Mallory & Norton

Pionerer møtte døden på Everest

I 1924 forsøkte britene George Mallory og Andrew Irvine å gjøre det som ingen hadde gjort før: å beseire Mount Everest. Om de lyktes, er uvisst, for de ble sist sett i live bare 250 meter fra toppen.

11. mars 2010 av Stine Overbye

Første toppforsøk på Mount Everest kostet dyrt

Klokken 12.50 lettet det tynne skylaget, som siden morgenen hadde skjult toppen av Everest. Plutselig var hele den øverste fjellkammen synlig, og fra et fremspring i nesten åtte tusen meters høyde speidet Noel Odell opp mot den pyramide-formede toppen i håp om å få et glimt av kameratene.

I det fjerne fikk han øye på to bitte små, svarte prikker, som sto tydelig frem mot den glitrende hvite snøen bare rundt 250 meter fra toppen. Den første prikken nærmet seg en bratt vegg, og rett etter fulgte den andre prikken; begge beveget seg raskt og støtt oppover. Så ble fjellet på ny innhyllet i skyer, og borte var George Mallory og Andrew Irvine.

Odell var overbevist om at de to mennene var på god vei mot toppen. Dagen for det avgjørende fremstøtet mot den 8850 meter høye toppen kunne neppe vært mer velvalgt: Da Solen spredte sine første stråler over Himalaya, var det bitende kaldt med 50 minusgrader, men himmelen var klar, med god sikt og lett vind. Og selv om det riktignok var begynt å rulle inn skyer fra vest ved åttetiden, var været rundt middagstid 8. juni 1924 fremdeles perfekt.

Med matforsyninger til sine to makkere klatret Odell videre opp til leir seks, den øverste av leirene i ekspedisjonen. Ved 14-tiden nådde han målet og krøp inn i tomannsteltet, der Mallory og Irvine hadde tilbrakt natten. Teltet balanserte på en fjellhylle i 8168 meters høyde på den stormutsatte nordsiden av Everest. I over to timer ventet Odell på Mallory og Irvine, og da de ikke dukket opp, kjente han at bekymringen steg.

Snøstormen hadde nå lagt seg, og solen tittet frem igjen, men selv om Odell gransket fjellkammen igjen og igjen, fikk han ikke øye på de to fjellklatrerne. Forsøksvis klatret han litt lenger opp i fjellet og ropte på dem, men fikk ikke noe svar. Så bestemte han seg for å klatre ned til leir fire, der John Hazard spent ventet på å høre nytt.

Britene ville ha revansj for Sydpolen

Også hjemme i Storbritannia holdt alle pusten i spenning. Forventningene til årets Everest-ekspedisjon var minst like skyhøye som fjellmassivet selv, for håpet var at Mallory og Irvine skulle skrive seg inn i historien som makkerparet som banet vei til klodens mest etterstrebede topp.

Intet mindre enn nasjonens stolthet sto på spill, for fem år før, i mars 1919, hadde det kongelige britiske geografiselskapet, Royal Geographical Society, erklært på et møte i London at britene skulle være de første til å bestige Mount Everest. Britene var på langt nær kommet over at de var blitt snytt for seierens sødme i 1911, da Roald Amundsen hadde nådd Sydpolen en måneds tid før deres egen Robert Falcon Scott. Den ydmykelsen ville de riste av seg, og middelet var erobringen av en av de få hvite flekkene som var igjen på kartet – Mount Everest – eller klodens tredje pol, som britene døpte fjellet.

I sin jakt på større utfordringer enn de tradisjonelle i Alpene var de første britiske fjellklatrerne allerede i 1880-årene begynt å dra til Himalaya, der mange av de lavere toppene ble erobret én etter én. Men det var først da Royal Geographical Societys formann, Francis Younghusband, i 1919 besluttet å nedsette en spesiell Everest-komité, at det kom fart i forberedelsene til ekspedisjoner som skulle utforske mulige adkomstveier til Jordens tredje pol.

