Kursk disaster

Bak katastrofen: Kursk

Den russiske flåtens stolthet, atomubåten Kursk, ligger på bunnen av Barentshavet. 118 menn er fanget om bord – og luften slipper snart opp.

28. november 2017 av Stine Overbye

Om bord på atomubåten Kursk sitrer atmosfæren av for- ventning og nervøsitet, selv om det bare er en flåteøvelse.

De 118 besetningsmedlemmene har vært til sjøs i 48 timer, og i uvanlig stille og klart vær har de sammen med 30 krigsskip og tre andre ubåter fra den russiske Nordflåten lekt katt og mus i Barentshavet nord for Kolahalvøya. Men nå er det lørdag formiddag, og om litt skal den årlige militærøvelsen kulminere med et angrep på rakettkrysseren Peter den store.

27 år gamle Dmitrij Kolesnikov, kapteinløytnant, har deltatt i øvelsen fire ganger før, og han går hjemmevant rundt i Kursks snirklete korridorer. Egentlig hadde han planlagt å forlate flåten ved årtusenskifet, men så krysset en dag læreren Olga hans vei. Han og Olga giftet seg i mars, og Kolesnikov hadde begynt å legge langsiktige planer. For å opptjene rettigheter til en god pensjon, valgte han likevel å beholde jobben i flåten, og den beslutningen gledet kollegene på Kursk.

Vitenskapens vanvittigste arbeidsplasser

Med sitt lune humør var Kolesnikov en populær skikkelse om bord, der samholdet var sterkt – ikke minst takket være den 45 år gamle kapteinen, flaggkommandør Gennadij Ljatjin. Han så på seg selv som en far for alle sine folk, og hver gang det mønstret på et nytt besetningsmedlem, sendte han en personlig hilsen til foreldrene. I brevet lovte han å passe godt på sønnen deres og sørge for at han skulle komme trygt i havn.

Besetningen på Kursk stiller opp til fotografering under en parade i Severomorsk 30. juli 2000. 13 dager senere forliste ubåten i Barentshavet. Foto: Alamy/Imageselect.

Kursk var usenkelig

Med en lengde på 154 meter og en bredde på 18,2 meter var Kursk verdens største angrepsubåt. Fartøyet var oppkalt etter byen Kursk, som ligger ved grensen til Ukraina og var hjemsted for historiens største panserslag under annen verdenskrig. Kursk tilhørte den såkalte Oscar II-klassen, som var en serie kjempeatomubåter som ble utviklet i sovjettiden. Konstruksjonen av ubåten med de to atomkraftreaktorene ble påbegynt i 1990, og fartøyet hadde sin jomfrutur i desember 1994.

Ubåten var bygd for å kunne dykke i 120 dager på dyp ned til 500 meter, og på grunn av sitt solide dobbeltskrog gikk Kursk for å være usenkelig. Det ytterste skroget, formskroget, var nesten én centimeter tykt og lagd av nikkel- og kromholdig stål, noe som gjør det ekstremt motstandsdyktig mot korrosjon. Avstanden mellom de to skrogene var to meter, og det innerste stålskroget, trykkskroget, var cirka fem centimeter tykt og så kraftig at det kunne tåle både torpedoangrep og kollisjon med andre fartøyer.

Dyphavet legger trykk på ubåter med millioner av tonn

Rustne torpedoer skapte angst

I kommandorommet hadde kaptein Ljatjin lagt siste hånd på beregningene av angrepsposisjon og - tidspunkt, og mens Kursk nesten lydløst gled gjennom vannet i periskopdybde, gjennomgikk de syv gastene i torpedorommet spent sjekklisten. Kursk skulle avfyre to øvelsestorpedoer uten sprengladninger, og selv om sjøfolkene var uhyre profesjonelle og blant de dyktigste i hele Russland, ble en våpenavfyring aldri rutine.

I løpet av 1990-årene var flåtens budsjett blitt sterkt barbert, og på grunn av nedskjæringene var bare det aller mest nødvendige utstyret blitt forsvarlig vedlikeholdt. Sjøfolkene spøkte med at det eneste sikre med jobben var usikkerheten: De visste aldri om de fikk lønn, og avgangen fra basen i Vidjajevo nær Murmansk var notorisk forsinket på grunn av manglende leveranser av proviant.

