Hver fjellklatrer hadde sin egen tjener

Ekspedisjonen som i slutten av mars 1922 brøt opp fra den indiske byen Darjeeling i sørskråningen av Himalaya, var av en anselig størrelse.

I tillegg til 100 lokale bærere og over 400 muldyr besto den av blant andre en tolk, en skomaker, en teltmaker, to leger, flere kokker, ti oksygenflaskebærere, 40 sherpaer, det vil si fjellguider, og selvfølgelig de britiske fjellklatrerne, et ungt og dyktig lag på seks menn. Hver fjellklatrer hadde en personlig tjener, og det var ikke minst en fordel for den distré Mallory, som hadde for vane å spre utstyret sitt for alle vinder.

Snøstorm og regn

Der ekspedisjonen året før hadde vært plaget av voldsomme monsuner, var været i 1922 om mulig enda verre: Regn og snø veltet ut av himmelen det meste av tiden, og da Mallory og tre av hans kolleger forsøkte seg med det første fremstøtet mot toppen 20. mai, ble de overrasket av en snøstorm som pisket all varme ut av kroppen.

Etter å ha gått i snø til skrittet en hel dag slo troppen leir for natten i 7600 meters høyde, men da de våknet neste morgen, var de sterkt nedkjølt. Tre av Mallorys fingre hadde forfrysninger, Edward Nortons ene øret hadde svulmet opp til tredobbel størrelse, og Henry Morshead var så forkommen av kulde at han nesten ikke kunne reise seg. Likevel bestemte Mallory at de skulle fortsette oppover, men uten Morshead, som ble igjen og ventet i teltet. Selv om kreftene på forhånd var så godt som brukt opp, greide fjellklatrerne å nå opp i rekord-høyden på 8225 meter – uten bruk av oksygen.

Under nedturen til North Col var mennene bundet sammen i tau, og da den dødelig utmattede Morshead mistet forfestet og gled, trakk han to av makkerne med seg i fallet slik at alle tre plutselig rutsjet nedover en snøkorridor med kurs mot en isbre 800 meter lenger ned.

Lynraskt hugde Mallory isøksen ned i snøen og viklet tauet rundt økseskaftet for å bremse fallet – en manøver som bremset de andres fall.

Motstandere måtte overgi seg til oksygen

Til tross for den rystende opplevelsen ble det i løpet av ekspedisjonen gjort flere forsøk på å erobre toppen, og 25. mai lyktes det to av klatrerne, George Finch og Geoffrey Bruce, å nå hele 8320 meter opp, bare 530 meter fra toppen og det høyeste punktet som noe menneske til da hadde vært.

I motsetning til Mallorys gruppe hadde Finch og Bruce gjort bruk av oksygen under klatringen, og fra basisleiren hadde det tatt dem tolv timer og et kvarter å komme så høyt opp. Dermed var fordelen ved å bruke oksygen åpenbar for alle og enhver, for til sammenligning hadde Mallory og mennene hans vært underveis nesten tre timer lenger uten å komme opp i samme høyde.

Selv om det nettopp hadde falt en halv meter snø og fjellklatrerne etter hvert var i elendig forfatning – høydesyke, magetrøbbel, alvorlige forfrysninger og uregelmessig hjertefunksjon plaget selskapet – besluttet George Mallory at man skulle gjøre et aller siste forsøk på å nå til topps. Kort tid før avgang skrev han til en venn om vurderingene bak beslutningen: ”Det er et djevelsk fjell, kaldt og forræderisk. Kanskje er det det rene vanvidd å gå dit opp igjen. Men hvordan skal jeg kunne la være.”

Monsunen var på vei – dette var ekspedisjonens aller siste sjanse, og den ville Mallory for alt i verden ikke gå glipp av. Så 7. juni kjempet han seg sammen med Somervell, Crawford og 14 sherpaer opp gjennom snømassene på North Col. Ved 13.30-tiden, etter flere timer med utmattende klatring, hørte Mallory plutselig en dyp rumling, etterfulgt av en lyd som fra en eksplosjon. Selv om han aldri hadde opplevd noe snøskred, var han ikke et sekund i tvil om hva som var i vente. Og ganske riktig: Med ett ble snøteppet trukket vekk under føttene på klatrerne, og ni sherpaer som var bundet sammen i to lag, ble feid bortover en isskrent og ned i en bresprekk der de ble begravd under tonnevis av snø.

Mallory hjem til alvorlig kritikk

I en desperat kamp mot klokken skuffet Mallory og ­de resterende snø for å redde sine makkere opp fra dypet, men bare to av sherpaene ble funnet i live. Katastrofen hadde inntruffet, døden hadde høstet sine første ofre på Everest, og sjokk, sorg og selvbebreidelser var nå blitt ekspedisjonens følgesvenn.

Særlig for Mallory var ulykken et hardt slag: Han mente at han hadde ført sherpaene i døden ved å insistere på et erobringsforsøk under farlige snø-forhold, og han gjorde seg store selvbebreidelser. Vel hjemme i Storbritannia ble han fra flere sider kland­ret for å ha utvist dårlig dømmekraft. Til tross for dødsfallene og de kritiske røstene holdt Everest-komiteen likevel fast ved at ekspedisjonen hadde vært en suksess: Det var blitt satt to høyderekorder, og britene hadde fått uvurderlige kunnskaper om bruk av oksygen. Dermed ble det besluttet å sende enda en ekspedisjon av gårde – men av hensyn til planlegging og finansiering først i 1924.

For å skrape sammen penger til seg selv og familien dro Mallory i begynnelsen av 1923 på en tremåneders foredragsturné i USA, der han fortalte om opplevelsene nær toppen av verden. Etter hvert ble imidlertid Mallory lei av ustanselig å skulle svare på de samme spørsmålene fra publikum og journalister. Da han for 117. gang ble spurt om hvorfor han i det hele tatt ville bestige Everest, svarte han til slutt lettere irritert med ordene som senere skulle bli udødelige: ”Fordi det ligger der.”

• Forrige Side 2 av 4 Neste