Jacques Cousteau

Cousteau åpnet en ny verden

Som ung mann gikk Jacques Cousteau løs på sitt livsverk: å gi både forskere og legfolk innblikk i havets mangfoldige liv. At han prosjekt lyktes, skyldtes både en rekke epokegjørende oppfinnelser og en enestående formidlingsevne.

28. mai 2010 av Majken S. Eliasen

En vakker junimorgen i 1943 var Jacques Cousteau klar til å teste dykkerflasken han hadde brukt syv år på å finne opp og utvikle. Dykkerflasken besto av tre små sylindre fylt med komprimert luft som skulle hjelpe ham til å puste fritt under vann.

Kameraten, Frédéric Dumas, som var en fremragende fridykker, holdt seg klar inne på land mens Cousteaus kone, Simone, snorklet i overflaten for å holde øye med ektemannen. Hvis noe gikk galt, skulle hun omgående gi tegn til Dumas som umiddelbart ville gå ned og redde ham.

Cousteau tok flaskene på ryggen, satte glassmasken for øynene, sørget for at munnstykket satt godt i munnen og hoppet til sjøs ved Bandol på den franske rivieraen. Han trakk pusten regelmessig gjennom munnstykket og dykket uten problemer ned til ti meters dyp. Boblene på vannflaten beviste at dykkerflasken fungerte og at marinbiologien og -arkeologien med ett slag var forandret for alltid.

Med oppfinnelsen hadde Jacques-Yves Cousteau åpnet en ny verden for både forskere og mannen i gaten. Og resten av livet tilbrakte han svømmende rundt på havet og i elver og sjøer. Det var på ingen måte gitt at Cousteau skulle vokse opp til et fysisk aktivt liv.

Som barn var han mye sengeliggende på grunn av anemi og mageproblemer. Et ubegripelig antall timer måtte fylles med noe, og lille Jacques brukte dem til å lese, oftest eventyrlige historier om pirater samt Jules Vernes klassikere. Yndlingsverket var ”En verdensomseiling under havet”.

Da han fylte ti år, bestemte foreldrene seg for å gi en god dag i legens ordrer om å unngå fysisk utfoldelse og sendte den puslete Jacques på svømmekurs. Det viste seg å bli en suksess, gutten stortrivdes i vannet og ble raskt en habil svømmer. Da han senere ble sendt på sommerleir i Vermont i USA, fikk han nytte av svømmingen på en annen måte. Lille Jacques røk ofte i tottene på lederen av sommer-leiren, og som straff ble han en gang gitt ordre om å fjerne grener fra bunnen av den lokale innsjøen. I løpet av tre ukers straffarbeid på sommerleiren fant han ut hvordan man best holdt pusten under vann. Jacques Cousteau hadde lært seg å dykke.

Gamle drakter hemmet dykkerne

Som 20-åring søkte Jacques Cousteau om opptak i den franske marinen – han ville gjerne se verden. Da han senere bosatte seg i Toulon, traff han marineoffiseren Philippe Taillez, en lidenskapelig dykker. Han ga Cousteau et par dykkerbriller, og da Cousteau første gang så en undersjøisk verden gjennom glasset, visste han hva han ville bruke livet til.

Havdykking var ennå den gangen en omstendelig aktivitet, og det fantes bare to metoder. Enten var man fridykker og holdt pusten så lenge man kunne, eller man måtte bruke datidens dykkerdrakt som fikk luft fra en pumpe på et skipsdekk. Dykker-drakten var et 1700-tallsmonstrum og besto av en tung, klønete drakt med metallhjelm. Dykkerne med drakter kunne til forskjell fra fridykkerne oppholde seg lenge under vann, men bevegelsesfriheten var ikke mye å skryte av. Av samme grunn var det ikke stort man visste om livet under havflaten.

Derfor var det ikke mindre enn en revolusjon da Cousteau sammen med ingeniøren Émile Gagnan utviklet ”akvalungen”, det vil si dykkerflasker med munnstykke og slanger, slik at dykkeren kunne være uavhengig av lufttilførsel fra overflaten. Oppfinnelsen ga støtet til den virkelige utforskningen av havet for både biologer og arkeologer. For Cousteau var det realiseringen av en drøm å kunne dykke fritt.

Etter krigen fikk han etablert sin egen avdeling i den franske marinen, kalt Undersjøisk forskningsgruppe, men arbeidsoppgavene han fikk, tilfredsstilte ikke hans trang til oppdageraktivitet under vann, så det måtte han ta seg av på egen hånd.

Cousteau Documentary

I 1946 hadde nysgjerrigheten nesten kostet ham livet da han og Frédéric Dumas dykket i Vaucluse-kilden i Sør-Frankrike. Oppkommet er et av verdens kraftigste med en vannføring på 90 kubikkmeter per sekund. Størstedelen av året er den en stille sjø, men om våren fosser den over og får elven Sorgue til å gå over sine bredder. Ingen forskere kunne forklare hva som fikk kilden til å renne over, og derfor bestemte Cousteau og Dumas seg for å dykke ned i grotten for å kartlegge bunnen av kilden.

Som to fjellklatrere skulle mennene dykke på likt, bundet sammen med et tau som ble kalt førertauet fordi det var deres eneste kontakt med gruppen oppe på land. Cousteau avtalte et enkelt signal med folkene: Ett rykk i tauet betydde at de måtte stramme inn. Tre rykk betydde at de måtte gi ut mer tau. Og seks rykk var et nødsignal som betydde at de måtte trekkes opp til overflaten snarest mulig. Sammen med Frédéric Dumas begynte Cousteau å svømme nedover i tunnelen under sjøen. Selv utstyrt med lommelykt var det vanskelig å se noe som helst i den mørke og trange passasjen.

Da Cousteau nådde 30 meter ned i tunnelen, fikk han plutselig problemer med å konsentrere seg, og han mistet et ekstra tau han hadde over armen. Likevel fortsatte han nedover i mørket, og da de endelig nådde bunnen, kunne han se på dybdemåleren at de befant seg 130 meter under overflaten.

Da oppdaget han at dykkerdrakten til Dumas var full av vann og at Dumas hadde fått utstående øyne. Cousteau måtte omgående få ham opp og rykket i tauet. På overflaten oppfattet hjelpegruppen det som tre rykk og ga ut mer line. Cousteau rykket en gang til, men på overflaten trodde de enda en gang at det var tre rykk og ga ut mer tau. Sliten og desperat grep Cousteau dolken for å kutte Dumas løs fra tauet.

Han hadde ikke krefter til å slepe ham opp gjennom den lange, buktende tunnelen, og kunne risikere å dø hvis han forsøkte. Mens han plundret i noen minutter med dolken, ble imidlertid folkene på overflaten svært nervøse, og en plutselig innskytelse fikk dem til å dra de to dykkerne opp fra dypet. Cousteau og Dumas hadde vært uhyggelig nær ved å omkomme i den dype underjordiske kilden som man ennå ikke har kartlagt utspringet til.

Tema

Les også

Kanskje du er interessert i...

FÅ ILLUSTRERT VITENSKAPS NYHETSBREV

Du får ditt gratis spesialtillegg, Vår Ekstreme Hjerne, til nedlasting straks du har meldt deg på nyhetsbrevet.

Fant du ikke det du lette etter? Søk her: