En vertikal isvegg sto i veien for seieren

Nær målet virket stigningen uendelig og monoton, og selv om mennene boblet av energi og pågangsmot da dagen begynte, følte de seg nå nesten helt utslitt. De avanserte langsomt, nesten umerkelig, og foran dem ventet det største hinderet av dem alle, en 12 meter høy isdekket, vertikal fjellvegg som raget opp over dem som en ugjennomtrengelig mur.

Luftfotoer hadde forberedt Hillary og Tenzing på fjellveggen, men da de til slutt sto ved foten av den, sank hjertet i livet på dem: Det var ingen snarvei rundt, slik de hadde trodd. Hillary begynte å fingrans­ke veggen som sperret for den siste etappen mot toppen.

Til sin store lettelse oppdaget han at litt av isen som hang på fjellsiden, hadde løsnet og skapt en sprekk som var akkurat stor nok til å klemme seg inn gjennom. Med ryggen presset mot den bare fjellveggen, spente han støvlene og klatrejernene inn i isen og lirket seg skritt for skritt opp gjennom den trange sprekken, hele tiden vel vitende om at isen når som helst kunne løsne, noe som ville fått katastrofale følger.

Uten uhell, og bare ved å mane frem de siste kraftreservene maktet Hillary å streve seg opp til toppen der han ble stående og holde tauet slik at Tenzing skulle ha noe å holde seg i på veien opp. Som en velvoksen fisk som nettopp er blitt halt på land, lå Tenzing bare få minutter senere og pustet tungt øverst i fjellveggen. For første gang under eks­pedisjonen våget Hillary akkurat da å tro at de ville lykkes. ”Ingenting kan stanse oss nå,” tenkte han da han speidet opp på toppen av Everest.

På siste etappe av den utilnærmelige fjellveggen måtte fjellklatrerne flere steder hugge trinn i isen for å kunne fortsette. De passerte små topper og håpet hele tiden at det var den siste. Men nye dukket hele tiden opp, og mens stigningen fortsatte i det uendelige, dalte humøret tilsvarende.

Etter to timers innsats med å hugge trinn – som Hillary følte som et helt liv – nådde makkerne klokken 11.30 en snødekket topp der de forgjeves speidet etter flere høydedrag. Da demret det for dem at det ikke fantes flere – den toppen de satt på, var høyere enn alle andre – og at høyden på 8850 meter var høyere enn noe annet sted i verden.

Med et humør som på brøkdelen av et sekund gikk fra lettelse via forbløffelse og endte i triumf, kikket Hillary på Tenzing. Bak den isdekkede oksygen-masken og under istappene som hang ned fra håret, strålte det et bredt smil, og da Hillary tok et skritt frem for å trykke sin makkers hånd som en ekte britisk gentleman, ble han møtt av to utstrakte armer. De to mennene omfavnet hverandre og slo hverandre på ryggen før Tenzing rullet ut flaggene han hadde hatt festet til skaftet på isøksen.

Mens han holdt flaggene opp mot den blå himmelen, knipset Hillary løs med et kamera før han bøyde seg ned og fant noen småsteiner som han puttet i lommen som suvenir. Imens ba Tenzing en stille bønn og gravde deretter ned litt sjokolade og noen kjeks i snøen som en gave til fjellgudene.

Telegram til London med dårlig nytt

”We knocked the bastard off” – ”Vi fikk has på uhyret” – jublet Edmund Hillary da han og Tenzing etter nok en iskald overnatting i fjellet nærmet seg resten av ekspedisjonen som ventet spent i camp 4.

Ennå hadde resten av verden til gode å høre om bragden, men med på ekspedisjonen deltok journalisten James Morris ved London-avisen The Times. Han ilte ned til hovedleiren ved Khumbu-isfallet, fant frem reiseskrivemaskinen og klapret ned et telegram til redaksjonen: ”Snow condition bad hence expedition abandoned advance base on 29th and awaiting improvement being all well.”

For de uinnvidde var meldingen nedslående lesning – forsøket på å nå toppen var avlyst på grunn av dårlig vær. Men Morris hadde avtalt en kode med kollegene for å hindre andre journalister i å snappe opp nyheten. Da telegrammet tikket inn til redaksjonen i London, visste medarbeiderne utmerket godt hvordan budskapet skulle tolkes: ”Toppen ble nådd 29. mai av Hillary og Tenzing.”

• Forrige Side 3 av 3