Sinkhole, Turkmenistan

Gassboring skapte 20 meter dypt hull

7. mars 2011 av Keld Conradsen

At også andre menneskelige aktiviteter enn senking av grunnvannsspeilet kan føre til synkehull, finnes det et – i bokstavelig forstand – lysende eksempel på i Karakum-ørkenen i Turkmenistan. Der finnes det store mengder gass i en grunn som er full av huler og sprekker.

I sovjettiden boret man ned gjennom bakken på jakt etter gassen og traff uheldigvis en stor, gassfylt hule. En kombinasjon av boreriggens vekt og trykkfall i hulen fikk boreriggen til å kollapse ned i hulen, slik at det oppsto et 60 meter bredt og 20 meter dypt hull. Etter kollapsen fortsatte gassen å sive ut av krateret. For at den ikke skulle gjøre skade, valgte man å tenne på den. I dag, flere tiår senere, brenner krateret fremdeles.

Det burde være klart at det ville vært særdeles nyttig hvis man kunne finne en metode til å identifisere de underjordiske hulene og dermed forebygge synkehullene. Nettopp det har forskerne arbeidet med i en årrekke ved Dødehavet, et av de stedene i verden med størst forekomst av synkehull. Dødehavet er på mange måter et helt spesielt sted. Sjøen ligger 415 meter under havnivå og er dermed det laveste stedet på Jorden overhodet.

Sinkhole, The Dead Sea

Sjøen får vann fra Jordanelven og har på grunn av den høye fordampningen i det glohete området fått den eksepsjonelt høye saltkonsentrasjonen som den er berømt for. I de siste tiårene er vann fra Jordan-elven imidlertid blitt brukt til irrigasjon av landbruksjord i Israel og Jordan lenger mot nord. Det har ført til større landbruksproduksjon i de områdene, men det har også betydd at vannstanden i sjøen har sunket med nesten én meter i året.

Samtidig har tusenvis av synkehull med en radius på mellom 1 og 30 meter oppstått langs kanten av sjøen. Det har etterlatt et månelignende landskap og har gått utover både landbruksarealer og en motorvei, samtidig med at det truer turiststedene langs sjøen og saltutvinningsindustrien. Skadene er allerede kommet opp i millioner.

Til tross for at prosessene nede i grunnen er temmelig sammensatt mange steder, vet Lev Eppelbaum og kollegene hans godt hva som egentlig skjer. Deres undersøkelser har vist at man overalt ved Dødehavet støter på et mange meter tykt lag av salt som ligger mellom 25 og 50 meter nede i grunnen. Saltet var tidligere dekket av grunnvann, men det synkende vannspeilet i Dødehavet har også fått grunnvannsspeilet til å synke, og det har satt i gang to prosesser: Hulrom i saltet er blitt tørre og ustabile, og samtidig har saltet kommet i kontakt med nedsivende ferskvann fra den sjeldne nedbøren som faller i ørkenen. Dermed går saltet ytterligere i oppløsning, og nå oppstår hullene altså i tusenvis.

Les også

Kanskje du er interessert i...

FÅ ILLUSTRERT VITENSKAPS NYHETSBREV

Du får ditt gratis spesialtillegg, Vår Ekstreme Hjerne, til nedlasting straks du har meldt deg på nyhetsbrevet.

Fant du ikke det du lette etter? Søk her: