Noen dyr er rene kunstnere i å sulte seg

For de fleste dyr er livet en balansegang mellom perioder med mat i overflod og perioder med sult. Jo bed­re dyrene kan klare sulteperiodene, desto større sjanse har de til å overleve.­ Noen dyr er rene sultekunstnere; de kan klare seg i måneder eller flere år uten mat, mens andre dyr er nær døden etter bare en enkelt dag uten mat.

Effektive energispareprogrammer er nøkkelen til å overleve langvarig sult. For å spare livsviktig energi senker dyrene ikke bare kroppstemperaturen; mange av dem senker også blodtilførselen til ­nyrene og setter både tarmsystemet og immunforsvaret på sparebluss.

Den spinkle gnageren arktisk jord­ekorn tar energispareprogrammet ekstra alvorlig og lar kroppstemperaturen synke til –2,9 grader celsius under sin 8–10 måneder lange vinterdvale. Til gjengjeld beholder brunbjørner sin normale kropps-temperatur i vinterhiet og sparer energi bare ved å holde seg i ro.

Det er heller ikke alle dyr som setter tarmsystemet på sparebluss under dvalen. En grønnstripet frosk fra Australia kan ligge i dvale i opptil fem år, men bruker en femdel av energien på å opprettholde tarmsystemet og dermed spiseberedskapen. Derfor kan frosken uten videre gafle i seg mat straks den våkner etter dvalen.

Organene krymper til det halve

Det er livsviktig for dyrene ikke bare å tilpasse seg selve sulteperioden, men også å forberede seg på magre tider. For å forberede seg på matmangel fôrer for eks­empel havsvalen ungene sine med en næringsrik kost av dyr fra havet slik at de utvikler seg til rene fettbomber.

På den måten kan de overleve flere ­dagers sult, selv om de er i voksealderen. Ungene er så rike på fett at man tidligere på Færøyene trakk en veke gjennom tørkede havsvaleunger for å lage en lampe.

Sulten kan også være helt forutsigbar. For eksempel er det mange trekkfugler som utsetter seg to ganger i året for helt ekstreme fysiske anstrengelser under nonstop-flyturene over vidstrakte ørken- eller havområder, der de ikke har mulighet til å spise. Underveis tærer fug­lene sterkt på alle ressurser i kroppen. Når en hagesanger for eksempel har fløyet over Sahara, er leveren, milten, nyrene og tarmsystemet bare halvparten så store som før turen, og selv hjertet og flygemusklene er markant mindre.

Supersultere kan redde liv

Energi er en forutsetning for alt liv på Jorden – det samme er vann. Mens energien fra maten er kroppens drivstoff, er vann snarere motorolje og en forutsetning for at kroppen kan fungere. Vannet inngår i utallige kjemiske reaksjoner og transporterer oksygen og næring rundt i kroppen, samt skyller ut skadelige avfallsstoffer.

De fleste dyr er mye mer sårbare overfor vanntap enn sult, og et menneske merker de første symptomene på dehy­drering allerede når det har mistet to prosent av kroppsvæsken. Ved større vanntap blir symptomene alvor-ligere, og over 15 prosent er som regel dødelig. De fleste insekter kan imidlertid tåle langt større vanntap, og små bjørnedyr kan til og med tåle å tape 99 prosent av vannet når de går i dyreverdenens mest ekstreme dvale, kryptobiose. Når forskerne­ drypper en dråpe vann på et uttørket bjørnedyr, vekkes det raskt til live og fortsetter sine gjøremål som om ingen ting var hendt, selv etter flere års uttørking.

Biologene og legene vil gjerne lære mer om sultekunstnernes triks. Etter langvarig sult lider mennesker ofte av livstruende diaré og magesår når de blir fôret opp igjen, i motsetning til utsultede bjørner og frosker, som klarer seg fint. Det kan kanskje redde menneskeliv hvis legene vet mer om hvordan super­sulterne kan heve og senke stoffskiftet på kommando, hvordan de kan styre energiomsetningen under voldsomme vektøkninger og vekttap, og hvordan de i vinterhiet overlever de negative ­konsekvensene av lang tids nedkjøling.

Se og les mer om naturens supersultere i galleriet til høyre