Sistemann til topps to timer for sent

Rundt klokken 15 halte Scott Fischer seg opp over Hillary Step som sistemann. Under hele oppstigningen hadde Fischer fungert som baktropp og sørget for å få alle med, og selv om han i egenskap av sjeffører egentlig burde ha gitt alle ordre om å begynne nedstigningen, lot han som ingenting.

I stedet fortsatte han oppover, og først like før fire – nesten to timer etter avtalt snutidspunkt – nådde han verdens høyeste punkt. Over radio kontaktet han base camp og fortalte triumferende at alle i Mountain Madness-gruppen hadde nådd toppen. ”Men gud bedre så sliten jeg er,” gispet Fischer, som hele dagen igjennom hadde følt seg litt syk og utmattet.

På det tidspunktet befant Rob Hall seg allerede på toppen – han ventet på sin deltager Doug Hansen som var på vei det aller siste stykket mot toppen. Også Makalu Gau og de to sherpaene hadde nådd toppen, men fordi det var blitt sent, snudde de nesten med det samme med kurs for leiren.

Nedover i sneglefart

I mellomtiden var resten av klatrerne godt i gang med den lange nedstigningen til leir 4. Dødsslitne beveget de seg nedover i sneglefart i spredte smågrupper. Mange var tomme for oksygen og svimle og desperate etter å nå South Summit der sherpaene hadde anlagt et depot med fulle oksygenflasker. Utstyrt med ny oksygenforsyning forlot de første South Summit i skumringen rundt klokken halv fire om ettermiddagen. Snøen var begynt å lave ned, og det tette skylaget gjorde det så godt som umulig å avgjøre hvor Everest sluttet og avgrunnen begynte.

På Balkongen i 8412 meters høyde dukket det brått opp en snøkledd skikkelse som gikk frem mot Mike Groom, en av førerne til Rob Hall. ”Hei, Mike,” sa skikkelsen, som til Grooms forbauselse viste seg å være Beck Weathers. Etter at han for flere timer siden ga opp forsøket på å nå toppen på grunn av synet, hadde han tålmodig ventet på de andre og var i mellomtiden blitt nesten blind.

Groom skjønte straks at Weathers umulig kunne komme seg ned fra fjellet på egen hånd. Resolutt fant han frem et tau og begynte med hjertet i halsen å manøvrere Weathers nedover. For hvert tiende skritt tråkket Weathers utfor og måtte reddes av tauet han var festet i, og Groom fryktet at han selv også skulle bli dratt utfor.

Streifet om 300 meter fra leiren

Under nedstigningen begynte det å trekke opp til uvær, og mens de første tidlig på kvelden vaklet i sikkerhet i leir 4, gikk stormen ved syvtiden over i orkan. De fleste klatrerne befant seg fortsatt et godt stykke oppe i fjellsiden – fanget i et inferno av stummende mørke, ugjennomtrengelig tåke og piskende vind.

En blandet gruppe på 11 klatrere fra både Halls og Fischers lag nærmet seg leiren på det tidspunktet. Med fysisk sammenbrudd faretruende nær stavret de nedover, anført av to sherpaer. Iskrystaller pisket dem i ansiktet med voldsom kraft og stakk som nåler i øynene, og for ikke å få vinden rett i ansiktet bøyde sherpaene av, slik at de mistet retningssansen. I over to timer flakket de om på måfå, døden nær av tretthet og forfrysninger og uten å ane at leiren lå bare cirka 300 meter borte.

De tre klatrerne i gruppen som var mest medtatt, japa­nske Yasuko Namba og amerikanerne Charlotte Fox og Sandy Pittman, var ute av stand til å stå på egne ben og måtte slepes av sted. Som de øvrige var de tre kvinnene svimle og omtåket av oksygenmangel, og temperaturen som lå under 75 minusgrader, gjorde dem kalde helt inn til margen.

Neal Beidleman prøvde å holde sammen skaren av omflakkende sjeler. Av frykt for at noen i blinde skulle vakle utfor et stup, ga han klatrerne til slutt ord­re om å krype sammen i le bak en steinblokk. De satt i snøen på rad og rekke og banket hverandre på kroppen i håp om å opparbeide litt kroppsvarme, men uten at det hadde noen virkning.

Klatrerne lå ubevegelige på isen

De hjemvendte klatrerne i leir 4 var lykkelig uvitende om tragedien som utspilte seg noen hundre meter borte, men blant de få som ikke hadde svimt av inne i teltene, økte bekymringen for hvert minutt. Nitten personer var ikke vendt tilbake, og Scott Fischers fører Anatoli Boukreev, som kom tilbake ved 17-tiden, hadde flere ganger vært ute og lett.

Først kvart på ett om natten hørte han noen av de savnede nærme seg leiren. På tross av orkanen som raste, hadde Beidleman og tre andre klart å finne veien gjennom snøhelvetet, og selv om de gikk som zombier og knapt klarte å snakke, fikk de forklart Boukreev hvor resten av gruppen befant seg.

Boukreev dro straks av sted, og da han omsider fant dem, fikk han sjokk. Fjellklatrerne lå urørlige på bakken, nesten begravd i snøen. Beck Weathers og Yasuko Namba så allerede ut som om de var døde, og det forekom Boukreev at de andre ikke var langt unna å dele den samme triste skjebnen.
Da dagen grydde neste morgen, var Everest som forvandlet.

Himmelen var klar, siktbarheten perfekt, men i leir 4 var flere telt urovekkende tomme. To av de savnede kunne de sjokkerte klatrerne straks gjøre rede for. Under nattens redningsaksjon måtte Boukreev prioritere sin innsats, noe som gikk ut over Weathers og Namba: De ble etterlatt i snøen ut fra en vurdering av at livet deres ikke sto til å redde. Scott Fischer, Rob Hall, Andy Harris, Doug Hansen og Makalu Gau var derimot sporløst forsvunnet, men da klokken var kvart på fem om morgenen, kontaktet Rob Hall base camp over radio og rapporterte at han befant seg på South Summit.

”Jeg er for stiv til å kunne røre meg,” fortalte han og la til med nesten uhørbar stemme at både Andy Harris og Doug Hansen var døde.

Forsøk på unnsetningsaksjon slo feil

Sherpaen Lopsang kom med dårlig nytt om Scott Fischer og Makalu Gau. Kvelden i forveien satt sherpaen i en time sammen med de to mennene på en snødekket avsats under South Summit i hylende snøstorm mens de prøvde å samle mot og krefter til nedstigningen. Ved titiden om formiddagen dro to redningslag av gårde fra leir 4 for å forsøke å redde Hall, Fischer og Gau.

De to sistnevnte ble funnet på samme avsats der Lopsang forlot dem, men for Fischer kom hjelpen for sent. Det var bare så vidt han pustet, øynene stirret blindt foran seg, og kjevene var bitt fast sammen som i rigor mortis. Gau var derimot ved full bevissthet. Han klamret seg til livet, og etter å ha fått varm te og oksygen, kunne han med sherpaenes hjelp stavre ned til leir 4.

Forsøket på å komme Rob Hall til unnsetning slo feil. På veien opp i fjellet møtte sherpaene en hissig storm og måtte gjøre vendereis cirka 200 meter under South Summit. Hele dagen rettet lagkameratene innstendige oppfordringer til Hall om å forsøke å komme seg ned ved egen hjelp. Klokken 15.20 var han blitt så irritert over de gjentatte og stadig mer bønnfallende anropene at han freste:

”Hadde jeg trodd at jeg ville klart knutene på tauene med de forfrysningene jeg har på hendene, ville jeg ha kommet ned for seks timer siden.”

Et mumielignende vesen vaklet inn i leiren

Klokken 18.30 prøvde Rob Halls kone på satellit-telefon fra New Zealand å finne ut hvor dramatisk situasjonen var. ”Hvordan går det med føttene dine?” spurte hun prøvende. ”Jeg har ikke tatt av støvlene for å se etter, men det kan nok tenkes at jeg har noen forfrysninger,” svarte Hall. Før han avsluttet samtalen, sa han god natt til sin kone med ordene som skulle bli hans siste: ”Sov godt, kjæreste. Lov meg ikke å være altfor bekymret.”

Mens katastofens grufulle omfang begynte å gå opp for de overlevende i leir 4, skjedde det et mirakel. Klokken litt før fem om ettermiddagen dukket det plutselig opp ved teltene et mumie­lignende vesen som vaklet fremover på stive ben.

Med en bar og frostskadet hånd utstrakt fremfor seg som til en stivnet hilsen, tumlet skikkelsen inn i leiren, der klatrerne vantro måtte fastslå at Beck Weathers var stått opp fra de døde. Selv om han var blind på høyre øye og så vidt skimtet noe med det venstre, hadde han funnet veien tilbake etter å ha ligget bevisstløs i snøen i over et halvt døgn.

Lamslåtte, men utrolig glade, førte de Weathers inn i et telt der han ble lagt ned i to soveposer fylt med varmeflasker. Han så redselsfull ut og hadde blåsvarte forfrysninger over nesten hele ansiktet. Pulsen var knapt merkbar, men i motsetning til Rob Hall, Scott Fischer, Doug Hansen, Andy Harris og Yasuko Namba var han tross alt i live.

Tirsdag 14. mai om formiddagen var Everests base camp omgjort til et improvisert sørgekapell. En lama brente enebærrøkelse og messet buddhistiske bønner, og en håndfull av de overlevende holdt taler som sine omkomne kamerater.

Beck Weathers og Makalu Gau ble alt dagen før fløyet til Katmandu med helikopter for å bli behandlet for de omfattende frostskadene, men de fleste av de gjenværende ekspedisjonsdeltagerne var også i elendig forfatning: Hevelser på øynene, lepper som truet med å falle av, kinn svarte av forfrysninger, hender og føtter bandasjert. Men sårene som smertet mest, var usynlige – for de satt på sjelen.

• Forrige Side 2 av 2