Slangenes forfader funnet

Elastiske kjever avslører slektskap med havlevende fortidsøgle

En slange skiller seg ut fra alle andre dyr ved sin evne til å sluke ekstremt store byttedyr. Slangen har et enormt gap og uhyre fleksible kjever. Høyre og venstre halvdel av overkjeven kan for eksempel bevege seg uavhengig av hverandre, og når de to halvdelene hver for seg føres vekselvis frem og tilbake, blir byttet presset ned i svelget.
Ingen andre nålevende dyr har kjever som minner om slangens. Til og med slangens nærmeste slektninger, øglene, har temmelig stive kjever. Derfor har forskerne til nå ikke greid å finne ut hvordan slangenes spesielle tilpasningstrekk er oppstått i løpet av evolusjonen.
Men nå tror en australsk, en amerikansk og en kanadisk forsker at de har funnet det tidligere manglende leddet mellom øgler og slanger.
Store øgler, såkalte mosasaurer, som kunne bli opptil 10 meter lange, og som levde i havet i krittiden, har nemlig ved nærmere undersøkelser vist seg å ha et kjeveparti som må antas å være en slags overgangsform mellom kjevene hos henholdsvis øgler og slanger.
Kjeven fra en mosasaur var et av de aller første fossilene fra et stort krypdyr som noen gang er funnet, og det skjedde så langt tilbake som i 1770. Men først nå har forskerne oppdaget at kjevene hos de to dyrene likner hverandre så mye at de må være i slekt med hverandre. Mosasaurene hadde en stiv overkjeve slik det er normalt hos vår tids øgler, men en meget fleksibel underkjeve slik slangene har. Mosasaurene hadde også tenner i ganen som slangene, men det har ikke øglene. Et tredje tegn på at mosasaurene er en overgangsform, er at disse dyrene hadde et delvis sammenvokst kranium. Øglenes kranium består av flere plater, mens slangenes kranium er helt sammenvokst. Hittil har forskerne trodd at slangene har utviklet seg fra små, gravende øgler, men de nye sammenlikningene tyder altså på at slangenes forfedre snarere har vært store øgler som levde i havet.