Hundekrokodillen var vegetar

En av de mest spesialiserte artene valgte Paul Sereno å gi navnet hundekrokodillen. Den hadde kort og spiss snute pluss lange og slanke ben som gjorde det mulig for den å stikke av i en viss fart hvis den følte seg truet. Men artens mest usedvanlige trekk var de korte og butte tennene.

Krokodiller flest har såkalte gripetenner, som er spisse og kraftige tenner som egner seg godt til å holde byttet fast med. Derimot er ikke gripetenner særlig egnet til å bite ting i stykker med, og faktisk kan krokodillene sjelden tygge, de må i stedet sluke byttet helt eller i digre klumper.

De korte, butte tennene viser at arten var planteeter – ganske uvanlig til krokodille å være.

Hundekrokodillens tenner ser helt annerledes ut. De er kraftige og flate på toppen, en form som er typisk for planteeterne i andre dyregrupper. Arten var altså trolig planteeter – en usedvanlig egenskap i en dyregruppe som er kjent for å omfatte rovdyr. Den spisse snuten gjorde at arten kunne knipe kvister og grener av trær, som den deretter tygde med de kraftige tennene.