Eagle and astronaut

Presidenten ringer fra Jorden til Månen

8. september 2009

Neil Armstrong lot Aldrin drive med sitt. Selv var han opptatt med å forberede sin egen markering. Igjen og igjen hadde nysgjerrige journalister spurt om hva han aktet å si når han steg ned på Månens overflate. Det manglet ikke på forslag fra velmenende mennesker som blant annet foreslo både tekster fra Bibelen og utdrag av Shakespeares verker.

Underveis hadde både Collins og Aldrin tatt opp temaet, men Armstrong hadde ikke bestemt seg.

For hans vedkommende var landingen det største øyeblikket, tidspunktet da menneskene første gang kom i kontakt med en fremmed klode. Men han innså at mange så annerledes på det. Nå var det dessuten ikke mulig å skyve temaet foran seg lenger. Han grublet over det paradoksale i at han ganske snart skulle ta et lite, men likevel svært betydningsfullt skritt. Og plutselig var det som om ordene sto foran ham. Nå visste han hva han skulle si.

Minuttene for astronautenes pionervandring nærmer seg, og de tar på månedraktene. Lik fallskjermhoppere som omhyggelig bretter utstyret, følger de sjekklisten i detalj: støvler, trykkhjelm hansker, månedrakt. Alt må tas på i en bestemt rekkefølge, og det aller viktigste er ryggsekken som inneholder et såkalt Portable Life Support System med livsviktig utstyr som blant annet vann, oksygen, sambandsutstyr og kjølesystem. Med en bryter aktiverer de luftpumpen i ryggsekken og får straks høre den beroligende summingen fra det tekniske utstyret, en lyd de kjenner fra timene med trening. Iført romdrakter utgjør nå Armstrong og Aldrin – separate og mobile – to små lukkede enheter av liv på Månens livløse overflate.

”Luken åpner seg,” melder Armstrong over radio. Og ganske riktig: Eagles tynne metalldør glir opp, og mens Aldrin holder luken, krabber Armstrong baklengs ut på stigen. På veien ned aktiverer han et TV-kamera på siden av Eagle, like etterpå bekreftes det fra Jorden: ”Nå har vi bildet.”

Et lite skritt

Foran øynene på Aldrin og en trollbundet verden flytter Armstrong seg langsomt og prøvende nedover stigen. Han når nederste trinn og lar foten dingle i rommet et kort øyeblikk før han planter støvelen i månestøvet. ”Det er et lite skritt for et menneske, men et gigantisk sprang for menneskeheten,” erklærer han med ordene som senere skulle få status som udødelige.

Foroverbøyd og ravende som en person som har glemt hvordan man går, setter Armstrong den ene foten foran den andre. Men han merker raskt hvor lett og problemfritt det er å gå rundt på Månen, selv iført den stive romdrakten. På grunn av den svake tyngdekraften veier han bare rundt 26 kilo, og hvert skritt han tar, blir forlenget til et svevende hopp. Det ser ut som om alle bevegelser skjer i langsom kino.

Med et Hasselblad-kamera tok Armstrong de første bildene av Månen, og Houston måtte minne ham på å følge programmet og begynne å samle inn prøver. Han tok en skje fra lommen og grov opp støv og stein som han fylte i en pose. ”Er du klar til å få selskap der ute?” spurte Aldrin litt senere. 14 minutter etter at Armstrong gikk ned stigen, kom Aldrin ut av Eagle. ”Jeg rygger ut og og lar luken stå på gløtt – og passer godt på at jeg ikke tilfeldigvis låser den,” fleipet han. ”Smart tenkt,” smilte Armstrong og ønsket kollegaen velkommen på måneoverflaten med ordene: ”Er det ikke fantastisk? Det er storslått utsikt herfra.” ”Storslått ødemark,” korrigerte Aldrin.

Melding fra presidenten

De neste to og en halv timene hadde astronautene hendene fulle: De skulle montere utstyr for vitenskapelige eksperimenter, samle mer stein og mer støv, og fotografere. Men først ventet en høytideligere oppgave, nemlig å plante USAs nasjonalsymbol, flagget Stars and Stripes, på Månens overflate. De to mennene brettet flagget ut og satte i gang, men det viste seg vanskeligere enn de hadde trodd å få flaggstangen til å stå støtt i den steinete overflaten.

Like etter at de to hadde gjenopptatt arbeidet, ble de avbrutt av kontrollsenteret som meldte at president Richard Nixon ønsket å snakke med dem: ”Hei, Neil og Buzz,” sa han. ”Jeg ringer til dere fra det ovale kontoret i Det hvite hus. Dette er helt sikkert den mest betydningsfulle samtalen som noen gang er tatt herfra. I ett uvurderlig øyeblikk i hele menneskehetens historie står alle Jordens folk samlet. Samlet i stolthet over hva dere har utrettet. Og samlet i bønn om at dere må komme trygt tilbake til Jorden.” Armstrong grep ordet: ”Takk, mr. President. Det er en ære og et privilegium for oss å stå her og representere ikke bare USA, men fredselskende mennesker over hele verden,” uttalte han før han vendte tilbake til de pålagte oppgavene.

Resten av månevandringen forløp med hektisk aktivitet, og altfor snart – lenge, lenge før de hadde lært de nye omgivelsene ordentlig å kjenne – måtte Armstrong og Aldrin vende tilbake til Eagle. Etter å ha kommet seg velberget inn, fylt kabinen med oksygen og fjernet hjelmene, kunne de med forbløffelse konstatere at Månen avgir en lukt. Det hang en eim av noe skarpt og udefinerbart i klærne, noe som kunne minne om våt aske eller kruttrøyk.

Aldrin descending

Collins er verdens ensomste menneske

Mens kollegene prøvde å få seg en lur før de skulle dra, sirklet Columbia med Michael Collins om bord rundt Månen som en ensom oppdager. Aldri før i historien har noe menneske vært mer alene, men Collins nøt ensomheten: For en garvet, forhenværende testflyger som ham besto den ypperste fri-heten av å være alene i – og ha total kontroll over – et eget fartøy. Og det var særlig da Collins befant seg på baksiden av Månen, der han i 48 minutter var helt utenfor rekkevidde for de stadige radiomeldingene fra kontrollsenteret, at han virkelig følte seg som den frieste skapningen i hele universet.

Isolert, men fri. Og med tanker i fri dressur: ”Foretok man en opptelling, ville resultatet blitt tre milliarder pluss to personer på den andre siden av Månen, mens det på denne siden er ett menneske – og gudene vet hva mer,” tenkte han. Etter hvert som sannhetens øyeblikk nærmet seg – tidspunktet for Columbias gjenforening med Eagle etter ett døgn – ble han enda en gang hjemsøkt av marerittet som hadde plaget ham en stund. Skulle det verste skje, at Eagle forulykket i starten fra Månen, ville ferden tilbake til Jorden blitt en fordømt lang og ensom øvelse. Der ute var den blå planeten så liten at Collins lett skygget for den ved å sette tommelfingeren opp foran vinduet i Columbia. Tanken på å skulle reise hjem alene, var ikke til å holde ut. ”Blir de stående på Månen, eller styrter under oppstigning, vil jeg ikke ta livet av meg. Jeg vil sørge for å komme hjem, men jeg vil være merket for livet,” var de dystre tankene som svirret omkring i hodet på ham.

Eagle and earth

Frykten plaget Armstrong før starten

Mens Aldrin ennå ikke hadde vurdert faren for å bli stående på Månen, var Armstrong bekymret. Nedtellingen var i gang, men han fryktet at rakettmotoren i Eagle ikke hadde taklet påkjenningene. Ingeniørene hadde anbefalt og montert en elektrisk startmekanisme – selv ville han hatt en mekanisk løsning, slik at han og Aldrin kunne starte motoren manuelt om det meldte seg problemer. ”9,8,7,6,5, abort stage, engine arm, ascent, proceed,” messer Aldrin, og deretter trykker Armstrong på startknappen. I et tusendels sekunds evighet er det dødsstille i kabinen. Men så lyder det et brøl, og Eagle løfter seg fra Månen i en myk, men likevel kraftfull bevegelse. ”Vi er underveis,” jubler Aldrin mens Stillhetens hav forsvinner under dem.

Tre timer senere kan også Collins slappe av. I det fjerne skimter han en ørliten svart flekk, det er Eagle, med stø kurs legger fartøyet Månen bak seg og vokser seg stadig større, det vakreste synet under hele ferden, synes han. Collins styrer Columbia i posisjon for sammenkobling, men tar seg også tid til å fotografere det historiske møtet. ”Jeg ser Jorden stå opp bak dere, det er fantastisk,” sier han over radio mens han sikrer seg Eagle, Månen og i det uendelige svarte dypet i bakgrunnen, den mikroskopiske blå og hvite Jorden på ett og samme bilde. Det eneste som mangler på fotografiet, er fotografen selv.

”Ta imot, kassene koster millioner av dollar,” roper Armstrong når Eagle og Columbia er blitt ett noen minutter senere. Varsomt rekker han Collins to beholdere med i alt 21,3188 kilo måneprøver, og selv midt i vektløsheten aner Collins tyngden i det han får seg overrakt. I de forseglede beholderne ligger det fragmentariske biter av en annen klode, uvurderlige suvenirer som snart skal granskes av store skarer av forskere på Jorden.

Landing Pacific Ocean

Uvant tyngdekraft ga gummiben

Ved middagstid torsdag 24 juli, nesten 200 timer etter oppskyting, hoppet Armstrong, Aldrin og Collins ut av et helikopter og over på marineskipet USS Hornet. Iført grå og konturløse isolasjons-drakter som dekket til kroppen fra topp til tå, lignet de vesener fra en annen planet. På ben som føltes som gummi i møtet med den plutselig uvante tyngdekraften på Jorden, vagget de tre kollegene bort til en campingvognlignende beholder. Der måtte de bo isolert i noen uker på grunn av frykt for smitte fra eventuelle månebakterier.

De hadde det komfortabelt i beholderen, men det var lenge å vente. For å få tiden til å gå så astronautene TV-opptak av hvordan millioner av mennesker satt ytterst på stolsetet og i åndeløs spenning fulgte Armstrongs og Aldrins første skritt på Månen. Først nå ante kollegene for alvor historiens vingesus: Mens de selv befant seg 380 000 kilometer borte og var travelt opptatt med så mye annet, opplevde menneskeheten et kollektivt gledessjokk over mirakelet på Månen. Aldrin snudde seg langsomt mot Armstrong, nikket mot TV-bildene i svart-hvitt og sa tørt: ”Neil, vi gikk glipp av alt sammen.”

I månedene etter Apollo 11-suksessen var USA fortsatt i festmodus. Men hos NASA rynket man pannen. På de neste ferdene skulle den vitenskapelige utforskingen av Månen for alvor begynne. Men det hjalp ikke at geologene nøye definerte interessante landingssteder hvis månelandingsfartøyet ikke klarte å finne dem. Eagle viste seg å ha landet seks kilometer unna det planlagte stedet.

Fire måneder senere skal de tre astronautene om bord i Apollo 12, Charles Conrad, Richard Gordon og Alan Bean, bevise at NASA klarer en landing på et predefinert sted, en såkalt ”pinpoint landing”. Men få sekunder etter start utløses hovedalarmen, og alle kontrollamper blinker rødt. Ferden ble nesten avblåst før den var kommet ordentlig i gang.

Les også

Kanskje du er interessert i...

FÅ ILLUSTRERT VITENSKAPS NYHETSBREV

Du får ditt gratis spesialtillegg, Vår Ekstreme Hjerne, til nedlasting straks du har meldt deg på nyhetsbrevet.

Fant du ikke det du lette etter? Søk her: