Edwin Aldrin

Apollo 11: Landing i blinde

Nesten fire døgn gikk siden Apollo 11 dro fra Cape Kennedy i Florida. Snart skulle Neil Armstrong og Edwin Aldrin bli de første som landet på Månen. Ennå visste de ikke at ferden til Stillhetens hav ville bli mye mer dramatisk enn ventet.

8. september 2009 av Stine Overbye

3 dager, 10 timer og 53 minutter etter at Apollo 11 la Cape Kennedy i Florida bak seg i en sky av flammer og hvitglødende gass, ropte Edwin ”Buzz” Aldrin begeistret: ”Jeg kan se det! Jeg kan se hele landingsstedet herfra!” Sekundet etter fikk også kollegene Neil Armstrong og Michael Collins det første glimtet av Stillhetens hav. Selv om astronautene knapt skjelnet landskapet, fjellene og formasjonene fra 112 kilometers høyde, var ikke det de fikk se særlig oppmuntrende: I månelyset kastet selv de minste fjellknausene lange, forrevne skygger utover sletten, og Stillhetens hav fremsto ikke som annet enn en utilnærmelig og ugjestmild steinørken.

Armstrong og Aldrin hadde vanskelig for å tro at de kunne lande akkurat der neste dag, og at Solen ville mildne det spøkelsesaktige landskapet og forvandle det til en trygg og opplyst havn for månelandingsfartøyet Eagle. Men de var optimister og stolte på at Apollo-ferdene før dem hadde gjort forarbeidet – at sletten var stedet som var best egnet til den første landsettingen av mennesker på Månen.

Mens Armstrong og Aldrin pakket og gjorde seg klare til neste dags landing, betraktet Collins dem med bekymret blikk. Han følte seg som en far som skulle se barna av sted på en lang reise. Så tilbød han seg å ta nattevakten. ”Dere bør heller få dere en god natts søvn før dere skal innta det fordømte månelandingsfartøyet,” sa han og la lavmælt til: ”Jeg synes det har vært en bra dag. Går det slik i morgen og i overmorgen, så klarer vi dette.”

Klar til landing

Neste dag, søndag 20. juli 1969, begynner som alle andre dager i rommet. Besetningen inntar frokosten som består av bacon, corn flakes, juice og varm sjokolade. Ved middagstid ligger Månen badet i klart sollys, og Collins sier ha det til kollegene som i mellomtiden har krøpet inn gjennom den trange slusen inn til månelandingsfartøyet. De har skalket den solide luken bak seg. ”Nå får dere ta det rolig der nede på Månen. Hører jeg stønning og pusting, får dere med meg å gjøre,” sier han strengt, men spøkefullt over radioen før han trykker på knappen som kobler Eagle fra kommandoseksjonen – og ham selv. ”Dere flyr på egen hånd. Ser bra ut,” forsikrer Collins. I noen minutter svever de to farkostene i formasjon overfor hverandre før Eagle dreier unna kommandoseksjonen Columbia og setter kurs for Stillhetens hav på Månen. Nå er Collins alene i Columbia og må holde ut den nervepirrende ventetiden til Eagle vender tilbake fra måneoverflaten.

Plutselig blinker en ukjent alarmkode

Tjoret til gulvet med elastiske seler står Armstrong og Aldrin inne i månelandingsfartøyet som etter tre timer befinner seg cirka 15 kilometer over Månen. Tiden nærmer seg for start av rakettmotoren som skal føre dem det siste stykket ned til overflaten. Jobbene er fordelt på forhånd. Armstrong er kaptein og skal styre Eagle ned, mens Aldrin er fartøyets pilot som konstant skal overvåke de tallrike tekniske systemene om bord. Armstrong trykker på startknappen, og i neste sekund kommer landingsmotoren i gang. ”Tenning,” rapporterer Armstrong og Aldrin i munnen på hverandre. Mens Eagle drønner av sted med nedsiden opp, speider Armstrong etter peilemerker på bakken. Han ser at fjellene og kratrene som stryker forbi, dukker opp et par sekunder tidligere enn beregnet. Fordi Eagle har en fart over måneoverflaten på cirka 1,5 kilometer i sekundet, betyr det at de vil komme til å lande omtrent tre kilometer fra definert landingspunkt. Han sjekker Eagles datamaskin. Den har ikke registrert avviket.

I 14 kilometers høyde snur Eagle seg rundt i vertikal stilling slik at landingsradaren peker mot overflaten. Fordi de nå har hodet opp, får besetningen plutselig øye på Jorden som henger som en liten tent lampe i det bekmørke verdensrommet. Radaren får på sin side øye på Månen, og Eagles datamaskin jobber med maksimal kapasitet for å bearbeide alle opplysningene den fôres med.

Kurs rett mot krateret

Syv minutter før planlagt landing hørte Aldrin og Armstrong plutselig et alarmsignal. På data-skjermen blinket alarmkoden ”1202” med gule tall, en kode ingen hadde sett under treningen. ”Programalarm,” rapporterte Armstrong lakonisk over radio til Houston. Bare fordi de kjente ham inngående, kunne NASA-folkene ane en svak skjelving i stemmen. Før avgang anslo Armstrong at faren for at de måtte avbryte landingen, var femti prosent. Men så nær målet var tanken på å måtte gi opp ikke til å bære, og Armstrong sukket lettet da Houston etter noe som virket som en halv evighet, kom tilbake med beskjeden: ”We’re GO on that alarm” – ”Se bort fra alarmen og fortsett nedstigningen.”

De neste tre–fire minuttene fortsatte datamaskinen å varsle ”1202” før den plutselig la ut den like ukjente feilkoden ”1201” på skjermen. Houston beroliget astronautene med at det bare var datamaskinen som var overbelastet. ”We’re GO. Bare fortsett,” sa Houston begeistret. Da alarmene til slutt opphørte, befant Eagle seg 300 meter over Månen, men Armstrong kunne ikke ta synet inn over seg. Datamaskinen styrte landingsfartøyet blindt mot et krater stort som en fotballbane og omgitt av enorme steinblokker. Han gikk resolutt over til manuell styring – med bare to minutter til landing måtte de bort fra krateret litt brennkvikt og finne et flatere område å sette landingsfartøyet ned på.

”Har vi nok drivstoff?” spør Armstrong. Aldrin er så travelt opptatt med å lese av høyde- og drivstoffmålerne at han ikke har tenkt over den latente risikoen, så han svarer helt automatisk: ”Åtte prosent.” ”Greit, området her virker bedre,” fastslår Armstrong noen sekunder senere. ”60 meter,” melder Aldrin. Men plutselig ser Armstrong at stedet han har bestemt seg for, er totalt uegnet å lande på. ”Vi er rett over et krater ... vi må fly videre,” rapporterer han til kontrollsenteret i Houston, som velger å unnlate å svare for ikke å forstyrre de to astronautene i den kritiske situasjonen som råder.

Moon first step

Støv piskes opp og ødelegger utsikten

Etter få sekunder er Eagle nede i 30 meters høyde. Det er så lite drivstoff igjen at de må lande i løpet av 90 sekunder. Som i en drøm får Armstrong plutselig se et plant område på cirka 60 kvadratmeter omgitt av små kratre på en av sidene og steinblokker på den andre. Mens han stirrer intenst på målet, innleder han landingsprosedyren. Men bremseraketten pisker opp månestøv som tåkelegger utsynet. Nesten i blinde styrer han fartøyet rett nedover. Det haster, det er nesten tomt for drivstoff og altfor sent å skulle avbryte landingen. ”Kontakt,” utbryter Aldrin plutselig og kikker på Armstrong som straks kutter rakettmotoren. Så mykt at astronautene knapt registrerer det, synker Eagles fire tallerkenformede landingsben ned i det urgamle månestøvet.

Etter noen sekunder kom historiens første ord fra Månen da Aldrin meldte: ”Descent engine command override, off, engine arm, off – 413 is in.” Bare den innerste krets skjønte hva det betydde, men inne i kulehjelmene var det to ansikter som sprakk i brede smil da de utvekslet et seierssikkert håndtrykk. Deretter – 102 timer, 45 minutter og 42 sekunder etter liftoff – kom Armstrong med meldingen som verden hadde ventet på: ”Houston, Tranquility Base here. The Eagle has landed.”

”Roger, Tranquility. Det sitter en gjeng her som er nesten blå i fjeset. Men nå puster vi igjen. Hjertelig takk,” meldte kontrollsenteret og la til at folk smilte overalt, ikke bare i Houston, men over hele verden. ”Ikke glem at det sitter en her oppe i kommando-seksjonen,” innskjøt Collins som hadde fulgt de dramatiske sekundene over radio.

Ergrelse midt i lettelsen

Armstrong følte seg oppspilt over landingen. Det var like før det gikk galt – for da Eagle satte seg til ro på Månen, hadde de neppe mer drivstoff igjen enn til 20 sekunder flyging. Men midt i lettelsen ergret det ham at han ikke hadde peiling på hvor de egentlig var landet. Etter at Eagle kom ut av kurs tidlig under landingen, hadde han ikke gjenkjent noen av kratrene de fløy over. Aldrin og han var blitt ekstremt stresset av de mange og hyppige alarmsignalene, så Armstrong ga seg til å speide etter konturer han kunne dra kjensel på fra bildene som Apollo 10 hadde tatt av Månen to måneder tidligere. Men ingenting virket kjent. Han håpet at Collins klarte å lokalisere Eagle med sekstant før avreisen drøye 21 timer senere. Akkurat der og da måtte han bare godta faktum: Han hadde landet helt på måfå.

Etter planen skulle astronautene sove før de gikk ut av Eagle. Hjemme syntes Armstrong det virket fornuftig, men like etter at de som historiens første mennesker hadde landet på en fremmed klode, forekom tanken ham absurd. Armstrong ba derfor Houston om tillatelse til å gå ut på Månen cirka klokken åtte om kvelden lokal Houston-tid, rundt fem timer før det var planlagt. ”Da får dere også beste sendetid på TV,” lød tillatelsen fra kontrollsenteret.

I ukene før månelandingen grublet Aldrin over hvordan han kunne markere stunden med en høy-tidelighet. En passende handling for en troende romfarer vil være å ta nattverd, hadde han bestemt seg for. Han fant frem en pose han hadde tatt med hjemmefra. Posen var en gave fra en prest. Opp av posen tok han en liten flaske vin, et beger og noen oblater som han plasserte på et klappbord i kabinen før han koblet til mikrofonen og slo på lyden.

”Dette er piloten på månelandingsfartøyet. Jeg vil gjerne benytte anledningen til å rette en anmodning til lytterne uansett hvem de er og hvor de befinner seg, om å tenke over de siste timenes begivenheter og takke, hver på sin måte,” lød budskapet over radioen. Mens Armstrong så undrende på ham, fortsatte Aldrin den stillferdige seremonien ved å skjenke vin – i den nesten vektløse kabinen sildret dråpene langsomt og grasiøst ned i begeret. Deretter fant han frem et kort med tekster fra Johannes-evangeliet og fordypet seg i bibelstedene.

Tema

Les også

Kanskje du er interessert i...

FÅ ILLUSTRERT VITENSKAPS NYHETSBREV

Du får ditt gratis spesialtillegg, Vår Ekstreme Hjerne, til nedlasting straks du har meldt deg på nyhetsbrevet.

Fant du ikke det du lette etter? Søk her: