Apollo 1

Apollo 1-10: Nedtelling

De første astronautene landet på Månen i 1969. Omfattende tester ble gjort på forhånd, og en av dem endte med tragedie allerede før oppskyting.

7. september 2009

Kaptein Virgil Grissoms stemme er dempet og rolig, men han klarer ikke å skjule et snev av irritasjon. ”Hvordan skal vi komme oss til Månen hvis vi ikke engang kan få til et samband mellom tre bygninger?”

Ved siden av Edward White og Roger Chaffee ligger han i den kjegleformede kommandoseksjonen på toppen av Saturn 1B-raketten som står som et tårn på rampe 34 på Kennedy Space Center i Florida. Astronautene har allerede ventet i flere timer på at prøvenedtellingen skal fullføres, men det er store problemer med kommunikasjonen, slik det også har vært ved flere tidligere tester.

Man har øyensynlig verken kontakt med det 200 personer store oppskytingsteamet i kontrollsenteret noen hundre meter borte eller med den såkalte Manned Spaceflight-bygningen nesten ti kilometer unna. Sannsynligheten for en vellykket test virker minimal, og det påvirker Grissoms humør. Bare hvis prøvenedtellingen lykkes, kan han og de to kollegene dra ut på den første bemannede Apollo-ferden som er planlagt å finne sted om nesten fire uker.

En problemfylt ettermiddag

Januardagen i 1967 hadde startet som en vanlig arbeidsdag ved Kennedy Space Center, men allerede da Grissom og de to makkerne krøp inn i kommando-seksjonen klokken ett iført romdrakter, merket de at det var oppstått problemer. En stank av sur melk slo imot astronautene, og først en time senere lokaliserte de årsaken til problemet – en defekt i oksygentilførselen.

Noe forsinket kunne teknikerne i starttårnet forsegle luken til kommandoseksjonen to timer senere og begynne å fylle den med rent oksygen. Men så begynte interkomsystemet å svikte, og selv om teknikerne hadde jobbet på spreng uten stans for å løse problemene, var det fremdeles spraking på linjen sent om ettermiddagen.

”Apollo 1, kan dere høre meg?” gjentok Stuart Roosa i kontrollsenteret i enda et forgjeves forsøk på å få kontakt med romkapselen. ”Jeg hører ikke et ord av det du sier. Herregud ... Hvordan skal vi komme oss til Månen, sa jeg, hvis vi ikke engang kan få til et samband mellom tre bygninger,” freste Grissom utålmodig og irritert.

Drømmen syntes større enn virkeligheten

Virgil ”Gus” Grissom var 40 år og allerede en garvet astronaut. Bak seg hadde han to romferder, men den største, dristigste og mest eventyrlige hadde han ennå til gode: reisen til Månen. Som de andre astronautene i Apollo-stallen hadde Grissom drømt om å bli første menneske på Månen. Men da han lå der og ventet, ergerlig over den evinnelige kommunikasjonssvikten, syntes drømmen å være uoppnåelig fjern og større enn virkeligheten. Når man ikke engang taklet en ukomplisert rutinetest, hvordan skulle man klare å få et menneske ned på Månen?

Det var begynt å skumre, og teknikerne strevde stadig med sambandet, men nå var det i det minste kontakt mellom kommandoseksjonen og kontrollsenteret. Lyskastere badet den mektige Saturn-raketten i kraftig lys, og kommandoseksjonen øverst oppe hadde sin egen strømforsyning i gang, som om det skulle vært en virkelig oppskyting.

Men klokken 18.20, bare ti minutter før simulert liftoff, vedtok testlederen å avbryte nedtellingen inntil sambandet var i orden. Elleve minutter senere hørte kontrollsenteret et kort og bare delvis hørbart nødrop over radioen. Det hørtes ut som om det ble sagt ”fire” (brann), men tanken på det virket helt absurd. Det var ikke drivstoff i raketten, og utenfor romkapselen vrimlet det av teknikere som burde ha vært i stand til å takle enhver tenkelig og utenkelig situasjon.

Vantro stirret testteamet på monitoren som overførte fra et kamera plassert foran luken i kommandoseksjonen. Bak vinduet blafret det en hvit flamme. Nå var radioforbindelsen med kapselen fra tid til annen knivskarp, og Roger Chaffees uhyggelige melding hørtes bare så altfor tydelig: ”Det brenner i cockpiten.” På monitoren kunne NASA-folkene tydelig se hvordan Edward White strevde med å åpne luken over seg. Deretter oppfattet de enda et nødrop, denne gangen desperat: ”Det brenner skikkelig her. La oss komme ut. Vi brenner opp.” Stemmen ble senere identifisert som Roger Chaffees.

Moon surface

Kennedy satte kappløpet i gang

Månen som henger lysende og klar over Atlanter-havet utenfor den brede stranden ved Kennedy Space Center, synes så nær at man får lyst til å padle ut og hente den ned med hendene. Men Månen befinner seg 384 400 kilometer unna, en uhyrlig avstand som tilsvarer nesten ti ganger Jorden rundt ved ekvator.

Men det fikk være det samme, for USA hadde innbitte planer om å brolegge kløften mellom Jorden og vår nærmeste planet. Det skulle skje med Apollo-prosjektet som ble lansert 25. mai 1961 av president John F. Kennedy:

”Jeg mener at denne nasjonen bør forplikte seg til, før tiåret er omme, å landsette et menneske på Månen og bringe det trygt tilbake til Jorden. Intet annet romprosjekt i den perioden vil imponere verden mer eller være viktigere for den fremtidige utforskningen av rommet. Og intet vil være vanskeligere og mer kostbart å gjennomføre,” erklærte den nylig tiltrådte presidenten i en tale til Kongressen.

USA hadde den gangen ennå ikke plassert et menneske i bane rundt Jorden, i realiteten hadde bare én amerikaner vært utenfor atmosfæren, nemlig Alan B. Shepard som snaue tre uker tidligere hadde fullført en vellykket ferd om bord i Freedom 7. Den lille turen over Atlanteren, det første nølende skrittet ut i rommet, gjorde at USA tok litt innpå Sovjet, fienden i den kalde krigen, som hadde innledet romalderen alt i 1957 med den forbløffende oppskytingen av Sputnik-satellitten. I april 1961 hadde Sovjet ydmyket USA nok en gang da Jurij Gagarin ble det første mennesket i universet, men nå hadde USAs nye og unge president tatt utfordringen: Nasjonen skulle en gang for alle vise hva den evnet – kappløpet til Månen var i gang, og USA aktet å vinne, koste hva det koste ville.

Kennedys plan var ekstremt optimistisk, for ikke å si overambisiøs, og selv i NASA var det flere som ikke trodde på den. Riktignok stemte det at romfartsorganisasjonen allerede i oktober 1958 hadde innledet et bemannet romprogram, Mercury, som hadde til hensikt å undersøke hvordan vektløsheten påvirker mennesker.

Som et ledd i dette programmet var Alan B. Shepard blitt sendt ut i rommet 5. mai 1961. 15 minutter og 22 sekunder hadde ”romferden” vart – men derfra til å sende en hel besetning av sted til en fremmed klode, var det ufattelig langt. En mengde tekniske utfordringer måtte løses, ny teknologi og en kraftig bærerakett måtte finnes opp, Månen måtte kartlegges og en hær på flere hundre tusen forskere og ingeniører måtte skaffes.

Enorme bevilgninger ble sikret – et foreløpig budsjettoverslag for Apollo-programmet utgjorde nesten 23 milliarder dollar i 1961 – NASA satte alle ressurser inn på å realisere drømmen, og første skritt var Gemini. Prosjektet ble igangsatt i 1961 og skulle være bindeleddet mellom Mercury- og Apollo-satsingene samt gi astronautene erfaring i lengre opphold i rommet og trene dem i manøvrerings- og sammenkoblingsteknikker. Alt dette var forutsetninger for at mennesket kunne legge ut på den historiske ferden til en helt annen verden.

Ambisjonene om en månelanding innen ut-gangen av 1960-årene innledet et halsbrekkende arbeidstempo i NASA og hos leverandørene som skulle bygge de ulike elementene til raketten og romfartøyet. Men i starten av 1967 var stemningen likevel optimistisk. Selv om det var funnet og utbedret mange tusen feil på Apollo-fartøyet, så det nå faktisk ut til at den første bemannede oppskytingen ville bli gjennomført 21. februar samme år.

Nummerforvirring

AS-204 var det egentlige navnet på testen som i januar 1967 endte i tragedie med tre døde astronauter på utskytingsrampen.

Det var blitt gjennomført tre ubemannede Apollo-testflyginger i 1966, men for å ære de omkomne døpte NASA om AS-204-prosjektet til Apollo 1, selv om Apollo-ferdene først skulle fått tildelt et nummer når de var på plass i rommet.

Etter Apollo 1 fulgte det ytterligere tre ubemannede oppskytinger. Apollo 4 testet i november 1967 den nye Saturn 5-raketten. I januar 1968 kom Apollo 5 da en Saturn 1B-rakett sendte opp et ubemannet måne­landingsfartøy, og 4. april 1968 fulgte siste ubemannede test av Saturn 5 med Apollo 6.

Tema

Les også

Kanskje du er interessert i...

FÅ ILLUSTRERT VITENSKAPS NYHETSBREV

Du får ditt gratis spesialtillegg, Vår Ekstreme Hjerne, til nedlasting straks du har meldt deg på nyhetsbrevet.

Fant du ikke det du lette etter? Søk her: