Villsvinkrokodillen slo byttet i svime

De fleste dyr ville ha betakket seg for et møte med den seks meter lange villsvinkrokodillen. Det var en fryktinngytende art som levde i vår tids Niger og hadde et – selv til krokodille å være – ualminnelig godt utviklet tannsett. De ekstremt spisse tennene, som noen steder satt bak hverandre i opptil tre rader, var trolig en tilpasning for å kunne ete store fisker. Glatte og slimete fisker er nemlig vanskelige å holde fast. Ble derimot de lange tennene brukt til å fange veldig store landbaserte dyr, kunne dyret trolig lett risikere å brekke tennene. Men kanskje arten hadde både små dinosaurer og store fisker på en variert meny.

Det kan også tenkes at de ekstra tennene virket etter det samme prinsippet som hos haien. Det vil si at hvis den fremre tannen skulle brekke eller falle ut, så sto den neste tannen i rekken klar til å overta plassen.

Paul Sereno ser nærmere på en av villsvinkrokodillens tenner, som satt bak hverandre i opptil tre rader. Det skulle trolig sikre at byttet ikke slapp unna.

Det mest uvanlige ved arten var imidlertid snutespissen, som var bred og ekstra forsterket slik at dyret kunne bruke den som slegge. Det spilte kanskje en rolle i innbyrdes kamp, eksempelvis når hannene kjempet om hunnene. Snuten ble kanskje også brukt som slagvåpen i en jaktsituasjon, på den måten at krokodillen bedøvet eller lammet byttedyrene med voldsomme slag med hodet før den begynte å ete dem. Den samme jaktteknikken kjenner vi fra vår tids gavial som slår voldsomt om seg med hodet hvis den støter på en fiskestim. Alle fiskene den treffer, blir bedøvet og kan deretter spises i ro og mak.