Hvilken form har universet?

1. september 2009

Vi kan takke Albert Einstein for at man overhodet kan snakke om formen på universet. I 1915 utga han sin generelle relativitetsteori, der han beskrev gravitasjonen som et geometrisk fenomen som kan forstås som en krumning av rommet. Et par år senere brukte Einstein sin nye teori på universet som helhet. Han gikk med andre ord ut fra at gravitasjonen var universets dominerende naturkraft, og at universet derfor kunne være krumt. Han satte opp den første egentlige kosmologiske modellen, der rommet hadde den merkelige strukturen av å være lukket uten å ha en avgrensning. En opplagt sammenligning er en kuleoverflate, som jo har et begrenset areal selv om man kan ferdes overalt på den uten å støte på en grense. Einsteins univers har imidlertid de vanlige tre romlige dimensjonene mot kuleoverflatens to, og denne tanken kan det være vanskelig å venne seg til. Ganske kort tid senere ble det av andre forskere foreslått alternative kosmologiske modeller, der rommet enten er ”flatt” overalt – det vil si utstyrt med den såkalte euklidiske geometri – eller åpent og ”sadelformet” overalt. Forskjellen på de tre alternativene kan illustreres ved at man forestiller seg å forlenge to rette, parallelle linjer. I det lukkede universet vil linjene møtes før eller senere, i det åpne vil de fjerne seg fra hverandre i det uendelige, og i det flate universet vil de aldri møtes, men beholde avstanden. Vi vet ennå ikke hvilken av de tre mulige formene som er den riktige for universet vårt.

Les også

Kanskje du er interessert i...

FÅ ILLUSTRERT VITENSKAPS NYHETSBREV

Du får ditt gratis spesialtillegg, Vår Ekstreme Hjerne, til nedlasting straks du har meldt deg på nyhetsbrevet.

Fant du ikke det du lette etter? Søk her: