Lightning Apollo 12

Apollo 12: Truffet av lynet

Et halvt minutt etter start lød et brak som fikk den enorme Saturn 5-raketten til å riste. I kommandoseksjonen begynte nesten alt av lamper på kontrollpanelet å blinke. NASAs andre landsetting av mennesker på Månen var nesten over før den i det hele tatt var innledet.

12. oktober 2009 av Stine Overbye

Hardt novemberregn trommer på Apollo 12-romkapselen og renner i strie strømmer langs kommandoseksjonen Yankee Clipper i toppen av den mektige Saturn 5-raketten. De tre astronautene prøver å ignorere det – i mange timer har trusselen om kansellering hengt like tungt over dem som skyene over Kennedy Space Center.

I åtte måneder har Pete Conrad, Dick Gordon og Alan Bean trent til denne ferden, historiens andre bemannede månelanding etter Apollo 11, og ingen av dem makter tanken på å måtte utsette oppdraget. Med forsert optimisme speider de forhåpningsfullt opp mot den koksgrå himmelen mens de avventer kontrollsenterets endelige dom. Solen viser seg nå og da, men straks kommer skyene drivende igjen mens lynene flerrer horisonten.

Ved 11-tiden fikk besetningsmedlemmene endelig beskjeden de hadde ventet på. Været var bra nok til oppskyting, ingen truende lynnedslag innenfor en radius av 30 kilometer, oppdraget skulle gå som planlagt. Klokken 11.22 løftet Apollo 12 seg fra bakken med et brøl av ild og røyk. ”En vakker oppskyting,” meldte Conrad over radio. ”Himmelen lysner,” la Gordon til, men han rakk knapt å snakke ut før et lysglimt flerret luften etterfulgt av et øredøvende skrall som fikk raketten til å skjelve.

Noe var helt galt

”Hva i helvete var det?” spurte Gordon over radio. Ingen svarte, og i det samme så astronautene at stort sett alt av lamper på kontrollpanelet blinket ille-varslende. Aldri før hadde den erfarne Conrad sett så mange lysende varsellamper samtidig, og han var ikke i tvil om at noe var helt galt. ”Vi mistet nettopp navigasjonsutstyret, folkens. Jeg aner ikke hva som skjedde, men alt falt ut,” meddelte han.

Med anspent stemme begynte Conrad å ramse opp de utallige feilmeldingene i håp om at kontrollsenteret i Houston kunne ordne problemene. Det ble snart fastslått at raketten ble truffet av to lyn 36 og 52 sekunder etter start, og at nedslagene kortsluttet elsystemene og forstyrret datastrømmen. ”Apollo 12, prøv å starte brenselcellene nå,” lød ordren fra Houston mens romraketten tordnet av gårde med en fart på 10 000 kilometer i timen.

Like etter at rakettens trinn én ble koblet fra i nesten 70 000 meters høyde, klarte Bean å få nytt liv i systemet og koble inn datastrømmen – varsel-lampene ble mørke, og alt virket helt perfekt. Av ren og skjær lettelse begynte Conrad å fnise uhemmet, og latteren smittet både Gordon og Bean, som flirte seg hele veien opp til sirklingsbanen rundt Jorden. ”Nå har vi gitt dem noe å skrive om i kveld,” fastslo Conrad med tanke på journalistene.

Til tross for den løftede stemningen i kabinen fryktet samtlige i det stille at Houston ville avbryte ferden. Romfarerne visste ikke om romfartøyet eller månelandingsfartøyet Intrepid var skadet, men 2 timer og 48 minutter etter oppskyting meddelte kontrollsenteret at raketten kunne fortsette mot Månen. Man hadde riktignok en mistanke om at systemet som skulle utløse fallskjermene på Yankee Clipper før landingen i havet, var blitt ødelagt av lynned-slagene. Men Houston valgte å holde tett om det og la ferden fortsette. Om fallskjermene ikke foldet seg ut før landing, ville astronautene omkomme uansett, så hvorfor ikke la dem fullføre oppgaven og leve i de ti dagene ferden var beregnet å skulle vare?

Geologene valgte Stormenes hav

Knappe fire måneder tidligere, i juli 1969 hadde Apollo 11 landet på Månen, men cirka 6,5 kilometer fra målet. For NASA betydde det alt at de neste Apollo-ferdene landet som planlagt. Apollo 11 beviste at USA hadde teknologisk evne til å føre mennesker til Månen og bringe dem trygt tilbake, nå var det geologien som sto i fokus. Forskernes djerve mål var å finne svar på de mest grunnleggende spørsmålene om Jordens nærmeste nabo: Hvordan hadde Månen oppstått? Hvor kom den fra? Ved å løse disse mysteriene håpet de å komme på sporet av hvordan menneskehetens egen planet var blitt skapt.

En liten hær av geologer hadde brukt et hav av tid på å velge stedet der Apollo 12 skulle lande – et sted som for lengst hadde fått kallenavnet ”Pete’s Parking Lot”. Parkeringsplassen lå i Stormenes hav, en enorm lavaslette der Surveyor 3-sonden hadde landet 31 måneder tidligere, i april 1967. Ved å undersøke en gjenstand som har vært på Månen i et bestemt tidsrom, kan forskerne få verdifull informasjon om forholdene på bakken. Dessuten utmerket stedet seg ved at fjellknausene i Stormenes hav trolig var yngre enn steinene i Stillhetens hav og hadde avvikende oppbygning og kjemisk sammensetning.

Ikke bare Apollo 12s mulige suksess, men også en fortsatt utforskning av Månen står og faller med en nøyaktig landing, og særlig er Pete Conrad bekymret for å mislykkes. Hans jobb som kaptein er å føre landingsfartøyet Intrepid ned på Månen, og han føler ansvaret som hviler på ham. Under treningen landet han så mange ganger i Stormenes hav at han kan se området for seg med lukkede øyne. Han har prentet inn i seg at Surveyor 3 står på en kraterkant, og at området på avstand ligner silhuetten av en snømann med sonden der hjertet er.

”Jeg håper vi finner denne snømannen. Og så håper jeg vi finner et sted å lande. Og dessuten at jeg klarer å lande riktig,” uttaler Conrad mellom munnfullene med kanadisk bacon som han og astronautkollegene inntar med god appetitt om ettermiddagen på ferdens fjerde dag, dagen før selve dagen.

Tema

Les også

Kanskje du er interessert i...

FÅ ILLUSTRERT VITENSKAPS NYHETSBREV

Du får ditt gratis spesialtillegg, Vår Ekstreme Hjerne, til nedlasting straks du har meldt deg på nyhetsbrevet.

Fant du ikke det du lette etter? Søk her: