Hvorfor reiser vi ikke lenger til månen?

Allerede for 30 år siden kunne man sende mennesker til månen. Hvorfor blir det ikke gjort i dag?

Sett i ettertid kan man undre seg over at det var mulig å reise til månen allerede i 1969. At det lyktes, skyldtes ikke minst den kalde krigen og det intense romfartskappløpet. President Kennedy lovte å landsette mennesker på månen innen utgangen av 1960-årene. Tanken med det prestisjebetonte Apollo-prosjektet var å oppfylle presidentens løfter, og derfor ble det satset sterkt på å komme til månen.
Siden har lysten til å besøke månen avtatt en del. Den naturlige utviklingen for et langsiktig romfartsprogram ville ellers være å opprette månebaser som utgangspunkt for romforskernes videre undersøkelser. Men det er ingen prestisje i å dra til månen i dag. Samtidig er månebaser en svært dyr investering, så i stedet blir det satset på romstasjoner som kretser rundt jorden, for tiden særlig den storstilte ISS (International Space Stasjon). Månens bakside ville for øvrig være et ideelt sted å plassere et observatorium, både for optiske astronomer og radioastronomer. De optiske astronomene kunne da observere andre planeter uten å måtte slite med jordens urolige og ugjennomsiktige atmosfære. Radioastronomene kunne lytte etter signaler fra rommet i alle frekvensområder, også frekvenser som på jorden er blokkert av kommersielle og militære formål.