Russerne ruster opp i Arktis

Men det verste var at våpenarsenalet var foreldet, slitt og dårlig vedlikeholdt. Torpedoene ble brukt om igjen i det uendelige, ofte var de rustne eller defekte, og derfor var det alltid med en god porsjon frykt at mannskapet håndterte de sigarformede undervannsvåpnene.

Svært ustabilt drivstoff

Den første torpedoen Kursk skulle fyre av, var av typen 65-76A, som ble introdusert i 1976, men som hadde en enda eldre grunnleggende design. Torpedoen ble drevet av en blanding av parafin og høykonsentrert hydrogenperoksid, et svært ustabilt drivstoff.

På grunn av brann- og eksplosjonsfaren hadde de fleste land i verden sluttet å bruke hydrogenperoksid som torpedodrivmiddel, men ikke Russland. Hydrogenperoksid er luktfritt og fargeløst og kjennetegnes ved å reagere øyeblikkelig med stoffer som lar seg oksidere.

Som den kjemiske formelen viser, er hydrogenperoksid – H2O2 – bare vann (H2O) med et ekstra oksygenatom. Væsken vil alltid forsøke å kvitte seg med dette atomet, og når den kommer i kontakt med et metall, for eksempel kobber, skjer det en voldsom reaksjon. Idet det ekstra oksygenatomet blir frigitt, utvikles det ekstra varme. På Kursk var torpedorørene tilfeldigvis av blant annet kobber.

Russiske sjøfolk laster en 530-mm-torpedo, som på størrelsen nær ligner det 650-mm-våpenet som eksploderte om bord på Kursk. Foto: Alrosa.net.

Kursk blåste til angrep

En øredøvende bipping fra alarmen forplantet seg hele veien gjennom Kursk som et signal til besetningsmedlemmene om at de skulle innfinne seg på post. Over høyttaleranlegget meddelte en av senioroffiserene kortfattet og rutinepreget: ”Øvelsesalarm. Torpedoangrep.” Klokken var 11.25, og i ubåtnesen hadde mannskapet sørget for at den 11 meter lange og 5 tonn tunge torpedoen var på plass i røret og klar til avfyring.

Ingen om bord ante at katastrofale, altødeleggende krefter var nær ved å slippe løs. Fra en lekkasje i torpedoen sivet hydrogenperoksid stille ut i røret.

Eksplosjon skapte trykkbølge

Nøyaktig kl. 11.28.27 lørdag 12. august 2000 eksploderte torpedoen i en massiv ildkule med en kraft som tilsvarte 100 kg TNT. På en målestasjon i Norge registrerte seismografer rystelsene som målte 1,5 på richterskalaen og tilsvarte et mindre jordskjelv. Energien som ble utløst ved eksplosjonen, fikk trykket til å stige, og overtrykket forplantet seg til omgivelsene i form av en trykkbølge som lød som et gigantisk brak.

Som en vegg av komprimert luft beveget trykkbølgen seg med over 1000 meter i sekundet fra torpedorommet og videre gjennom en åpen dør til kommandorommet.

Quiz: Test kunnskapene dine om ekstremt trykk

Et brennende inferno spredte seg

På brøkdelen av et sekund ble de syv mennene i torpedorommet forvandlet til levende fakler. Brannen utviklet seg eksplosivt, og i kommandorommet rakk kaptein Ljatjin og de 36 tilstedeværende offiserene og matrosene neppe å registrere katastrofen før en trykkbølge feide bena vekk under dem, smadret trommehinnene på dem og kastet dem i alle retninger.

Flaggkommandør Gennadij Ljatjin hadde tjenestegjort i den russiske flåten siden 1972 og ble posthumt tildelt tittelen ”Russiske Føderasjons Helt”. Foto: Reuters/Scanpix.

Mennene som overlevde eksplosjonen, var hardt skadet og i sjokk, og mens den ødelagte ubåten begynte å synke kunne besetningsmedlemmene i akterenden bare gjette seg til hva som var gått galt.

Alle installasjoner, også kommunikasjonsanlegget, var nede, og sjøfolkene i de bakerste seksjonene ante ikke at de nettopp hadde mistet mange av sine kolleger i et brennende inferno. Like lite visste de at deres egne rdedsler bare nettopp hadde begynt.

Utette gassrør blir til bomber på sekunder

Sprengstoffer selvantenner

I restene av torpedorommet arbeidet fysikkens lover ubønnhørlig videre. Omkring 1000 kg hydrogenperoksid og 500 kg parafin sivet ut fra den eksploderte øvelsestorpedoen, og drivstoffet blandet seg i en kritisk mikstur. Samtidig kokte sprengladningene på 23 andre torpedoer. Metall og ledninger smeltet, og mens temperaturen raskt nærmet seg 400 grader C – den temperaturen der sprengstoffene eksploderer spontant – sank Kursk med skremmende fart.

Nøyaktig 135 sekunder etter eksplosjonen i torpedorommet boret det 23 tonn tunge fartøyet seg ned i havbunnen på 115 meters dyp. I samme øyeblikk detonerte samtlige sprengladninger i en eksplosjon som var nesten 250 ganger så kraftig som den første med en styrke på 3,5 på richterskalaen.

Er du interessert i teknologi, kan du lese mer i Illustrert Vitenskap

Det innerste skroget var konstruert for å kunne stå imot et trykk helt ned på 1000 meters dyp. Men trykkbølgen fra eksplosjon nummer to var så ekstrem at den sprengte seg gjennom skroget som en ustoppelig rambukk og etterlot et hull på to kvadratmeter.

Øyeblikket etter ga det tynne ytterskroget etter for presset, og kaskader av iskaldt vann veltet inn i ubåten. Hvis Kursk hadde befunnet seg nær overflaten, ville rundt 90 000 liter vann i sekundet pumpet inn gjennom hullet. Men i en dybde på over 100 meter, der trykket er over 10 ganger så stort, kommer vannet med en så voldsom kraft at det kan kutte et menneske i to.

Verdens største sølvskatt forsvant i Atlanterhavet

Overlevende søkte akter

De som fortsatt var i live i de fire forreste seksjonene i ubåten, hadde nå bare ganske få sekunder igjen. Flodbølgen skylte gjennom fartøyet og tilintetgjorde alt på veien. Skottene mellom de enkelte seksjonene ble flerret opp som om de var av papir, og i kommandorommet ble en av offiserene kastet i været med så voldsom kraft at kroppen skrudde seg fast i taket.

På bare 16 sekunder var torpedorom, kommandorom, radiorom og mannskapsrom totalt oversvømt og fylt med et kaos av forbrente menneskekropper, våpendeler, avrevne lemmer og materiell. Fartøyet knirket og knakte illevarslende, strømmen gikk, men mirakuløst sto det 13 centimeter tykke stålskottet inn til de to atomreaktorene imot presset.

I de fire seksjonene bak reaktorene befant det seg 23 besetningsmedlemmer, en av dem var kapteinløytnant Dmitrij Kolesnikov, som egentlig hadde planlagt å forlate Kursk. Nå gjennomlevde han sitt livs mareritt. Men i stedet for å få panikk gjorde han nøyaktig slik nødprosedyren anbefaler. Som den høyest rangerte i den gjenværende forsamlingen tok han kommandoen og beordret kollegene til å finne redningsdraktene og umiddelbart søke tilflukt i den trange korridoren i akterenden.

Fluktveier var avskåret

Dessverre var sjøfolkene langt unna Kursks primære fluktvei, som gikk via tårnet i kommandorommet. Inne i tårnet fantes det en trykkkapsel som kunne ta rundt 100 mann. Når sjøfolkene var samlet der inne, kunne de ha frigjort kapselen fra ubåten og langsomt stige opp mot overflaten, der kapselen hadde fungert som redningsflåte.

En alternativ fluktvei – og folkenes eneste vei ut nå da forparten på Kursk var oversvømt – var via en nødluke i niende seksjon. Gjennom luken kunne marinesoldatene teoretisk evakueres én om gangen. Hver mann måtte først krype opp i et slusekammer som fyltes med vann til trykket etter 10–15 minutter var det samme innenfor som utenfor. Deretter skulle den ytterste luken åpnes, og mannen svømme til overflaten iført luftapparat og redningsvest.

I praksis fungerte nødluken imidlertid bare på grunt vann, og Kursk lå så dypt at det var livsfarlig å bevege seg ut i vannet. Trykket var enormt, og risikoen for dykkersyke overhengende. Jo mer vann en person har over seg, desto større er trykket på kroppen. Ved overflaten er trykket én atmosfære, og for hver 10. meter en person dykker ned øker trykket med én atmosfære. På 115 meters dyp er trykket over 12 atmosfærer.

Under høyt trykk øker konsentrasjonen av nitrogen i kroppsvevet, og når personen stiger opp til overflaten, forlater nitrogenet kroppen i takt med at trykket i omgivelsene reduseres. Men hvis oppstigningen skjer for raskt, kan nitrogenet danne bobler i blod og vev, noe som blokkerer blodsirkulasjonen. Det kan skade skjelettet og forårsake lammelser og blodforsyningssvikt, og føre til døden.

Protokollen ble ført

Nøyaktig to timer og seks minutter etter den første eksplosjonen grep Kolesnikov en blå kulepenn og en notisblokk. Med sirlig skrift noterte han datoen – ”12.8.2000” – i øverste venstre hjørne på en blank side, og øverst til høyre skrev han ned tidspunktet – ”13.34”. Så ramset han opp uten å skjelve på hånden samtlige navn på de overlevende som hadde søkt tilflukt bakerst i ubåten.

Hver av de 23 mennene fikk tildelt én linje med plass til både fullt navn, vakthold og ansvarsområde. I skinnet fra nødbelysningen tok det Kolesnikov nøyaktig 24 minutter å fullføre listen, og nederst på arket avsluttet han med å notere tidspunktet ”13.58”.

Karbondioksid sprer seg

I vraket av Kursk sto de overlevende overfor et akutt og alvorlig problem: Alle nødsystemer sviktet, og mens oksygenet svant minutt for minutt, steg innholdet av karbondioksid fra utpustluften. Menneskekroppen kan fint tåle lavt oksygeninnhold en stund. Men å puste inn luft med bare et par prosent karbondioksid er ytterst risikabelt. Øker konsentrasjonen av karbondioksid til fem prosent, kan det føre til bevisstløshet og kvelning.

Rundt 90 prosent av oksygenet de pustet inn, ble utskilt som karbondioksid, og selv om mennene pustet rolig, pustet de til sammen ut nesten syv liter karbondioksid i minuttet. Et stigende nivå av karbondioksid har den virkningen at det øker trangen til å trekke pusten dypere og fortere fordi kroppen hungrer etter oksygen.

Sjøfolkene var i en ond sirkel: For å holde seg i live måtte de puste. Men for hver gang de gjorde det, tok de et skritt nærmere døden.

En siste hilsen

Mens de 23 besetningsmedlemmene krøp sammen i niende seksjon mot slutten av ettermiddagen lørdag 12. august, piplet det sjøvann inn gjennom propellakselen i det mørklagte vraket. Langsomt, men ubønnhørlig var også akterenden i ferd med å bli oversvømt, og samtidig hadde temperaturen stupt til nær frysepunktet.

Topp 5: Historiens vanvittigste ubåter

Nødbelysningen var gått, elendigheten var total, og foreløpig intet tegn til at hjelp var underveis. Likevel klynget Kolesnikov seg til håpet. Bak på arket der han hadde skrevet navnene på seg selv og og sine overlevende kolleger, skrev han ned en ny beskjed:

”Det er for mørkt til å skrive, men jeg vil prøve å føle meg frem. Det ser ut til at det ikke er noen sjanse, 10–20 prosent. La oss i det minste håpe at noen vil komme til å lese dette. Her er en liste over besetningsmedlemmene fra de andre seksjonene, som nå befinner seg i seksjon ni og vil forsøke å komme ut. Hilsener til alle, ingen grunn til desperasjon. Kolesnikov.”

Den 27 år gamle kapteinløytnanten bretter arket omhyggelig sammen og pakker det inn i vanntett emballasje. Deretter stikker han det hele i lommen.

Kapteinløytnant Dmitrij Kolesnikov etterlot seg notater som har gjort det mulig å rekonstruere de siste timene for Kursks besetning. Foto: AP/Polfoto.

Ingen kan finne Kursk

Kl. 23.30 lørdag 12. august slo Nordflåten alarm. Gjentatte forsøk på å etablere radiokontakt med Kursk hadde vist seg forgjeves, og 12 timer etter den første eksplosjonen ble derfor et storstilt søk satt i gang.

Skip i området finkjemmet havet med sonar – en teknikk til å oppspore og bestemme avstand til en gjenstand under vann. Sonaren fungerer etter samme prinsipp som en radar. En lydbølge sendes ut i vannet, og en mottager lytter etter ekko fra den eller de gjenstandene som lydbølgen treffer. Problemet er at Kursk er designet for å være usynlig. Ytterskroget er belagt med gummi, og det gir ubåten stealth-egenskaper i form av lav akustisk profil.

Usynlig spionradarfly går til kamp mot IS

Gummibelegget reflekterer nesten ingen lyd, og derfor er Kursk så godt som umulig å spore. I en situasjon der ubåten er i nød, er Kursks styrke plutselig snudd til en ulempe. Fly og skip lette nesten i blinde etter ubåten, og først ved nitiden om morgenen søndag 13. august lyktes det å lokalisere det forulykkede fartøyet på havbunnen.

Desperasjonen grep om seg

Ikke før var Kursk funnet, så var ryktet om en mulig katastrofe nådd fra Barentshavet til flåtebasen i Vidjajevo.

Hundrevis av sjokkerte pårørende troppet opp i offisersbygningen, der de tryglende, ropende og gråtende krevde et svar på når en redningsaksjon skulle settes i gang.

”Er det sant at sjøfolkene har kommunikesert med bankelyder på skroget?”, ”Hvorfor sitter dere bare her i stedet for å hjelpe mannen min?”, ”Stemmer det at de bare kan overleve i fem dager?” og ”Når kan dere få dem ut?” lød noen av alle spørsmålene som haglet ned over Ivan Nideev, som var kommandør i Nordflåtens ubåtdivisjon.

Nideev ble de desperate menneskene svar skyldig. Han hadde intet nytt fra redningsaksjonen og kunne ikke gi løfter om noe som helst.

Estonia tok 852 mennesker med i døden

Pårørende er samlet på sykehusskipet Svir, som har lagt seg i nærheten av Kursks ulykkessted, for å minnes de døde sjømennene. Foto: AFP/Scanpix.

To redningsmetoder på spill

Mannskapet om bord i flåtens redningsfartøyer hadde to metoder å velge mellom når de skulle evakuere en ubåtbesetning fra dypt vann: De kunne forsøke å manøvrere en miniubåt ned i dypet og hekte seg på Kursks nødluke, for at besetningen via den veien kunne nå i sikkerhet i miniubåten. Alternativet var å senke en dykkerklokke ned i en wire fra et skip på overflaten.

Uansett metode måtte trykket i redningsfartøyet utlignes med trykket inne i Kursk, slik at besetningen kunne krype uskadet ut av ubåten og stige langsomt og kontrollert opp til overflaten.

Havet i opprør

Russerne satte sin lit til miniubåten Priz, som ble senket i havet mot slutten av ettermiddagen mandag 14. august. Den tre mann store besetningen hadde en umulig oppgave. Barentshavet var i opprør, og selv i dypet var det sterk strøm, og sikten elendig.

FORSTÅ NATURENS VOLSOMME KREFTER med et abonnement på Illustrert Vitenskap

Lyskjeglen fra Priz feide bortover havbunnen og falt på forvridde metallstumper spredd utover sanden. Nesen på Kursk viste seg som et gapende hull, men kommandør Aleksander Maisak kunne lettet fastslå at både atomreaktorrommet og akterenden var intakte.

Dypt konsentrert og med små bevegelser forsøkte Maisak å manøvrere Priz i posisjon til å koble seg på nødluken i niende seksjon. Men hver gang miniubåten kom passe nær, ble den øyeblikket etter ført bort av strømmen. Etter en times forsøk måtte Maisak si seg tvunget til å gi opp. Batteriene på Priz var nær ved å gå tomme, og hvis ikke fartøyet straks søkte mot overflaten, ville besetningen være fortapt.

Selvtenkende, ubemannede ubåter finner skipsvrak, forulykkede fly og oljelekkasjer på havbunnen

Dykkere pustet inn helium

Dramaet om den forulykkede kjempen var forsidestoff i hele verden, og søndag 20. august innvilget militærkommandoen å la norske spesialdykkere gjøre et forsøk på å nå frem til Kursk. Åtte dager hadde gått siden forliset, men ekspertene vurderte at sjøfolkene i teorien ville kunne overleve i opptil 12 døgn, forutsatt at alle nødsystemer virket.

De norske ekspertene satset på å senke en dykkerklokke ned i dypet i en avstand av 15 meter fra ubåten. Derfra ville de svømme bort til fartøyet, lytte etter livstegn og forsøke å åpne nødluken. Med seg i dykkerflaskene hadde mennene heliox, som er en blanding av 95 prosent helium og 5 prosent oksygen. Blandingen brukes til dyphavsdykking fordi den reduserer faren for dykkersyke.

Selv ved høyt trykk løsses helium nesten ikke opp i blodet, og derfor dannes det ikke bobler i blod og vev når dykkerne stiger opp til overflaten. Som et vern mot den ekstreme kulden i dypet var dykkerne iført neoprendrakter med et innebygd sirkulasjonssystem som ledet 43 grader varmt vann rundt hele kroppen.

Ny, superavansert dykkerdrakt er en ubåt

Alt håp ute

Med en hammer banket en av dykkerne fire kraftige slag på Kursks stålskrog. Han ble møtt av illevarslende stillhet. Så banket han igjen, denne gangen enda hardere, men det eneste som skjedde, var at bitte små flak av maling løsnet fra det gigantiske fartøyet og virvlet bort med strømmen. Ennå fantes et spinkelt håp – kanskje var sjøfolkene bare for svake og utmattet til å kunne besvare bankesignalet, tenkte de norske dykkerne.

De maste og bakset med å åpne nødluken, og da den omsider svingte opp, ble dykkerne møtt av et nedslående syn: Både slusekammeret og ubåten var fullstendig oversvømt. Dykkerne senket et videokamera ned i det grumsete vannet i niende seksjon av ubåten, og opptakene ble som fra en grøsser. En død mann i blå kjeledress drev forbi foran kameralinsen, og med ham forsvant absolutt alt håp om å finne liv.

Norske dykkere åpner en nødluke inn til Kursk 21. august 2000. De fastslår at ubåten er totalt oversvømt. Foto: Reuters/Scanpix.

Etterspill: bergingen av Kursk

I oktober 2001 hevet det nederlandske konsortiet Mammoet-Smit International atomubåten. Obduksjonen av de 23 sjøfolkene i Kursks niende seksjon – blant dem Dmitrij Kolesnikov, som ble funnet med et brev i lommen – tyder på at samtlige omkom ved 20-tiden om kvelden lørdag 12. august. Dødsårsaken var karbondioksidforgiftning og oksygenmangel – ikke drukning.

Trolig døde sjøfolkene da de forsøkte å skaffe mer oksygen ved hjelp av et sett kjemisk følsomt nødutstyr som befant seg i ubåten. Utstyret er lagd for å utvinne oksygen fra karbondioksidet i luft. Dessverre reagerer det voldsomt ved kontakt med for eksempel vann og olje – og seksjon ni var fylt med begge deler.

En av mennene kan ha mistet kjemikaliene ned i vannet som hadde sivet inn i ubåten. Resultatet var en kraftig eksplosjon, som med ett brukte opp resten av oksygenet og friga store mengder giftig karbonmonoksid.

I 2001 redder et nederlandsk selskap Kursk. Den ødelagte forreste delen skjæres bort på havbunnen før selve hevingen. Foto: English Russia.

Fjernstyrt robot skal finne flyet til kvinnelig oppdagelsesreisende

Denne artikkelen er skrevet på bakgrunn av en rekke artikler og ikke minst bøkene ”A Time to Die: The Kursk Disaster” av Robert Moore og ”Kursk: Russia’s Lost Pride” av Peter Truscott.

Kursk i tall

  • Lengde: 154 m

  • Bredde: 18,2 m

  • Vekt: 23.000 tonn

  • Besetning: 118

  • Maks. dybde: 500 m

Les også

Kanskje du er interessert i...

FÅ ILLUSTRERT VITENSKAPS NYHETSBREV

Du får ditt gratis spesialtillegg, Vår Ekstreme Hjerne, til nedlasting straks du har meldt deg på nyhetsbrevet.

Fant du ikke det du lette etter? Søk her: