Watson viser veien til kunstig intelligens

De to menneskelige deltagerne hadde ikke en sjanse da datama­skinen Watson i februar deltok i den amerikanske versjonen av TV-spørreleken Jeopardy. Watson vant suverent med 77 147 poeng mot motstandernes 24 000 og 21 600 poeng.

Selv om Brad Rutter og Ken Jennings tidligere hadde gjort seg bemerket som uhyre kompetente quizdeltagere, måtte de gi tapt da de ble stilt overfor superdatamaskinen fra IBM i spørreleken, der programlederen gir ledetråder mens deltagerne skal levere svarene formulert som spørsmål.

Datamaskinens seier over stormest­rene er en milepæl i utviklingen av kunstig intelligens. Det er nemlig overhodet ikke enkelt for en maskin å levere svarene i en quiz der ledetrådene er formulert på vanlig menneskespråk og ofte omfatter ordspill og tvetydigheter, og der svaret i tillegg skal være formulert på en måte som er til å forstå for mennesker.

Like regler for Watson og mennesker

Watson spilte etter vanlige Jeopardy-regler. Hver ledetråd var en tekst som ble presentert for Watson i samme øyeblikk som de to stormestrene fikk se den på skjermen.

Datamaskinen var ikke tilkoblet Internett – det ville jo vært juks. Ingeniørene hos IBM innså snart at det ikke kunne la seg gjøre å utstyre datamaskinen med alle tenkelige ledetråder med tilhørende svar i form av spørsmål eller på annen måte sette den overveldende mengden av informasjon opp i tabeller.

I stedet hadde de lagt hauger av tekster i Watson: en kopi av hele nettleksikonet Wikipedia, mange andre leksika og ordbøker, millioner av nyhetsartikler, romaner og filmmanuskripter. De aller fleste data i hukommelsen til Watson var dermed fullstendig ustrukturerte – de var jo i utgangspunktet beregnet på mennesker og ikke på maskiner.

Watson svarte også feil

Men ingeniørene hadde utviklet et program kalt DeepQA som gjorde Watson i stand til lynkjapt å analysere ledetråden grammatisk og bryte den ned i mindre deler som på snedig vis kunne relateres til opplysninger i den omfattende databasen, som lå klar i datamaskinens 15 terabyte store arbeidsminne.

Watson hadde ingen egentlig for­ståelse for ledetrådene i spørreleken, for datamaskinen kjenner jo ikke betydningen av ordene på samme måte som vi mennesker gjør det.

Derfor kom da også Watson til å svare galt på merkverdige måter, for eksempel da programlederen spurte etter en kunstretning, og supermaskinen med syntetisk stemme svarte ”Hvem er Picasso?”.

Helt galt gikk det da Watson i kategorien ”Amerikanske byer” skulle finne frem til en by der den største flyplassen er oppkalt etter en krigshelt fra annen verdenskrig, og den nest størs­te flyplassen er oppkalt etter et slag i samme krig. Svaret lød ”Hva er Toronto?” – Canadas største by – mens riktig svar var ”Hva er Chicago?”.

Der fikk datamaskinen åpenbart samstemt ledetråden med opplysninger i databasen på helt gal måte. Men i imponerende mange tilfeller svarte Watson riktig.