Ekspedisjon i hjemmestrikket målte fjellet

I 1921 innfant et undersøkelseslag seg, som besto av britiske gentlemen iført kardigan, tweedjakker og knickers, ved foten av Everest. Blant deltagerne var George Mallory, som i egenskap av erfaren fjellklatrer og mangeårig medlem av Alpine Club var selvskreven til oppgaven. I første omgang hadde Mallory riktignok vært avvisende til tanken om å dra av gårde.

Han hadde en familie å forsørge og en lærerjobb å passe, og lønn var det ikke snakk om på den syv måneder lange reisen. På den annen side ville han vært en idiot hvis han avslo tilbudet om å delta på turen, som var det på alle måter største eventyret en fjellklatrer kunne kaste seg ut i. I et brev til en venn forklarte han dilemmaet slik: ”Jeg står overfor et altoverskyggende problem – Everest.”

Til slutt seiret eventyrlysten over fornuften, og etter en utmattende sjøreise til India, en lang togtur og en krevende vandring gjennom Tibet, fikk Mallory 13. juni 1921 sitt første, betagende glimt av Mount Everest.

Selv om ekspedisjonen råket inn i kraftige monsuner og tidlig led under elendig forpleining og utilstrekkelig utstyr – i sine tunge ytterjakker, ullskjerf og hjemmestrikkede strømper lignet mennene en flokk venner som var blitt overrasket av en kraftig snøstorm under en piknik i hjemlandet – ble den betegnet som en suksess. Laget hadde målt opp fjellet fra tre sider og hadde ved hjelp av skisser og fotografier tegnet det første detaljerte kartet over Everest. I tillegg hadde Mallory under sine mange utflukter opp i fjellet også funnet en praktiserbar rute til toppen via nordsiden av fjellet.

Bedre forberedt

Året etter ble rekognoseringen fulgt opp av en ny ekspedisjon, der Mallory og kompani skulle forsøke å bestige Everest. Denne gangen var fjellklatrerne mye bedre forberedt på utfordringene som ventet dem. Klatrestøvlene av lær var skiftet ut med dels skistøvler med pigger til klatring, dels langskaftede mokkasiner til vandring i lavere høyder, og maten var også blitt oppgradert. Som et supplement til den faste menyen med poteter og jakoksekjøtt, hadde laget med seg Heinz boksespagetti, Hunters skinke, Harris boksepølser, vaktler i foie gras, bacon og dessuten rikelige mengder med rødvin og champagne.

Og det viktigste av alt: For første gang hadde man oksygenapparater til disposisjon – et etter vitenskapens mening uunnværlig utstyr i den tynne luften. I forkant av reisen hadde det imidlertid vært noen opphetede diskusjoner rundt lønnsomheten i å frakte de uhåndterlige og tunge apparatene, og også Mallory var til å begynne med motstander av å bruke det han kalte for "engelsk luft".

Hver fjellklatrer hadde sin egen tjener

Ekspedisjonen som i slutten av mars 1922 brøt opp fra den indiske byen Darjeeling i sørskråningen av Himalaya, var av en anselig størrelse. I tillegg til 100 lokale bærere og over 400 muldyr besto den av blant andre en tolk, en skomaker, en teltmaker, to leger, flere kokker, ti oksygenflaskebærere, 40 sherpaer, det vil si fjellguider, og selvfølgelig de britiske fjellklatrerne, et ungt og dyktig lag på seks menn. Hver fjellklatrer hadde en personlig tjener, og det var ikke minst en fordel for den distré Mallory, som hadde for vane å spre utstyret sitt for alle vinder.

Der ekspedisjonen året før hadde vært plaget av voldsomme monsuner, var været i 1922 om mulig enda verre: Regn og snø veltet ut av himmelen det meste av tiden, og da Mallory og tre av hans kolleger forsøkte seg med det første fremstøtet mot toppen 20. mai, ble de overrasket av en snøstorm som pisket all varme ut av kroppen.

