Broken Equipment

Apollo 13: Nesten katastrofe

Cirka 330 000 kilometer fra Jorden lyder det et øredøvende brak inne i Apollo 13. Eksplosjonen utløser et drama på liv og død om bord i fartøyet, som raskt mister både oksygen- og strømforsyning. Sjansene synes små for at astronautene vil komme levende fra det.

12. oktober 2009 av Stine Overbye

Kaptein Jim Lovell er verdens mest bereiste mann. På hele tre romferder har den 42-årige astronauten tilbakelagt cirka 11 millioner kilometer og oppholdt seg i rommet i totalt 572 timer. Denne vårkvelden i 1970 var han på vei ut på en fjerde tur – etter grundige overveielser skulle det bli den siste – som var ment å komplettere karrieren som astronaut med historiens tredje månelanding.

Før ferden hadde journalistene ustanselig spurt om hans syn på at den forestående Apollo-ferden hadde fått nummer 13. Lovell hadde bare smilt overbærende og svart at hans italienske venner så på 13 som et lykketall. Men innerst inne hadde han vært inne på tanken om at nok en ferd ville være å utfordre skjebnen. Lovell var ikke overtroisk, men han hadde innsett at om ulykken skulle være ute, ville sannsynligvis nettopp han, NASAs mest erfarne romfarer, bli den som kom ille ut. Jobben som astronaut er livsfarlig, og for hver vellykket ferd hadde det føltes som om faren for en ulykke rykket et lite skritt nærmere.

Perfekt oppskyting

Denne perfekte aprilkvelden – datoen var 13. – hadde Lovell likevel ingen som helst grunn til å frykte at han hadde dårlige odds. For som kontrollsenteret i Houston sa det: ”Så vidt vi kan se, er fartøyet i toppform. Vi kjeder vettet av oss her.” Oppskytingen var da også gått prikkfritt, og der ute med Jorden knappe 330 000 kilometer og 56 timer bak seg, hadde Jim Lovell, Jack Swigert og Fred Haise nettopp avsluttet en TV-sending der de i sprudlende humør hadde gitt seerne en omvisning blant annet i månelandingsfartøyet Aquarius, den bakerste av romskipets tre seksjoner.

Vel tilbake i kommandoseksjonen Odyssey fortsetter Lovell i rollen som tilbakelent kommentator. ”Her er et lite klipp fra underholdningen om bord,” sier han og setter i gang en liten båndspiller. Ut strømmer filmmusikken fra Stanley Kubricks epokeskapende science fiction-verk fra 1968: ”2001 – A Space Odyssey” (”2001 – En romodyssé”).

”Selvsagt ville ikke kassettsamlingen vært komplett uten den populære Aquarius fra Broadway-musikalen 'Hair',” tilføyer han før han setter sluttstrek for TV-overføringen med å ønske alle på Jorden en hyggelig kveld.

Fem minutter senere og på Houstons ordre aktiverer kommandoseksjonens pilot, Jack Swigert, en innretning som rører rundt i servicemodulens tanker med flytende hydrogen og oksygen, som utgjør drivstoffet til fartøyets tre brenselceller. Like etter høres et dempet drønn, og hele romskipet rister.

”Vet du hva det var for slags lyd, Fred?” spør Lovell og ser anklagende på kollegaen. Tidligere hadde Fred Haise skremt vettet av de to andre da han åpnet en trykkventil som støyet på samme måte, og Lovell har nå mistanke om at han har gjort det samme for å være morsom. Men Haise ser bare dødsens alvorlig på Lovell og rister langsomt på hodet.

Oksygenet fosset ut av romskipet

Samtidig lød det en skingrende alarm i astronautenes øretelefoner. Med økende uro sjekket Swigert kontrollpanelene, en varsellampe blinket rødt, trykket falt i en av oksygentankene og strømforsyningen sviktet, fastslo han.

”Okay, Houston, vi har fått et problem,” meldte han med nøktern stemme over radioen. ”Vennligst gjenta,” svarte Houston.

”Houston, vi har fått et problem. Vi har strømsvikt på B,” forklarte Lovell.

”Oppfattet, strømsvikt på B,” bekreftet kontrollen i Houston og la til etter en kort pause: ”Vent litt, 13. Vi ser på det nå.” Mens teknikerne i Houston jobbet med å finne ut hva som var skjedd, kjempet astronautene på spreng med å skaffe seg overblikk over skadens omfang.

