Selv om det kanskje ikke ser slik ut på TV, svever en skihopper vanligvis bare fra fem til åtte meter over bakken.
I en 90-metersbakke – det vil si en bakke som flater ut etter 90 meter – er farten på hoppkanten omtrent 90 km/t. Hastigheten varierer lite fra en hopper til en annen. Det lange svevet oppstår som en kombinasjon av hopperens fysikk, hoppdraktens utforming og bruk av riktig hoppteknikk. Idealhopperen skal være høy og bred, men likevel svært lett. Disse motstridende egenskapene har ført til at spiseforstyrrelser ofte forekommer i hoppmiljøet. Hoppdrakten virker som en slags fallskjerm som sammen med kroppsholdningen bidrar til å skape maksimale hopplengder. Av og til ser man hoppere som svever for langt og lander der unnarennet flater ut. Det tilsvarer et fall fra fem til åtte meters høyde, altså hopperens høyde over bakken. Rennjuryen kan regulere hopplengden ved å bestemme hvor høyt opp i tilløpet hopperne får starte fra.
Nytt blad: Les blant annet om forskernes nye våpen mot virus og om grekernes demokrati som bygde på slaveri.
Last ned et helt nummer av Illustrert Vitenskap. Det er gratis, du må bare være registrert bruker av illvit.no.
Les hva Illustrert Vitenskaps skribenter Helle og Henrik Stub skriver om universet.
Haier er tilsynelatende villige til å gå svært langt for å få et måltid, også selv om de må ned på havbunnen.
Velg mellom GPS-klokke, værstasjon eller DVD-boks.
Gi et abonnement på Illustrert Vitenskap som gave. 7 nummer koster kr 349,-.