Irwin and Moon Car

Apollo 15: Farlig fjellkjøring

Apollo 15-astronautene var de første til å lande i et av fjellområdene på Månen. De skulle ut på hele tre ekspedisjoner som nå skulle skje per bil. Men kjøring på Månen er ingen spøk – og minst av alt når ferden må gå langs bratte fjellsider.

12. oktober 2009 av Stine Overbye

David Scott kunne ikke forestille seg et mer eventyrlig sted for en månelanding enn ved foten av det 4000 meter høye fjellet Mount Hadley.

Alt ved innflygingen over fjellene Appenninene var han og makkeren James Irwin blitt grepet av fjellenes skjønnhet, og da han som det syvende mennesket i historien gjorde seg klar til å plassere fotsålen i månestøvet, ble han nok en gang helt overveldet av de på samme tid velkjente og sterkt fremmedartede omgivelsene.

Fra toppen av stigen på månelandingsfartøyet Falcon lot Scott blikket gli over Appenninenes gylne og mykt avrundede fjelltopper, og da han endelig klatret ned stigen 31. juli 1971 var det som om hele kroppen skalv av forventning. ”Mennesket må drive forskning. Og dette er forskning på sitt beste,” uttalte han profetisk idet han steg ned på Månen.

Astronautene var rustet til langfart

For første gang i Apollo-programmets historie hadde astronautene med seg en bil som skulle frakte dem rundt på Månen, men eldrevne Lunar Roving Vehicle var slett ikke den eneste nyheten om bord i Apollo 15. I tillegg til den økte aksjonsradiusen kunne astronautene se frem til et måneopphold på hele 67 timer samt muligheten til å holde seg ute på Månen i opptil syv og en halv time om gangen – dobbelt så lenge som forgjengerne, noe som skyldtes et forbedret Portable Life Support System – ryggsekken som inneholdt vann, oksygen og et kjølesystem.

Men det viktigste var at Scott og Irwin var langt bedre skikket til en oppdagerferd enn noen andre Apollo-astronauter: Som de første noensinne hadde de før avreisen fra Jorden vært gjennom intensive geologikurs og deltatt i flere ørkenekspedisjoner der de samlet inn prøver og trente på å klassifisere og beskrive bergarter. Denne kunnskapen gjorde dem ekstra godt rustet til å utføre førsteklasses feltarbeider som ville gi nye innblikk i Månens historie.

David Scott er derfor fylt av begrunnet optimisme idet han stiger ut på Månen og sammen med Irwin gjør klar til å løsne bilen fra Falcon. Under romferden har bilen vært plassert i sammenlagt stand på siden av månelandingsfartøyet, og ved hjelp av et taljesystem setter de den ned på overflaten der hjulene folder seg ut og låser seg i riktig posisjon.

Over stokk og stein

En drøy halvtime senere er Scott og Irwin på plass i den tre meter lange farkosten som ligner en slags olabil, men som faktisk er en form for romskip på fire hjul med eget navigasjons- og kommunikasjonssystem. Selv om bilen bare veier 35 kilo på Månen, er den beregnet på å tåle vekten av to astronauter i full utrustning med verktøy og måneprøver.

Bilen holder gjennomsnittlig cirka 10 km/t, noe som er mer enn rikelig for de to romfarerne. Hver gang bilen kjører over en stein eller ned i et hull – og Hadley-sletten består stort sett ikke av annet – letter den kortvarig, og under den første kjøreturen føler særlig Irwin seg som en rytter på en vilter hest. Når Scott brått svinger unna hindringer, må Irwin klamre seg fast i setet, og radioforbindelsen med Jorden bærer da også preg av turbulente forhold.

”Hold deg fast,” sier Scott igjen og igjen, og sidemannen svarer med en nervøs latter.

Av uforklarlige årsaker virket ikke forhjulsstyringen på bilen, og Scott brukte tid på å venne seg til å styre bare med bakhjulene. Av og til var han nær ved å miste kontrollen, og flere ganger måtte han bråbremse i siste øyeblikk ved kanten av et krater som plutselig kunne åpenbare seg av ingenting.

Ved Albuekrateret stanser astronautene for å hente inn de første måneprøvene før de fortsetter opp mot St. George-krateret ved foten av Appenninene. Utsikten fra kraterskråningen gjør et slikt inntrykk at Scott knapt finner ord som kan beskrive den.

”Vi ser ned i dalen, og... Det er imponerende,” prøver han seg mens han betrakter den såkalte Hadley-kløften som bukter og snor seg som en mark langs dalbunnen og vitner om en fjern fortid da det fløt strømmer av smeltet lava på Månen. Også Houston har utsikt til den fremmede verdenen, for på månebilen står det et TV-kamera som direktesender fargebilder til Jorden.

”Fullstendig ujordisk,” sier en av teknikerne i Houston om det han ser.

Video

Apollo 15-astronautene hadde med videokamera på ferden. Klikk på lenken og se og hør hvordan månelandingen tok seg ut slik de så den.

Apollo 15 landing 

Tema

Les også

Kanskje du er interessert i...

FÅ ILLUSTRERT VITENSKAPS NYHETSBREV

Du får ditt gratis spesialtillegg, Vår Ekstreme Hjerne, til nedlasting straks du har meldt deg på nyhetsbrevet.

Fant du ikke det du lette etter? Søk her: