Selv om Mallory allerede var utpekt til medlem av komiteen som skulle velge deltagerne til 1924-ekspedisjonen, og selv om hans eget navn fra starten av figurerte på listen, var han frem til høsten 1923 ennå i tvil om hvorvidt han ville være med. På den ene siden var tanken på at andre skulle prøve å erobre toppen uten ham ikke til å bære, på den andre siden lengtet han etter et helt vanlig familieliv. Men da både konen, Ruth, og Everest-komiteen stadig presset på, slettet han spørsmålstegnet ut for navnet sitt på deltagerlisten.
Da Mallory 27. mai 1924 satt i basisleiren på Rongbukbreen i 5440 meters høyde og skrev til Ruth, visste han av bitter erfaring hva han skulle gå løs på. Likevel var han målbevisst og ved godt mot.
”Darling. Jeg ønsker av hele mitt hjerte at dine engstelser vil være overstått før du mottar dette brevet – de beste nyhetene vil også være de raskeste. Oddsene er 50 til én mot oss, men vi vil gjøre forsøket og vinne æren. Mange kjærlige hilsener, din for evig, George.”
Årets ekspedisjon begynte illevarslende med to dødsfall – to lokale hjelpere omkom etter flere dager med heftige snøstormer og temperaturer på nesten 50 minusgrader. Men nå så det ut til at alt skulle gå etter planen: Everest skulle erobres i etapper, og fjellklatrerne og bærerne var godt i gang med å opprette de fem leirene som skulle fungere som støttepunkter underveis mot toppen.
Som makker hadde Mallory sett seg ut 22 år gamle Andrew Irvine, som riktignok var en uerfaren fjellklatrer, men til gjengjeld uvanlig utholdende og energisk. Fremfor alt var den unge ingeniørstudenten et teknisk geni, som gang på gang hadde vist seg i stand til å reparere de notorisk utette og ustabile oksygenflaskene. Den evnen kunne gjøre forskjell på liv og død i det endelige angrepet på toppen.
6. juni om morgenen satte Mallory og Irvine til livs en porsjon stekte sardiner, kjeks og varm kakao før de spente på seg de store og klumsete oksygenbeholderne og gjorde seg klare til å forlate leir fire sammen med åtte sherpaer. Mallory trippet utålmodig for å komme av gårde, men tok seg på Odells oppfordring tid til å stille opp til fotografering sammen med Irvine.
Etter en rolig avskjed begynte makkerparet klokken 8.45 oppstigningen til leir fem, og ved 17-tiden kom fire sherpaer tilbake derfra med en hilsen fra Mallory: ”Det er ingen vind, og alt ser lovende ut.” Dagen etter klatret Mallory, Irvine og fire sherpaer opp til leir seks, den øverste leiren, som lå i 8168 meters høyde i Nordveggen, bare litt over 600 meter fra toppen. Etter å ha lesset av soveposer og forsyninger i tomannsteltet, som var slått opp på et forblåst fremspring, dro sherpaene tilbake til resten av selskapet med beskjed fra Mallory:
”Vi starter sannsynligvis tidlig i morgen for å få klarvær. Det vil ikke være for tidlig å begynne å kikke etter oss enten på vei over fjellranden under pyramiden eller på vei oppover ved åttetiden.”
Papirlappen var skrevet til John Noel Odell som skulle filme oppstigningen gjennom en kraftig telelinse lenger nedefra. Når Mallory og Irvine brøt opp neste morgen, vet ingen. Men da Noel Odell som avtalt satte kursen mot leir seks klokken åtte 8. juni for å støtte erobringsforsøket, var han overbevist om at de to fjellklatrerne allerede hadde vært et par timer underveis og nå måtte være ganske nær toppen, ja kanskje var de allerede i ferd med å hakke trinn i isen på den aller siste pyramiden.
Først nesten fem timer senere fikk Odell øye på to prikker som beveget seg – Mallory og Irvine – som nærmet seg en bratt fjellvegg cirka 250 meter fra toppen. Ifølge Mallorys tidsplan var de kraftig forsinket, men fordi de to mennene var godt i gang på sin vei mot toppen, så Odell i første omgang ingen grunn til bekymring. I over to timer ventet han i leir seks på at makkerne skulle komme tilbake. Da de ikke dukket opp, forlot han til slutt tomannsteltet og klatret ned til leir fire, mens han med jevne mellomrom snudde seg for å speide etter de savnede.
Nytt blad: Les blant annet om forskernes nye våpen mot virus og om grekernes demokrati som bygde på slaveri.
Last ned et helt nummer av Illustrert Vitenskap. Det er gratis, du må bare være registrert bruker av illvit.no.
Les hva Illustrert Vitenskaps skribenter Helle og Henrik Stub skriver om universet.
Haier er tilsynelatende villige til å gå svært langt for å få et måltid, også selv om de må ned på havbunnen.
Velg mellom GPS-klokke, værstasjon eller DVD-boks.
Gi et abonnement på Illustrert Vitenskap som gave. 7 nummer koster kr 349,-.