Etter å ha gått i snø til skrittet en hel dag slo troppen leir for natten i 7600 meters høyde, men da de våknet neste morgen, var de sterkt nedkjølt. Tre av Mallorys fingre hadde forfrysninger, Edward Nortons ene øret hadde svulmet opp til tredobbel størrelse, og Henry Morshead var så forkommen av kulde at han nesten ikke kunne reise seg. Likevel bestemte Mallory at de skulle fortsette oppover, men uten Morshead, som ble igjen og ventet i teltet.

Selv om kreftene på forhånd var så godt som brukt opp, greide fjellklatrerne å nå opp i rekord-høyden på 8225 meter – uten bruk av oksygen.

Under nedturen til North Col var mennene bundet sammen i tau, og da den dødelig utmattede Morshead mistet forfestet og gled, trakk han to av makkerne med seg i fallet slik at alle tre plutselig rutsjet nedover en snøkorridor med kurs mot en isbre 800 meter lenger ned. Lynraskt hugde Mallory isøksen ned i snøen og viklet tauet rundt økseskaftet for å bremse fallet – en manøver som bremset de andres fall.

Motstandere måtte overgi seg til oksygen

Til tross for den rystende opplevelsen ble det i løpet av ekspedisjonen gjort flere forsøk på å erobre toppen, og 25. mai lyktes det to av klatrerne, George Finch og Geoffrey Bruce, å nå hele 8320 meter opp, bare 530 meter fra toppen og det høyeste punktet som noe menneske til da hadde vært.

I motsetning til Mallorys gruppe hadde Finch og Bruce gjort bruk av oksygen under klatringen, og fra basisleiren hadde det tatt dem tolv timer og et kvarter å komme så høyt opp. Dermed var fordelen ved å bruke oksygen åpenbar for alle og enhver, for til sammenligning hadde Mallory og mennene hans vært underveis nesten tre timer lenger uten å komme opp i samme høyde.

Selv om det nettopp hadde falt en halv meter snø og fjellklatrerne etter hvert var i elendig forfatning – høydesyke, magetrøbbel, alvorlige forfrysninger og uregelmessig hjertefunksjon plaget selskapet – besluttet George Mallory at man skulle gjøre et aller siste forsøk på å nå til topps. Kort tid før avgang skrev han til en venn om vurderingene bak beslutningen: "Det er et djevelsk fjell, kaldt og forræderisk. Kanskje er det det rene vanvidd å gå dit opp igjen. Men hvordan skal jeg kunne la være."

Monsunen var på vei – dette var ekspedisjonens aller siste sjanse, og den ville Mallory for alt i verden ikke gå glipp av. Så 7. juni kjempet han seg sammen med Somervell, Crawford og 14 sherpaer opp gjennom snømassene på North Col. Ved 13.30-tiden, etter flere timer med utmattende klatring, hørte Mallory plutselig en dyp rumling, etterfulgt av en lyd som fra en eksplosjon.

Selv om han aldri hadde opplevd noe snøskred, var han ikke et sekund i tvil om hva som var i vente. Og ganske riktig: Med ett ble snøteppet trukket vekk under føttene på klatrerne, og ni sherpaer som var bundet sammen i to lag, ble feid bortover en isskrent og ned i en bresprekk der de ble begravd under tonnevis av snø.

Mallory hjem til alvorlig kritikk

I en desperat kamp mot klokken skuffet Mallory og de resterende snø for å redde sine makkere opp fra dypet, men bare to av sherpaene ble funnet i live. Katastrofen hadde inntruffet, døden hadde høstet sine første ofre på Everest, og sjokk, sorg og selvbebreidelser var nå blitt ekspedisjonens følgesvenn.

Særlig for Mallory var ulykken et hardt slag: Han mente at han hadde ført sherpaene i døden ved å insistere på et erobringsforsøk under farlige snø-forhold, og han gjorde seg store selvbebreidelser.