Det er åpenbart at noe er helt galt – den ene av to oksygentanker i servicemodulen er tom, den andre er lekk, og to av tre brenselceller virker ikke på grunn av manglende oksygentilførsel. Alle romskipets instrumenter samt datamaskinen går på strøm fra servicemodulens brenselceller, og forutsetningen for en månelanding er at alle cellene virker.

Uhyggelig situasjon

Astronautene blir først skuffet, men raskt går det opp for dem at de skal være sjeleglade hvis de i det hele tatt rekker tilbake til Jorden. Krisen forverres for hvert minutt, og besetningen har aldri sett så mange funksjonsfeil på en gang: Servicemodulens styreraketter virker heller ikke, og i den eneste aktive brenselcellen er spenningen fallende.

Selv det verste skrekkscenarioet astronautene var gjennom under treningen, omfattet aldri en så djevelsk situasjon som den som hadde oppstått. Det mest uhyggelige var at de ikke satt om bord i en simulator, men i et ekte romskip som fôr av sted mot Månen. Etter eksplosjonen hadde Apollo 13 begynt å slingre fra side til side, og mens Lovell kjempet desperat for å prøve å stabilisere fartøyet, kom han til å kaste et blikk ut av vinduet.

Han oppdaget at det fosset gass ut fra siden av servicemodulen, store skyer av gass drev ut som sigarettrøyk i det skarpe sollyset.

”Noe ser ut til å strømme ut. Det er noe som strømmer ut i rommet,” meldte han fra til kontrollsenteret.

Lovell og kollegene våger ikke å gjette på hva som egentlig har skjedd, og egentlig gir de blaffen. Alt som opptar dem, er det faktum at servicemodulen er ødelagt, og at det bare er et spørsmål om tid før Odyssey er uten både strøm og oksygen.

Astronautene kan ikke bare ta en U-sving og dra hjem til Jorden. Selv om motorene i servicemodulen mot alle odds skulle vise seg å virke, har de ikke strøm nok til å gjennomføre en slik manøver. Apollo 13 er nødt til å fortsette til Månen – eller rettere sagt legge kursen rundt den før de kan dra tilbake til Jorden. Spørsmålet er om astronautene i det hele tatt vil overleve så lenge. En og en halv time etter eksplosjonen melder NASA seg med en nødløsning:

”Vi vurderer å bruke månelandingsfartøyet som en form for livbåt,” lyder meldingen fra Houston.

Med tilmålt tid gikk astronautene i gang med å aktivere systemene i månelandingsfartøyet Aquarius, en prosedyre som pleide å ta to timer, men som nå ble kraftig amputert og fullført på minutter.

Betjeningen flyttet nødvendige forsyninger over i Aquarius, og rett før midnatt mandag 13. april, cirka tre timer etter eksplosjonen, ropte Lovell opp gjennom tunnelen til Swigert:

”Spenning av.” Swigert slo av strømmen i Odyssey. Det lille de hadde igjen, måtte spares til landingen. Astronautene måtte trenge seg sammen i den trange kabinen i Aquarius, den eneste operative delen av Apollo 13.

Røde hunder

Et uventet utbrudd av barnesykdommen røde hunder blant astronautene kostet 34-årige Ken Mattingly plassen om bord i Apollo 13 bare tre dager før oppskyting. I hele ni måneder hadde han trent til oppdraget sammen med Lovell og Haise, men NASAs leger antok at Mattingly var den eneste av dem som var smittet. De andre to var immune etter å ha hatt sykdommen da de var barn.

Fordi sykdommen kunne slå ut på ferden, måtte Mattingly bli hjemme. Det ble i stedet reserven Jack Swigert som fikk sjansen til å bli pilot om bord i kommandoseksjonen. Nå fikk ikke Mattingly røde hunder. Til gjengjeld ble han en av hjernene bak utformingen av prosedyrene som fikk Apollo 13 tilbake til Jorde

Tema

Les også

Kanskje du er interessert i...

FÅ ILLUSTRERT VITENSKAPS NYHETSBREV

Du får ditt gratis spesialtillegg, Vår Ekstreme Hjerne, til nedlasting straks du har meldt deg på nyhetsbrevet.

Fant du ikke det du lette etter? Søk her: