krystall gjennom det tykke støvlaget. Et slikt krystallinsk utseende kan tyde på at steinen er vulkansk, mener geologene, og ber astronautene om å ta steinen med seg tilbake.

Verken Young eller Duke skjønner med det samme hvilken steinformasjon det er snakk om, men Duke antar at det bare er enda en breksje. Men han velger ikke å si noe.

”Er dere sikre på at dere vil ha en så stor stein, Houston?” spør Young forbauset. ”Den må veie minst ti kilo,” anslår han om steinen som senere får navnet Big Muley etter William Muehlberger, og som med en vekt på nøyaktig 11,7 kilo er den største månesteinen som noen gang er blitt ført hjem til Jorden.

Men om bord i Orion igjen er det ikke fraværet av vulkanstein som bekymrer besetningen, men derimot den kaliumtilsatte appelsinjuicen som astronautene hadde fått ordre om å sette til livs i rikelige mengder underveis.

Blandingen skulle hindre at Young, Duke og Mattingly fikk hjerterytmeforstyrrelser, slik det skjedde med Apollo 15-astronautene, men drikken var en evig kilde til irritasjon. Under innflygingen til Månen hadde det gått hull i juiceposen som Duke hadde i romhjelmen, så håret ble gjennomvått og klissete. Men enda verre var de indre bivirkningene.

Juicen sved i magen, så da Houston for n-te gang oppfordret Duke og Young til å drikke enda mer, svarte Young:

”Jeg er i ferd med å bli forvandlet til et sitrusprodukt, det er det som skjer. Jeg tror sikkert jeg har en pH-verdi på rundt tre allerede.”

Tema

Les også

Kanskje du er interessert i...

FÅ ILLUSTRERT VITENSKAPS NYHETSBREV

Du får ditt gratis spesialtillegg, Vår Ekstreme Hjerne, til nedlasting straks du har meldt deg på nyhetsbrevet.

Fant du ikke det du lette etter? Søk her: