Hugde ut fjellhylle for å få reist teltet

I 8500 meters høyde ble de overlatt til seg selv med forsyninger og utstyr, og mens bærerne klatret ned igjen, prøvde Hillary å finne et sted å tilbringe natten. Mye å velge imellom var det ikke – eneste mulige leirplass i den bratte skråningen var en smal og forblåst fjellhylle der han først måtte hugge vekk is for å få slått opp et telt. Før mennene inntok sove­posene, gransket Hillary kveldshimmelen. Stjernene funklet klart, ikke en sky var i sikte – alt lovet godt for morgendagens blodslit til verdens tredje pol.

Etter en urolig natt med blåst og kulde ga Hillary opp forsøket på å få sove mer da klokken var blitt fire om morgenen 29. mai. Han var iskald inn til margen, og det ble et møysommelig strev å komme seg ut av soveposen og bort til teltdøren. Kulden hadde gjort teltduken stiv som finer, men da han endelig fikk bakset den opp, ble han belønnet med en praktfull utsikt. I det grytidlige morgenlyset sto Himalayas taggete profil i knivskarp silhuett mot den dypblå himmelen, mens dalbunnene dypt under dem lå i stummende mørke.

Termometeret viste 27 kuldegrader – meget akseptabelt i 8500 meters høyde der 40–50 minusgrader ikke er uvanlig. Før de forlot teltet, smurte de to fjellklatrerne inn ansiktet med fet krem som beskyttelse mot den bitende vinden, og kledde på seg vindtette bukser og jakker av nylon utenpå de mange lagene klær de allerede hadde tatt på seg: trøye, ullskjorte, genser av shetlandsull, ullunderbukser og jakker og bukser med dunfôr. Hendene hadde de pakket inn i tre par votter – først av silke, deretter av ull og de ytterste av vindtett stoff.

Klokken var 6.30 da Hillary og Tenzing krøp ut av teltet i verdens høyeste leir. Mens de balanserte på den smale fjellhyllen med vinden hylende om ørene, slengte de de nesten 14 kilo tunge oksygenapparatene på ryggen. Tyngden tvang dem nesten i kne, men straks de fikk på maskene og tok et par dype åndedrag, føltes børen avgjort lettere. De festet et nylontau mellom seg, væpnet seg med hver sin isøks, og deretter kunne mennene starte ferden mot toppen. Over dem raget det nesten vertikale fjellsider som var dekket av tykke lag med puddersnø, og da Tenzing tok første skritt på den ukjente veien mot toppen, sank han nedi til knærne.

De første 10–20 minuttene beveget mennene seg klossete og stivt, men etter hvert som de ble varme i musklene, la Tenzing og Hillary seg til et jevnt og rytmisk klatretempo. Målbevisst vasset de gjennom snøen, og det gikk ikke lenge før de fikk øye på dagens første mål, South Summit, som lå badet i sollys. Mennene skiftet på om å gå først. Flere steder måtte de hugge trinn i isen, men verst var stedene der vinden hadde skapt et lag hard skare på snøen. Noen ganger var skaren tykk nok til å bære dem, andre ganger brøt den sammen uten varsel slik at de snublet og falt i åndeløs spenning. Frykten for å utløse et snøskred eller skli utfor en kant og ned i avgrunnen var en trussel som aldri helt slapp taket, men en ukuelig viljestyrke drev dem videre opp- og fremover. Med varsomme steg la Edmund Hillary og Tenzing Norgay meter for meter bak seg.

Isflak løsnet på kanten av avgrunnen

Litt før klokken åtte nærmet makkerne seg South Summit. Fjellkammen som førte opp til toppen, var skarp som en knivsegg, og som linedansere med en cirka 3000 meter dyp avgrunn under seg balanserte mennene mot toppen mens isdekket slo sprekker under bena på dem. Plutselig løsnet et cirka én ganger to meter stort felt der Hillary sto, og mens han kjempet for å beholde fotfestet, måtte han forskrekket konstatere at flagget rutsjet ned i avgrunnen.

Hendelsen gjorde et sterkt inntrykk på Hillary som merket at usikkerheten begynte å gnage. Det klokeste var kanskje å snu. Han så spørrende på makkeren: ”Hva sier du,Tenzing?” ”Meget stygt, meget farlig,” svarte han straks på et litt begrenset engelsk. ”Synes du vi skal fortsette?” forhørte Hillary seg, selv om han kjente svaret på forhånd. ”Hvis det er det du vil,” lød det kortfattet fra makkeren som allerede var på vei videre oppover.

Uendelig langsomt strevde de seg frem. For hvert skritt fremover var det som om de gled to skritt tilbake på det speilblanke underlaget, men da klokken ble ni, hadde de klart å nå opp til den runde toppen på South Summit der de hugde en plattform i isen og satte seg for å ta en liten hvil og en slurk vann.

Utsikten mot Everests trekantede topp 90 meter over dem var både imponerende og skremmende: Snøen glitret hvit og fristende, men fjellryggen som førte frem til målet, var som Evans og Bourdillon hadde advart om, både smal og bratt og lignet ved første øyekast en uovervinnelig barriere.

Så man nærmere etter, virket snøen både fast og hard, og nettopp den omstendigheten kunne utgjøre forskjellen mellom suksess og fiasko. Hadde snøen vært myk og løs, ville fjellryggen vært livsfarlig å gi seg i kast med, men tilsynelatende var det mulig å hugge trinn inn i den. Slitsomt, men ikke umulig, mente Hillary. Få minutter senere runget lyden av energiske øksehugg nedover fjellsidene i Himalaya. Mens Tenzing sikret makkeren med et solid grep i tauet, hugde Hillary løs på snømassene.

• Forrige Side 2 av 3 Neste