En stemme hvisket at han skulle snu

Et skred kunne når som helst ha tatt Messners telt som sto på en fjellhylle i 8200 meters høyde.
Büro Reinhold Messner
Et skred kunne når som helst ha tatt Messners telt som sto på en fjellhylle i 8200 meters høyde.

Morgenen 19. august bar bud om en praktfull dag. Vinden hadde løyet, himmelen var klar, og godt uthvilt lå Messner i teltet og nippet til en kopp te mens han gjennomgikk dagens program.

For å gjøre oppakningen lettere ville han legge igjen noen sardinbokser, en gassflaske og litt suppe og te, men da han hadde pakket og var klar klokken ni, føltes det likevel som om sekken var tyngre enn dagen før.

Oksygenmangelen hadde gjort ham kronisk utmattet, og det tok uendeligheter med tid å komme i gang. Messner koblet inn autopiloten – han nektet plent å lytte til signalene fra kroppen og fra den lille djevelen som hele tiden hvisket ham i øret at han burde snu. Det var ikke tid for anger og tilbaketog, vedtok han for seg selv. Håpet om å få realisert en livslang drøm hadde drevet ham opp i fjellet, og drømmen var ennå ikke blitt virkelighet.

Som et dyr på fire med skistavene som forben dro han seg fremover i snøen, som ble stadig dypere og etter hvert rakk ham til livet. Nå var det bare 15 skritt, pause, 15 skritt, pause. Selv om han ennå ikke hadde nådd det bratteste partiet, gikk det uendelig langsomt, men utsikten til toppen av Everest virket lokkende og holdt inspirasjonen levende.

For sliten til å bekymre seg om snøskred

Da tette tåkeflak litt senere kom drivende inn over fjellet, forsvant siktepunktene, og Messner fryktet flere ganger at han hadde gått seg vill. Likevel gikk han skrått bortover Nordveggen, det potensielt vers­te skredområdet. Messner var fullstendig klar over at han når som helst og uten forvarsel kunne blitt feid utfor, men fordi han var dødsens utslitt, orket han ikke engang å bekymre seg om det.

Utpå ettermiddagen var han så forkommen at han knapt maktet å holde seg oppreist. Hele dagen hadde han vært på farten, men hadde bare klart å tilbakelegge 400 meter. Følgelig befant han seg i 8200 meters høyde – 650 uendelig lange meter fra toppen. Ikke et eneste skritt til maktet han å ta, og bare ved å hente ut de siste kraftreservene fikk han slått opp teltet på en fjellhylle mens snøen lavet ned og time for time gjorde skredfaren mer overhengende.

Flere kopper te senere vendte følelsen så smått tilbake i armer og ben, og selv om han egentlig ikke følte noen sult, tvang han i seg litt ost, brød og en frysetørket kyllingrett med karri.

Tomemballasjen la han under soveposen, den kunne han bruke om natten hvis han måtte tisse. Uten å ta av seg støvlene krøp han ned i soveposen og døste av, men da han våknet opp neste morgen etter en urolig natt, følte han seg akkurat like nedkjørt som dagen i forveien. Leddene var ømme og halsen tørr og ru, men utsikten fra teltåpningen var det ingenting i veien med: Over ham lå den pyramideformede toppen av Everest badet i et nesten magisk gyllenrødt skjær.

”Skal, skal ikke. Det er nå eller aldri. I morgen er jeg for svak til å nå toppen. Det er enten eller. Enten opp eller ned.” Fra tidlig om morgenen diskuterte Messner med seg selv om han skulle fortsette, og først litt over åtte bestemte han seg. Telt, staver, liggeunderlag, sovepose, ryggsekk – alt lot han ligge igjen før han med isøks og kamera som eneste bagasje la i vei med kurs for toppen.

I landskapet med fjellknauser, snø, is, tåke og skyer mistet Messner iblant retningssansen, og da det skjedde, grep han seg ofte i å debattere situasjonen med isøksen som hadde overtatt for ryggsekken som diskusjonspartner. Fjellet var nå så bratt at han bokstavelig talt krabbet oppover mens han hakket trinn i isen. For første gang siden han falt i bresprekken, følte han seg i overhengende livsfare. En eneste gal bevegelse kunne ha sendt ham rett i avgrunnen, og akkurat da føltes det som om tyngdekraften var sterkere enn noen gang før. Klatrejernene på støvlene fungerte som forankring i snøen og holdt ham fast mens han krøp langsomt oppover.

Omfavnet et metallstativ på toppen

Uten å ane hvor kreftene kom fra, holdt Messner det gående i timesvis. Han følte seg som en robot som var programmert til å holde seg i gang. For hvert skritt håpet han at toppen var nådd, men den skarpe fjellkammen virket uendelig. Han var tømt for krefter og orket ikke å bevege seg på en slik måte at han fikk satt seg ned. Han lot seg bare falle bakover i snøen der han ble liggende livløs.

Det var da syv timer siden Messner forlot teltet, og fra bestigningen to år tidligere visste han at det var like før han var oppe. Han så ikke toppen, kunne ikke se en hånd for seg, beveget seg fremover som i blinde mens snøfallet visket ut sporene. Plutselig holdt han på å snuble over en tripod som kinesiske fjellklatrere satte igjen etter seg på Everests høyeste punkt i 1975. Som om det var en lenge savnet kjæreste, grep Messner om tripoden og omfavnet den. ”Nå er jeg her, det er alt som betyr noe,” tenkte han og så på klokken. Den viste 15.20.

Lik en zombie som fulgte en indre stemme, festet han kameraet til isøksen slik at han kunne ta bilde av seg selv på toppen med selvutløser. Mess­ner registrerte knapt det historiske øyeblikket da han for andre gangen i livet sto på verdens tak, denne gangen som den første soloklatreren. Kroppen var tappet for alt av overskudd, han følte seg tung som en stein og faretruende likeglad med alt. Livets største drøm var blitt en realitet, men han følte verken glede eller triumf. Det eneste han ønsket, var å kunne legge seg ned og glemme alt rundt seg.

Suste nedover fjellet halvt i søvne

Etter snaue tre kvarter pinte Messner seg til å begynne nedstigningen. For å holde seg i gang prøvde han å konsentrere seg om lukten av snø, fjellets farger og iblant kilen av sollys som nå og da sto som et spyd ned gjennom lagene av skyer og tåke. Han hadde dårlig tid, han måtte ned til teltet før solnedgang, men tørrhosten rev i lungene og tvang ham til å ta pauser med få meters mellomrom.

Med nød og neppe nådde han ned bare få minutter før mørket senket seg over Everest. Han visste at han burde spise og drikke noe, men kreftene strakk ikke til. Han nøyde seg bare med å varme seg ved gassflammen mens han lå som en levende død og grublet over hvor behagelig enkelt det ville vært å overgi seg til kulden og utmattelsen.

Grytidlig om morgenen 21. august ga Messner opp forsøket på å få sove. Han lot alt i teltet ligge, bortsett fra ryggsekken, stavene og isøksen, og bega seg av sted nedover fjellet til Nena som ventet på ham i hovedleiren i 6500 meters høyde.

Halvt sovende og uten tanke på egen sikkerhet lot han seg flere ganger skli på baken nedover fjellet uten å ane hvor eller hvordan ferden ville ende. Snøen var blitt kram i morgensolen, og selv om han for sitt indre blikk så blinkende skilt med skredvarsler overalt, ga han blaffen. Han ville bare ned, og det i en fart. På den siste etappen ned til Nena ble nok farten litt for høy. Messner snublet og suste 120 meter nedover fjellet før han klarte å stanse ved hjelp av isøksen. Fortumlet kom han seg opp og fikk i det samme se Nena, som kom løpende mot ham.

”Reinhold, hvordan er det med deg?” spurte hun bekymret, men fikk bare dype hulk til svar. Personen som like etter lot seg omfavne, var et menneske i oppløsning. Gråtkvalt sank han ned på knærne og skjulte ansiktet i hendene.

”Alt er bra, Reinhold. Alt er bra. Leiren ligger rett her borte,” sa Nena beroligende. Hun overtok ansvaret og fikk fulgt kameraten inn i teltet.

Først etter flere timer var Messner kommet så pass til hektene at han klarte å snakke. De første ordene han sa, lød som et ekko fra tre dager tidligere da han sto åtte meter nede i en bresprekk:

”Jeg gjør det aldri igjen. Jeg bestiger aldri igjen et fjell alene – for meg er grensen nådd.”

Side 1: Kapittel 3: Alene på toppen
Side 2: En stemme hvisket at han skulle snu

Nytt våpen mot virus

Nytt blad: Les blant annet om forskernes nye våpen mot virus og om grekernes demokrati som bygde på slaveri.

Få et gratis prøvenummer

Last ned et helt nummer av Illustrert Vitenskap. Det er gratis, du må bare være registrert bruker av illvit.no.

Påmelding nyhetsbrev

Gratis nyhetsbrev fra Illustrert Vitenskap. Påmelding her

Gallup

Følg med i Rombloggen

Les hva Illustrert Vitenskaps skribenter Helle og Henrik Stub skriver om universet.

National Geographic

Haier eter gris på havbunnen

Haier er tilsynelatende villige til å gå svært langt for å få et måltid, også selv om de må ned på havbunnen.

Bestill nå: Få valgfri pakke + ekstra premie

Velg mellom GPS-klokke, værstasjon eller DVD-boks.

Mangler du en gave til fødselsdagen?

Gi et abonnement på Illustrert Vitenskap som gave. 7 nummer koster kr 349,-.