Antares

Apollo 14: Høy puls i rommet

Etter Apollo 13 hadde ikke NASA råd til en ny fiasko, og presset på Apollo 14s astronauter var massivt.

12. oktober 2009 av Stine Overbye

At øvelse gjør mester, er Stuart Roosa det beste eksempelet på, for i 19 lange måneder har han vært i simulator og trent på å koble Apollos kommandoseksjon sammen med månelandings-fartøyet, og håndgrepene går nå så greit at Roosa er i stand til å utføre dem med et rekordlavt forbruk av drivstoff. I hvert fall i simulatoren på bakken.

Roosa håper at han kan gjenta prestasjonen ute i rommet, og drøye fire og en halv time etter lift-off fra Florida virker alt lovende. Søndag 31. januar 1971 klokken 19.41 ligger Kitty Hawk, Apollo 14s kommandoseksjon, an til perfekt sammenkobling med Antares som fremdeles sitter på bærerakettens tredje trinn. Gjennom vinduet ser kaptein Alan Shepard månelandingsfartøyet rett foran seg, og oppmuntrende sier han til Roosa: ”Ny rekord, mann.”

Men da de to fartøyene møtes etter noen sekunder, skjer det ingenting. Mens Kitty Hawk og Antares driver fra hverandre, slår Roosa fast for seg selv at Kitty Hawk hadde for liten fart til å kunne utløse koblingsmekanismen – han må følgelig prøve med større fart, selv om det vil kreve ekstra drivstoff. ”Der røk i hvert fall den rekorden,” mumler han skuffet mens han gjør klar til enda et forsøk.

>> Bli med på en enestående reise til astronomiens mest spektakulære spesialforestilling når en total solformørkelse rammer USA i sommer. 

Problemer med sammenkoblingen

Heller ikke i annet forsøk klarer man å koble fartøyene sammen, og halvannen time senere etter ytterligere tre mislykkede manøvrer har Roosa og de to makkerne lagt alle rekordtanker på hyllen. Til og med før ferden for alvor er i gang, ser det ut til at den må avbrytes. Uten sammenkobling, ingen måne-landing – et lammende slag for NASA som allerede på forhånd strever med et litt frynsete rykte etter nestenkatastrofen med Apollo 13 i april 1970.

”Hey, Stua, det er Geno,” lød kontrolleder Gene Cernans stemme over radio fra bakkesenteret i Houston. ”Vi har fått en ny idé her nede.”

Like etter gjorde Roosa seg klar til det sjette forsøket og fulgte anvisningene fra bakken i detalj. Men han hadde visst ikke dagen.

”Det skjedde ingenting,” sa Shepard da de to fartøyene hadde fått nærkontakt.

”Ingenting?” spurte Roosa bekymret. Men et sekund senere hørte astronautene endelig en rekke tydelige klikk fra sammenkoblingsmekanismen. Sjette forsøk hadde lykkelig utgang, Kitty Hawk og Antares var klare til å reise videre sammen til Månen – og besetningen kunne endelig slappe av etter en litt for hendelsesrik første arbeidsdag i universet.

Mitchell eksperimenterte med telepati

Uvante som de var med vektløsheten, hadde astronautene vanskelig for å få sove. Stuart Roosa savnet å kunne legge hodet til rette på en pute, og mens han gjentatte ganger prøvde å finne en akseptabel sovestilling, oppdaget han et lysskjær fra Mitchells plass. Kanskje har han tent lykten fordi han har viklet seg inn i et eller annet, tenkte Roosa.

Men Ed Mitchell hadde helt andre grunner til å holde seg våken – han var i gang med et hemmelig eksperiment som verken de to makkerne eller NASA var involvert i. Var det mulig å overføre tanker flere hundre tusen kilometer gjennom rommet tilbake til Jorden?

I lysskinnet gransket Mitchell et papirark med tilfeldige tall. Han valgte et av dem og konsentrerte seg intenst om å overføre det telepatisk til fire ”medsammensvorne” som satt klare til mottak hjemme i Florida. Flere ganger gjentok han forsøket slik han hadde planlagt å gjøre det en gang hver dag under hele ferden, både til og fra Månen.

