Har havdyrenes farger noen nytteverdi?

Stort sett er det slik at dyr har kroppsfarger fordi de enten ønsker å bli sett eller vil unngå å bli sett. Mens kamuflasjefarger skjuler dyret for rovdyr eller byttedyr, gjør iøynefallende farger at dyret gjenkjennes av artsfrender og signaliserer at det er farlig å kjempe mot.

I havet oppfører sollyset seg annerledes enn på landjorden, og havdyrene har tilpasset fargene etter forholdene. I havet svekkes lyset gradvis for hver meter man går dypere. Hvor stor svekkelsen er, avhenger av vannkvaliteten, men på cirka 1000 meters dyp er alt lys borte uansett, så der kan ikke havdyr se uten lys.

På 1000 meters dyp er alt lys borte, men noen arter produserer sitt eget lys.

Sollysets enkelte bestanddeler absorberes ulikt av vannmassene. Rødt er den første fargen som blir borte. Rødt gir derfor en viss kamuflasje, og mange blekkspruter og fisker er derfor røde. Blått strekker seg lengst ned, men ved cirka 180 meter er det også helt borte. På slike dyp er dyrene ofte blåaktige eller svarte.

Med lys buk og mørk rygg er dyret vrient å få øye på både nedenfra og ovenfra.

I havet kan dyr også bli sett både oven­fra og nedenfra. Også da spiller lyset en rolle. Mange havdyr har hvit buk som gjør dem usynlige sett nedenfra, og mørk rygg som gjør dem vanskelige å se ovenfra.

På korallrevene lever det utallige arter, men ofte få individer innen hver art. For å kunne kjenne igjen artsfrender i forbindelse med paring, har fisk på korallrevene ofte sterke farger.