Vel hjemme i Storbritannia ble han fra flere sider klandret for å ha utvist dårlig dømmekraft. Til tross for dødsfallene og de kritiske røstene holdt Everest-komiteen likevel fast ved at ekspedisjonen hadde vært en suksess: Det var blitt satt to høyderekorder, og britene hadde fått uvurderlige kunnskaper om bruk av oksygen. Dermed ble det besluttet å sende enda en ekspedisjon av gårde – men av hensyn til planlegging og finansiering først i 1924.

For å skrape sammen penger til seg selv og familien dro Mallory i begynnelsen av 1923 på en tremåneders foredragsturné i USA, der han fortalte om opplevelsene nær toppen av verden. Etter hvert ble imidlertid Mallory lei av ustanselig å skulle svare på de samme spørsmålene fra publikum og journalister. Da han for 117. gang ble spurt om hvorfor han i det hele tatt ville bestige Everest, svarte han til slutt lettere irritert med ordene som senere skulle bli udødelige: "Fordi det ligger der."

Nølte med å sette livet på spill igjen

Selv om Mallory allerede var utpekt til medlem av komiteen som skulle velge deltagerne til 1924-ekspedisjonen, og selv om hans eget navn fra starten av figurerte på listen, var han frem til høsten 1923 ennå i tvil om hvorvidt han ville være med. På den ene siden var tanken på at andre skulle prøve å erobre toppen uten ham ikke til å bære, på den andre siden lengtet han etter et helt vanlig familieliv. Men da både konen, Ruth, og Everest-komiteen stadig presset på, slettet han spørsmålstegnet ut for navnet sitt på deltagerlisten.

Da Mallory 27. mai 1924 satt i basisleiren på Rongbukbreen i 5440 meters høyde og skrev til Ruth, visste han av bitter erfaring hva han skulle gå løs på. Likevel var han målbevisst og ved godt mot. "Darling. Jeg ønsker av hele mitt hjerte at dine engstelser vil være overstått før du mottar dette brevet – de beste nyhetene vil også være de raskeste. Oddsene er 50 til én mot oss, men vi vil gjøre forsøket og vinne æren. Mange kjærlige hilsener, din for evig, George."

Årets ekspedisjon begynte illevarslende med to dødsfall – to lokale hjelpere omkom etter flere dager med heftige snøstormer og temperaturer på nesten 50 minusgrader. Men nå så det ut til at alt skulle gå etter planen: Everest skulle erobres i etapper, og fjellklatrerne og bærerne var godt i gang med å opprette de fem leirene som skulle fungere som støttepunkter underveis mot toppen.

Siste måltid var sardiner, kjeks og kakao

Som makker hadde Mallory sett seg ut 22 år gamle Andrew Irvine, som riktignok var en uerfaren fjellklatrer, men til gjengjeld uvanlig utholdende og energisk. Fremfor alt var den unge ingeniørstudenten et teknisk geni, som gang på gang hadde vist seg i stand til å reparere de notorisk utette og ustabile oksygenflaskene. Den evnen kunne gjøre forskjell på liv og død i det endelige angrepet på toppen.

6. juni om morgenen satte Mallory og Irvine til livs en porsjon stekte sardiner, kjeks og varm kakao før de spente på seg de store og klumsete oksygenbeholderne og gjorde seg klare til å forlate leir fire sammen med åtte sherpaer. Mallory trippet utålmodig for å komme av gårde, men tok seg på Odells oppfordring tid til å stille opp til fotografering sammen med Irvine.

Etter en rolig avskjed begynte makkerparet klokken 8.45 oppstigningen til leir fem, og ved 17-tiden kom fire sherpaer tilbake derfra med en hilsen fra Mallory: "Det er ingen vind, og alt ser lovende ut." Dagen etter klatrert Mallory, Irvine og fire sherpaer opp til leir seks, den øverste leiren, som lå i 8168 meters høyde i Nordveggen, bare litt over 600 meter fra toppen.

Etter å ha lesset av soveposer og forsyninger i tomannsteltet, som var slått opp på et forblåst fremspring, dro sherpaene tilbake til resten av selskapet med beskjed fra Mallory: "Vi starter sannsynligvis tidlig i morgen for å få klarvær. Det vil ikke være for tidlig å begynne å kikke etter oss enten på vei over fjellranden under pyramiden eller på vei oppover ved åttetiden."

Papirlappen var skrevet til John Noel Odell som skulle filme oppstigningen gjennom en kraftig telelinse lenger nedefra. Når Mallory og Irvine brøt opp neste morgen, vet ingen. Men da Noel Odell som avtalt satte kursen mot leir seks klokken åtte 8. juni for å støtte erobringsforsøket, var han overbevist om at de to fjellklatrerne allerede hadde vært et par timer underveis og nå måtte være ganske nær toppen, ja kanskje var de allerede i ferd med å hakke trinn i isen på den aller siste pyramiden.

Først nesten fem timer senere fikk Odell øye på to prikker som beveget seg – Mallory og Irvine – som nærmet seg en bratt fjellvegg cirka 250 meter fra toppen.

Ifølge Mallorys tidsplan var de kraftig forsinket, men fordi de to mennene var godt i gang på sin vei mot toppen, så Odell i første omgang ingen grunn til bekymring. I over to timer ventet han i leir seks på at makkerne skulle komme tilbake. Da de ikke dukket opp, forlot han til slutt tomannsteltet og klatret ned til leir fire, mens han med jevne mellomrom snudde seg for å speide etter de savnede.

Kors i snøen ga beskjed om katastrofen

I det klare måneskinnet våket Odell sammen med John Hazard hele natten i leir fire i håp om et livstegn fra Mallory og Irvine. Men ingen ting skjedde, og neste morgen klatret Odell igjen opp til leir seks for å lete etter kameratene eller bare finne et spor som kunne vise hva som hadde skjedd med dem.

Leiren lå forlatt, ingen ting var endret fra dagen før. Ingen hadde vært i teltet i løpet av natten, og Odell forsto at tragedien var et faktum. Han bar de to soveposene ut av teltet og la dem i snøen slik at de dannet en T – et signal som var avtalt på forhånd, og som betydde: Ingen spor, har gitt opp håpet.

Vel 1200 meter under ham oppfatter Hazard beskjeden, som kort tid senere ble sendt videre nedover Everest til resten av ekspedisjonen nede i basisleiren. Seks tepper ble lagt ut med form som et kors, og selv på et par kilometers avstand var symbolet bare så altfor tydelig å se.

17. oktober 1924 ble det holdt minnegudstjeneste for George Mallory og Andrew Irvine i St. Paul’s Cathedral i London. Kongehuset, samfunnets topper, fjellklatrernes familier og representanter fra både Alpine Club og Royal Geographical Society var til stede i den fullsatte domkirken, der biskopen priste de ”to mest formidable utfordrerne som Everest noen gang hadde vært ute for”.

Irvine forsøkte å bremse Mallorys fall

Ingen i domkirken visste hvordan de to klatrerne hadde møtt sin skjebne. Først 75 år senere ble en liten flik av mysteriet løftet, da en ettersøkningsgruppe fant George Mallorys godt bevarte, porselenshvite lik i 1999.

I brystlommen lå snøbrillene hans, og i andre lommer fant man en foldekniv, en knust høydemåler, en ødelagt klokke der den store viseren sto på litt over to, en saks, en eske fyrstikker, lapper med notater og brev fra familie og venner.

Rundt livet hadde Mallory et tau som tydeligvis var røket, han var altså trolig bundet til Irvine da han falt. Tauet var bundet rundt livet med et pålestikk og hadde både trykket inn ribben og satt merker i huden. Det kan være et tegn på at Irvine av all kraft forsøkte å bremse Mallorys fall, og at det lyktes ham et kort øyeblikk før tauet røk.

Les også

Fant du ikke det du lette etter? Søk her: