Hanner og hunner var like store

Men hva er det da for et slags vesen som til de grader har flyttet vitenskapens oppfatning av vår fortid?

Ardi var en ung hunn på cirka 120 cm og veide rundt 50 kilo. Hun var dermed et hode høyere enn Lucy og veide nesten det dobbelte. De relativt store dimen-sjonene tyder på at det i motsetning til Lucys art ikke var betydelig forskjell på størrelsen hos hanner og hunner. Samtidig stemmer proporsjonene på hennes armer og ben overhodet ikke med gorillaer og sjimpanser, som har lange armer og korte ben.

De passer bedre med de eldste fossilene av menneskeaper eller nålevende makak­aper. Kombinert med et håndledd som kunne bøyes helt bakover, gikk hun på alle fire i trærne. Sjimpanser er tilpasset til å henge fra grenene med lange, sterke knokler i hånden, mens Ardis hånd ligner mer på vår.

Foten til Ardi viser også uventede trekk. Stortåen kunne gripe rundt grener, men var ikke så dreibar som hos sjimpansen. To knokler bak tærne vitner dessuten om en utvikling mot en stivere fot – helt vesentlig for oppreist gange.

Enda en overraskelse skjuler seg i hvor Ardi beveget seg oppreist. Kjemiske analyser av jordprøver og isotopanalyser av både jorden og Ardis tenner viser at hun levde i og av skogen. Det blir støttet av dyre- og plantefossiler som sammen tyder på at Ardi beveget seg i et frodig skogområde med klynger av tett skog avbrutt av savanne med elver.

Denne oppdagelsen slår bena under en seiglivet teori som lenge har preget bildet av menneskets utvikling: at vi reis­te oss opp i forbindelse med klimaforandringer, idet gressområder fortrengte skogen og tvang oss ut på savannen. Slik skulle vi ifølge teorien ha reist oss opp for å kunne se over det høye gresset.

Men Ardi viser at våre forfedre gikk oppreist lenge før de forlot skogen. Vi må derfor ha reist oss på to ben av en helt annen grunn. Owen Lovejoy har en idé som han har arbeidet med siden funnet av Lucy, nemlig at årsaken er å finne i en helt ny og annerledes sosial struktur.

”Vi må kunne forklare hvorfor Australopithecus spredte seg over hele Afrika, samtidig med at deres nærmeste slektninger blant primatene var i ferd med å dø ut,” mener Lovejoy.

Hannen var et skaffedyr

Det må med andre ord ha oppstått noe som har gitt våre forfedre en stor fordel – vel å merke lenge før deres hjerne-volum økte. For å finne forklaringen må man ifølge Lovejoy se på hvilke fordeler som kan ligge i oppreist gange og små hjørnetenner.

Hos bavianer, gorillaer og sjimpanser spiller hannenes hjørnetenner en vesentlig rolle i kampen om å få tilgang til hunnene og dermed forplante seg. Lovejoys teori er at hannene i stedet for å bruke sin energi på å slåss om hunnene begynte å bidra til barnestellet ved å hente mat til hunnen. Det har hun i sin tur belønnet med paringer, noe man også ser hos nålevende sjimpanser.

Hannene har antagelig gått etter sjeldne ressurser, som er rike på fett og proteiner, som smådyr, fugleegg og larver. Og ettersom det er uhyre vanskelig å bære med seg ting uten frigjorte forlemmer, er oppreist gange blitt en selektiv fordel som har gjort det mulig å bære med seg mat over større avstander.

Ifølge Lovejoy begynte våre forfedre å danne par. Hannens rolle som skaffedyr har beskyttet den sårbare moren og avkommet, som ikke selv trengte å risikere en potensiell fare for å skaffe mat. Samtidig har den proteinrike kosten sannsynligvis hjulpet hunnen til å bygge opp igjen fettlagrene hun mistet under ammingen, slik at hun raskt kunne få eggløsning og bli gravid igjen.

Lovejoy påpeker at dette skiftet i seksuell atferd også kan forklare noe av det moderne menneskets særegenheter, som at kvinnens eggløsning i virkeligheten er skjult, og at kvinner har permanent svulmende melkekjertler (synlige bryster). For enhver annen ape enn mennesket er dette siste et regulært avtenningsmiddel, for svulmende melkekjertler signaliserer at hunnen ammer og derfor ikke kan befruktes. Mens skjult eggløsning i dag kan være en frustrerende ulempe for par som har et desperat ønske om å bli gravide, kan det ha sikret våre tidlige formødre en vedvarende forsyning av mat fordi hannene aldri visste eksakt når de skulle slå til. Hannene kunne være sikre på å være far til avkommet bare hvis de jevnlig paret seg med hunnen.

Han forestiller seg at vår linje begynte med hanner som gikk etter de hunnene ingen av de dominerende hannene var oppmerksomme på, fordi de hadde permanent svulmende melkekjertler og ikke avslørte eggløsningen.

Tilsvarende har hunnene valgt de hannene som hadde de minste hjørnetennene, fordi de var minst aggressive og minst tilbøyelige til å bruke energi på innbyrdes slåsskamper.

Små tenner startet revolusjon

De små hjørnetennene signaliserer dermed en avgjørende forandring i vår utvik­lingslinjes sosiale struktur. Endringen var en stor reproduktiv suksess og førte til at våre forfedre reiste seg opp på to ben og senere begynte å spre seg ut på savannen. Mye senere igjen førte denne sosiale atferden til en menneskeape som utviklet redskaper og kultur og koloniserte alle områder av kloden.

Men selv om teorien er besnærende, gjenstår det fortsatt mange ubesvarte spørsmål om hva som gjorde oss til moderne mennesker. Donald Johanson er overbevist om at tolkningen av Ardi vil bli debattert intenst, og mange forskere vil være uenige med Awash-gruppen.

”Noe av det viktigste ved Ardi er at funnet tvinger oss til å tenke nytt, og det vil omfokusere en masse intellektuell energi de neste fem–ti årene,” sier han.

I siste ende kan svarene bare fås hvis hullene i fossilrekken blir lukket av nye skjelettfunn med riktig alder. Derfor fortsetter Tim White og kollegene hans å lete og grave i Middle Awash. Allerede nå går det rykter om nye funn som vil føye flere brikker til puslespillet.

• Forrige Side 2 av 2