hangarskib_landing

Hangarskipet blir kraftig oppgradert

Ny teknologi sørger for at det 21. århundrets hangarskip kan sende kampflyene raskere og enklere på vingene. Samtidig har verdens største krigsskip fått enda større muskler.

Hvor er hangarskipene? Det har vært standardspørsmålet som alle sittende amerikanske presidenter har stilt de siste 70 årene ved den minste antydning til gryende internasjonale konflikter eller trusler mot USA.

Hvor hangarskipene ligger, har avgjørende betydning fordi de utgjør de viktigste elementene i USAs forsvar. Det gjelder særlig de såkalte supercarrierne i Nimitz-klassen. De ble introdusert i 1970-årene og satte straks ny standard for slike fartøyers størrelse og slagkraft.

Men nå er Nimitz-klassens tid snart forbi. På tross av kontinuerlige oppjusteringer har skipene visse teknologiske brister som gjør dem uegnet til å kunne imøtekomme fremtidige krav fra militære og politiske beslutningstagere. USA har derfor innledet byggingen av en helt ny generasjon superhangarskip som blir kalt CVN-21 – en markering av at det er fartøyer som er skapt for det 21. århundret. De blir mer effektive med færre mannskaper om bord, men vil likevel kunne sende flere fly på vingene.

Det første skipet vil få navnet USS Gerald R. Ford etter ekspresidenten som for øvrig ledet nasjonen da det første fartøyet i Nimitz-klassen ble levert i 1975. Mer enn fem års forberedelser vil resultere i at kjølen til USS Gerald R. Ford vil strekkes før utgangen av året. Går alt som det skal, blir skipet klart for levering i 2015 da det skal avløse USS Enterprise som går av etter mer enn 50 års trofast tjeneste.

Den nye generasjonen hangarskip blir omtrent like stor som fartøyene i Nimitz-klassen og ved første øyekast vil den også bli svært lik forgjengeren. Men under dekk er det en rekke nye løsninger som vil gjøre skipene til enda mer effektive kampmaskiner. I tillegg til ny teknologi og endret utseende er utformingen så fleksibel at det blir mulig å holde skipene kontinuerlig oppdatert med nytt utstyr i de kommende tiårene.

De teknologiske løsningene reduserer behovet for mannskap og gjør skipene mindre avhengige av vedlikehold. Begge faktorer gir et kraftig kutt i driftskostnadene, og dette var et konkret krav fra den amerikanske marinens side.

En av de mest betydelige forandringene befinner seg dypt i skipets indre, der to nye atomreaktorer skal produsere energi til fremdriften og de mange elektriske systemene. Den nye reaktortypen som kalles A1B, har staver med en høyere energitetthet og gir derfor mer enn dobbelt så mye kraft som de gamle.

Det blir god bruk for den ekstra kapasiteten, for skipene får en rekke nye strømkrevende innretninger. Mange av dagens energikrevende systemer drives ved hjelp av damp eller hydraulikk. Det gjelder blant annet flyenes katapult-system. De kommende katapultene vil bli elektriske, og det samme gjelder det hydrauliske utstyret som brukes til å fange opp og bremse flyene med ved landing. Fordi også pumper, oppvarming og en rekke kjøkkenfunksjoner skal over på elektrisitet, regner man med å spare inn cirka 10 000 meter damprør.

Formel 1-inspirasjon på dekk

Også på dekk blir det forandringer, og den best synlige er at den tårnlignende konstruksjonen med broen blir trukket cirka 30 meter akterover. Den ekstra plassen på dekk gjør det mulig å samle på ett sted alle servicefunksjonene som utføres på flyene mellom hvert oppdrag. Mens besetningen i dag er nødt til å flytte flyene omkring, vil man i fremtiden håndtere inspeksjon, montering av våpen, fylling av drivstoff og annet på den samme oppstillingsplassen – i likhet med det man gjør i formel 1-bransjen. Sammen med en bedret våpenhåndtering og de nye systemene for utskyting og nedbremsing av fly betyr det at fartøyene i Gerald R. Ford-klassen kan betjene oppimot 35 prosent flere flyoppdrag per døgn enn dagens hangarskip kan takle.

En del av disse oppdragene vil trolig bli utført av førerløse fly. Det er en definitiv nyhet at den nye hangarskipklassen vil bli forberedt for å kunne betjene ubemannede fly. Det vil kreve avansert utstyr – noe av det er ennå ikke utviklet – for å hente ned førerløse fly til det relativt lille dekket på et hangarskip.

Ubemannede fly er allerede i bruk i USAs hær og flyvåpen, og man tror at de vil komme til å spille en enda større rolle i fremtiden fordi man slipper å utdanne og lønne et større antall flygere. Dessuten veier førerløse fly vanligvis mindre enn dem med en mann om bord, og de har en gunstigere drivstofføkonomi.

Til bruk om bord på hangarskip må det imidlertid utvikles spesialversjoner av førerløse fly. Blant annet må de forsterkes for å kunne tåle belastningen under start og landing. Flere flyfabrikker er for tiden i gang med oppgaven, og en prototyp av flyet ble presentert i slutten av 2008. Man venter at de første testflygingene vil foregå i løpet av året, men det vil sikkert gå ti år før flyet blir satt i regulær drift om bord på de nye amerikanske hangarskipene.

Skipene skal vare i lang tid

Det haster for så vidt ikke, for USS Gerald R. Ford og de andre skipene i klassen bygges for aktiv tjeneste i minst 50 år. Med et så langt tidsperspektiv må de også kunne stå imot fremtidens trusler. Man antar for eksempel at våpen som blir styrt av GPS og andre navigasjonssystemer – såkalte smart weapons – vil komme til å spille en større rolle. Ingeniører og formgivere legger derfor betydelig vekt på å gjøre fartøyene så fleksible at man gjennom det neste halve århundret kontinuerlig vil kunne oppgradere dem med de nyeste teknologiske løsningene.

Det krever blant annet at vekten holdes så lav som mulig. Dermed vil det bli bedre plass til å installere nyutviklinger. Et viktig element i slankekuren har vært å redusere antall hangarer fra tre til to, slik man ved samme anledning sørget for å fjerne en av de tre flyheisene som er standard om bord i Nimitz-klassen.

De forenklede løsningene og overgangen til helelektriske systemer har som resultat at skipene i Gerald R. Ford-klassen kan klare seg med langt færre mann-skaper enn dagens skip. Marineledelsen anslår at man kan redusere mannskapsstyrken per skip med cirka 1000 mann.

Det blir også færre verftsbesøk. Atomdrevne skip trenger ikke ”fylle drivstoff” oftere enn hvert femtiende år, og man regner med at Gerald R. Ford-skipene får en gangtid på mer enn 36 måneder mellom hver service, mot 18 måneder i dag. Dermed er sjansen større for at de faktisk står til rådighet neste gang spørsmålet lyder fra en trengt amerikansk president: ”Hvor er hangarskipene?”

Les også

Kanskje du er interessert i...

FÅ ILLUSTRERT VITENSKAPS NYHETSBREV

Du får ditt gratis spesialtillegg, Vår Ekstreme Hjerne, til nedlasting straks du har meldt deg på nyhetsbrevet.

Fant du ikke det du lette etter? Søk her: