Hvem oppdaget vitaminene?

Under et opphold på Java i 1890-årene oppdaget Eijkman at nerve- og muskelsykdommen beriberi hos høns kunne forebygges ved å gi dem upolert ris. På den tiden mente man at beriberi var en infeksjonssykdom, og Eijkman antok at upolert ris bekjempet infeksjonen. Først senere oppdaget fors­kerne at det virksomme stoffet i risskallet var tiamin – eller B1-vitaminet.

I 1890-årene fant Christiaan Eijkman ut at B1-vitaminet kunne helbrede nerve- og muskelsykdommen beriberi.

Eijkmans eksperimenter med fjærfe og ris utgjorde et av de første skrittene på veien mot utviklingen av ernæringsvitenskapen – en utvikling som skjøt fart i 1901 da Frederick Hopkins oppdaget aminosyren tryptofan, som han karakteriserte som en livsnødvendig aminosyre. Den må tilsettes maten fordi kroppen selv ikke lager den.

Fra da av innledet forskerne en målrettet leting etter de nødvendige næringsstoffene, og i 1911 ga den polske biokjemikeren Casimir Funk stoffene navnet ”vitamine” etter det latinske ordet for liv, vita, og amine som var et næringsstoff han hadde isolert fra ris.