Kapteinen ga tårene fritt utløp

Hadde Mitchell fire dager senere kunnet feie problemene til side med tankens kraft, ville han utvilsomt gjort det. For mens Stuart Roosa sirklet alene rundt Månen i Kitty Hawk, opplevde Mitchell og Shepard tidlig om morgenen fredag 5. februar en akutt krise om bord i Antares som nærmet seg Månen: Det var landingsradaren som ikke virket. I 9000 meters høyde skulle den begynt å levere data om avstanden til måne-overflaten, men ingenting skjedde. Instruksen forbød dem å lande hvis ikke radaren fungerte, og Mitchell tryglet og ba den om å våkne: ”Kom igjen, radar, kom igjen.”

I cirka 7000 meters høyde var alt stadig livløst, og mens Mitchell trykket som en gal på bryterne, messet han utålmodig: ”Come on, come on.”

I 3000 meters høyde fikk radaren endelig bakkekontakt, og dataene veltet inn. De to makkerne i cockpiten pustet lettet ut – det var på nære nippet.

Astronautene passerer etter planen i lav høyde over Cone-krateret før Shepard manøvrerer Antares ned til en myk og presis landing i Fra Mauro-høylandet. Drøyt fem timer senere tar han skrittet ut på Månen med de treffende, men kanskje ikke særlig historiske ordene: ”Det har vært en lang reise, men nå er vi her.”

Mannen som ti år tidligere ble den første amerikaneren i rommet, suger inntrykkene til seg. Selv om landskapet er opprevet etter kjempemeteorenes treff gjennom millioner av år, virker det majestetisk i all sin nakne brutalitet. Idet Shepard lener seg bakover for å kaste et blikk opp på den svarte himmelen, ser han en blå og hvit klode i det fjerne, og dermed er det som om alle sluser åpner seg. Lettelsen over landingen som gikk bra, det rørende synet av jordkloden, livsdrømmen som er realisert – alt er så overveldende at han ikke klarer å holde tårene tilbake og blir stående og gråte nesten utrøstelig.

Blodslit med utstyrstralle på slep

”Hørte du det?” hvisket Shepard til Mitchell. Etter den første av de to planlagte månevandringene hadde astronautene fått seg en nødvendig lur, men en uvant og knakende lyd gjorde dem brått lys våkne.

”Det gjorde jeg vel, for pokker,” svarte Mitchell.

”Du tror vel ikke at dette forbaskede stativet holder på å velte?” spurte Shepard urolig. De to mennene speidet bekymret ut av vinduet, men falt til ro da de så at Antares fremdeles sto trygt plantet på måne-overflaten. Fartøyet hvilte på kanten av et krater og hadde litt slagside. Det hadde sklidd litt i måne-grusen, men ingenting tydet på at det skulle velte.

Etter denne forskrekkelsen klarte ikke astronautene å få sove igjen, og klokken to om natten i den gnistrende morgensolen forlot de Antares og bega seg i vei på den andre månevandringen. Mens gårsdagens ekspedisjon i hovedsak hadde handlet om å plassere ut måleutstyr, sto geologien i fokus for dagens aktiviteter, og målet for utflukten var Cone-krateret cirka én kilometer fra landingsstedet.

På historiens til da lengste månevandring har astronautene med seg et kart med luftfotografier av peilemerkene de skal passere underveis, men i praksis viser kartet seg å være lite brukbart. I det monotone ørkenlandskapet der den ene sandryggen avløser den andre og gigantiske steinblokker gang på gang hindrer utsyn og oversikt, er det nærmest komplett umulig å bedømme avstandene riktig og i det hele tatt orientere seg i terrenget.

Raskt utvikler turen seg til et evig blodslit, for ikke bare har Shepard og Mitchell problemer med veivalget, trallen på to hjul som de har på slep, skaper også vanskeligheter. Trallen kjører seg enten fast eller hopper og danser over det ujevne under-laget, instrumenter og redskaper faller av, og til slutt bestemmer astronautene seg for å løfte i hver sin ende og bære trallen videre. ”Venstre, høyre, venstre, høyre,” kommanderer Shepard lattermildt mens han og Mitchell bærer trallen opp mot en høyde.

”Det sitter et par karer her som hadde regnet ut at dere kom til å måtte bære den,” kommenterte teknikeren i Houston. Før ferden startet, var det to av kollegene i astronautkorpset som hadde forutsett at Shepard og Mitchell ikke ville klare å nå krateret med trallen på slep, og de hadde til og med veddet en flaske irsk whiskey på det med månevandrerne. Men Shepard og Mitchell var ikke de som hadde tenkt å gi seg med det første selv om de svettet og strevde og holdt på å gå tomme for krefter.

Tiden går

Romdraktene var stive, og hvert skritt var en kraftanstrengelse, men i stedet for å snu tok de heller oftere pauser mens de speidet etter kjente konturer i det golde landskapet. Utsynet fra høydedraget fikk Antares til å ligne en plastmodell i det fjerne, og fordi de nå hadde fjernet seg så langt fra fartøyet, følte begge seg overbevist om at målet var nær.

Men da astronautene like etter nådde toppen og stadig ikke kunne se det over 300 meter vide Cone-krateret, ble de skuffet. ”Vi er ennå ikke fremme ved kanten av krateret,” meldte Shepard til Houston over radio.

”Vi aner ikke hvor vi er,” la Mitchell til.

I Houston kunne teknikerne høre at astronautene var slitne og hev etter pusten, og da Shepards puls nådde 150 – rundt det dobbelte av normal hvile-puls – ga legene i kontrollsenteret ordre om å ta en hvil. Shepard begynte å mene at de skulle gi opp hele prosjektet, men Mitchell protesterte iherdig: ”Alt er forgjeves hvis vi ikke finner det.”

Etter nok et streif gjennom et område der steinblokker store som biler lå strødd omkring, mente Mitchell plutselig at han gjenkjente en detalj fra månekartet. ”Se Al, denne digre steinblokken er mye større enn de andre. Det burde være mulig å se krateret derfra,” utbrøt han og pekte på steinblokken og krateret på kartet.

Men tiden var løpt fra dem, og med den kortfattede meldingen ”Okay, Ed and Al” satte Houston endelig sluttstrek for utflukten.

Drøyt fire timer etter at de forlot Antares, vendte astronautene tilbake med en voksen bør av dyrebare måneprøver. Før Shepard igjen gikk om bord i måne-landingsfartøyet, stilte han seg opp foran et flyttbart TV-kamera – for han hadde en overraskelse på lur for seerne på Jorden.

”I venstre hånd holder jeg en liten hvit kule som er godt kjent for millioner av amerikanere,” var ordene han innledet forestillingen med. Med en golfkølle – et ombygd geologisk instrument – prøvde han å slå ballen med høyre hånd, men både det første og det andre golfslaget på Månen ble bom. Tredje slaget ble en fulltreffer, og ballen fôr opp mot en nattsvart himmel og flere hundre meter av gårde over måneoverflaten, godt hjulpet av Månens svake gravitasjon.

Besetningen vinner en hel kasse whisky

Da de tre mennene er gjenforent i Kitty Hawk og setter kursen tilbake til Jorden, kikker Mitchell en siste gang ned på Månen. Han vet at han aldri vil komme dit igjen, men i stedet for å føle vemod, fylles han av en indre tilfredshet som på turen hjemover vokser til en fantastisk høystemthet. Han betrakter den blå planeten som nærmer seg midt i alt det svarte og får en følelse av å ha funnet sin plass i et fantastisk univers der ingenting er tilfeldig.

Og Mitchells glede skal heller ikke avta etter hjemkomsten, for i løpet av den to uker lange karantenen får besetningen en svært uventet gave. Ut fra fotoene Shepard og Mitchell tok på Månen, har geologene klart å kartlegge ruten de gikk. Analysen viser at de to astronautene sto bare 20 meter fra Cone-krateret – og det er så nær at oppdraget kvalifiserer til betegnelsen ubetinget suksess.

Shepard og Mitchell har allerede sendt en flaske irsk whiskey til kollegene som veddet på at de ikke ville nå Cone-krateret. Men da mottok besetningen på Apollo 14 en hel kasse av den gylne væsken – med en vennlig hilsen fra geologene som kryptisk fastslo: ”Dere hadde ikke gått dere vill, og dere visste det ikke.”

Apollo 14-astronautene gikk cirka tre kilometer under den andre månevandringen, men knappe seks måneder senere skal kollegene på Apollo 15-ferden komme seg enda lenger av gårde. De vil nemlig ha med seg verdens første månebil som kan humpe av sted i 17 kilometer per time. Dermed kan de innlede den første ekspedisjonen til fjellene på Månen.

Les også

Kanskje du er interessert i...

FÅ ILLUSTRERT VITENSKAPS NYHETSBREV

Du får ditt gratis spesialtillegg, Vår Ekstreme Hjerne, til nedlasting straks du har meldt deg på nyhetsbrevet.

Fant du ikke det du lette etter? Søk her: