fastklemt arm i klippe

Fastklemt i fem dager

Da Aron Ralston lot bilen stå ved hovedveien for å vandre gjennom Blue John Canyon i Utah, forventet han en avslappet tur. Men kort tid senere måtte han kjempe for livet da en stor stein rev seg løs og naglet høyrehånden hans fast mot bergveggen.

2. mai 2016 av Else Christensen

Steinen fyller hele himmelen. Sollyset innrammer som en glorie den enorme massen på vei loddrett ned gjennom kløften og understreker steinblokkens truende størrelse. Aron Ralston strekker armene opp i luften i et desperat forsøk på å beskytte seg mot den nesten 400 kg tunge steinen. I neste øyeblikk treffer steinblokken den høyre hånden og presser den inn bergveggen. Nok et ørlite stykke glir steinblokken med hånden fastklemt nedover veggen. Så stanser de, hånden og steinen, fastkilt mellom veggene i kløften, cirka en meter og 20 cm fra bunnen av kløften. Ralston forsøker å trekke til seg armen, men den rikker seg ikke. Like før hadde steinblokken fungert som et trinn for Ralston da han befant seg høyere opp i kløften. Rutinert hadde han tråkket ut på steinblokken som lå spent mellom veggene i kløften. Deretter hadde han behendig latt seg gli ned på den for å bruke den som mellomstasjon på vei ned i bunnen av kløften. Men steinen hadde satt seg i bevegelse, og bare med nød og neppe hadde han klart å hoppe av og lande på bunnen, før steinblokken fortsatte samme vei. Fastlåst betraktet han nå de to bergveggene som strakte seg rett opp mot en tynn stripe himmel høyt der oppe. I de neste 127 timene var det hans verden.

1. dag. 26. april kl. 14.45: Ralston har vært fanget i 45 minutter. Ralston var vant til å holde hodet kaldt i ekstreme situasjoner. Siden han som barn ble sendt av gårde på skitur av sine foreldre, har han elsket å ferdes i naturen, og med tiden var eventyrene bare blitt villere og villere. Fjellklatring i is og snø, nattlige seilaser gjennom kraftige og ville vannfall og et møte med en bjørn var blant opplevelsene Ralston hadde sluppet heldig fra. Nå betraktet han stedet der hånden forsvant mellom stein og bergvegg. Håndleddet var bare en seksdel av vanlig tykkelse. Hvis det ikke var for skjelettet, ville hånden ha vært helt flat, tenkte han. Den synlige delen av hånden var hvit fordi blodsirkulasjonen hadde stoppet og hånden ikke hadde kontakt med resten av kroppen.

1. dag kl. 15.28: Ralston har ikke fortalt noen om planene sine. Først når han ikke kommer på jobb mandag, vil noen savne ham. I tankene gjennomgikk Ralston forsyningene: ca. 350 ml vann og to burritos, klatreutstyr, en hodelykt og et universalverktøy med to kniver og en tang. Ettersom han ikke hadde fortalt noen om hvor han hadde tenkt seg, og den gjennomsnittlige levetiden i ørkenen uten vann er to–tre dager, forsto han at sjansene for å slippe fri var større enn for å bli funnet. Han fisket frem universalverktøyet fra ryggsekken og begynte å hakke løs på stein-blokken. I flere minutter banket han på blokken, men den fikk ikke den aller minste fordypning.

2. dag kl. 13: Ralston har forsøkt å lage en talje av klatretau og seler slik at han kan løfte steinen. Det mislykkes. Tørsten plaget ham, men han hadde bestemt seg for bare å drikke én slurk hvert 90. minutt. Ørkenen var stille – helt til han plutselig hørte menneskestemmer. Ralston holdt pusten og lyttet intenst. Stemmene og lyden av sko mot sandstein var fjerne og forvrengte, men de var der. ”HJELP,” ropte han og holdt pusten. Stillhet. Han ropte på nytt. Stemmen skalv av angst og opphisselse, men fortsatt intet svar. Erkjennelsen traff ham som et hardt slag i magen. Det han hadde hørt var ikke mennesker, men et av smådyrene i ørkenen. Rottekenguruer hadde bygd rede i steinene over ham. Han snudde på hodet og så en hale forsvinne i et hull i fjellet. Ralston lovte seg selv å rope om hjelp bare én gang om dagen. Desperasjonen i hans egen stemme var mer enn han kunne takle.

Kl. 15: Ralston er sikker på at han vil dø før noen rekker å finne ham. Ralston trakk av seg ryggsekken og fisket frem et lite videokamera som han hadde tatt med for å filme turen. Kameraet var så lite at det fikk plass i hånden. Han trykket på opptaksknappen og begynte å snakke. ”Klokken er fem minutter over tre, søndag. Jeg har nå vært fastklemt i 24 timer her i Blue John Canyon, over det som kalles Big Drop. Mitt navn er Aron Ralston. Mine foreldre er Donna og Larry Ralston fra Englewood, Colorado. Vil den som finner dette, vennligst forsøke å få det frem til dem,” sa han. På skjermen så han sitt eget bilde. Øynene lå dypt i øyehulene. Han hadde ikke spist på ett døgn og bare tatt få slurker vann.

3. dag: Ralston forsøker å skjære av armen, men gir opp og innser at lommekniven aldri vil kunne sage over knoklene. ”Du blir nødt til å skjære av deg armen.” Tanken hadde meldt seg flere ganger, men den virket mer påtrengende nå etter at han under filmingen hadde latt kameraet panorere over armen. Han kunne ikke unngå å legge merke til at huden var uvanlig blek. Snart ville hånden begynne å råtne. Ralston følte avsky ved tanken på å skjære i seg selv og frykt for blodtapet som vil følge. Bilen sto nesten 12 kilometer unna, og han var ikke sikker på at han ville klare å kjøre bilen med bare én hånd. Faren for at blodtapet innen da ville overstige 30 prosent og være praktisk talt dødelig, var overhengende. Likevel bestemte han seg for å prøve. Han tok av slangen fra drikkeutstyret og bandt den rundt armen som en årepresse. Han så hånden og håndleddet bli hvite, mens huden rundt albuen lyste dyprødt av oppsamlet blod. Ved å mønstre all sin viljestyrke boret han kniven inn i huden, men motet sviktet. Et par røde striper på huden var alt kniven etterlot seg. Oppgaven ville også vært håpløs. Han måtte trykke hardt for overhodet å risse i huden. Det ville være umulig å skjære gjennom knoklene.

4. dag: Ved midnatt har Ralston fortsatt rundt en halv desiliter vann igjen, men føler kreftene forsvinne. Øynene og strupen brant av tørrhet, og huden hang og slang. Han hadde ikke sovet på tre dager. Han frøs og kunne ikke lenger stole på sansene. Tidsfornemmelsen var forsvunnet. Bare tidsplanen for når han måtte drikke vann, kunne han holde styr på. Dagen før tisset han for første gang siden han ble fastklemt. For sikkerhets skyld tok han vare på den gulbrune væsken. Nå bestemte han seg for å smake på den. Det var bedre å prøve mens han ennå hadde vann til å gjenopprette væskebalansen hvis giftstoffene skulle få ham til å kaste opp, tenkte han. Han tok en slurk. Det var ikke så ille som forventet. Natteluften hadde avkjølt væsken til cirka 15 grader, og en del av avfallsstoffene hadde falt til bunns som brunaktig grums. Nå hadde Ralston spist den siste burritoen og drukket alt vannet. De siste tre dagene hadde han sammenlagt fått 500 kalorier, en tidel av sitt normale inntak, og var sterkt svekket. De siste par dagene hadde han hallusinert om drikkevarer, og nå hadde han lange perioder der han følte seg utenfor sin egen kropp. Alt han opplevde i sin omtåkete tilstand føltes uhyre virkelig. Han kunne kjenne, smake og lukte alt. I natt ble han hentet av en venn. Vennen førte ham langs veggene i kløften til de kom til en dør, som plutselig åpnet seg. Innenfor lå en dagligstue. Vennene hans lå henslengt på sofaer og i lenestoler, og stemningen var munter. Likevel var det som om ingen av dem var virkelige. Som om de leste tankene hans, så alle opp på én gang og svarte. ”Vi er her når du trenger oss. Når du er klar, skal vi nok bli virkelige.” Ralston våknet, skjelvende av kulde og utmattelse.

5. dag kl. 23: Den høyeste temperaturen om dagen er nesten 14 grader. Ralston vet at han går en hard natt i møte. Dagen i dag ville bli den siste, var Ralston sikker på, og han forberedte seg på døden. På videokameraet hadde han sagt farvel til vennene og lagd en liste over hvem han ønsket skulle bære kisten. Nå, da klokken nærmet seg midnatt, grep han kniven og risset med store bokstaver navnet sitt i fjellsiden. ”ARON”. Så risset han fødselsmåned og -år, ”OCT 75”, fulgt av “APR 03”. Over navnet tilføyde han ”Hvil i fred”, overbevist om at han ikke levde natten over.

6. dag ca. kl. 10: Ralston har nå gått gjennom 120 timer uten søvn. Han kunne ikke lenger holde hodet oppe. Det hvilte mot fjellsiden eller falt forover ned på brystet. De siste dagene hadde han fra tid til annen gjenopptatt forsøket med å hakke med kniven i steinen. Det hele var nytteløst, det visste han, men det holdt ham i vigør. Små steinpartikler fløy omkring ham og landet på den fastklemte armen. Ralston snudde kniven og ville bruke bak-siden til å børste bort de små steinpartiklene fra huden. Et øyeblikk var han uforsiktig og kom til å skrape i armen. Huden rullet av, registrerte han med avsky. Prøvende stakk han kniven inn i huden, og det kom en ekkel vesende lyd. Bakterier under huden hade dannet gasser, og en umiskjennelig stank av råttenskap stakk ham i nesen. En blanding av panikk og raseri grep Ralston. ”Det er ikke en del av meg. Det er søppel.” Setningene for gjennom hodet mens han desperat rev og slet for å slippe unna den livløse hånden. Plutselig merket han at armen bøyde seg i en unaturlig vinkel, og med ett forsto han hva han måtte gjøre. Ved å brekke bena i armen ville han unngå det uløselige problemet med å skjære gjennom knoklene. Nå kunne han amputere armen. Som i et manisk anfall kastet han seg ut i oppgaven. Sammenbøyd krøp han inn under steinen og kjent hvordan høyrearmen vred seg stadig mer. ”Hardere! Hardere!” oppmuntret han seg selv, helt til det lød et smell da spolebenet brakk. Med svetten rennende nedover ansiktet gjentok han bevegelsen helt til også albubenet brakk. Armen kunne nå rotere som en aksel i sitt lager. Ralston grep kniven, og metodisk skar han gjennom hud, muskler, sener og arterier. Materialet var så seigt at han ble nødt til å gjenta prosessen i flere omganger. ”Grip, klem, drei, riv,” gjentok han for seg selv. Nervene lignet tynne pastaskruer, syntes han. Han løftet dem opp som gitarstrenger, helt til de brast og utløste en flodbølge av smerte – som å stikke armen ned i flytende lava. Han bet tennene sammen og fortsatte å skjære over huden med fjellsiden som skjærebrett. Da han merket at kniven traff steinen, følte han adrenalinet velte inn over kroppen. Klokken var 11.32. Etter å ha vært fastklemt i 127 timer var han omsider fri. Med armen i en improvisert fatle tumlet han av gårde gjennom kløften. Hver gang han så vann, stoppet han og drakk. Blodet dryppet raskt fra armen. Da Ralston hadde gått nesten 10 kilometer så han tre personer på stien. ”HJELP!” Denne gangen var de virkelige og løp mot ham.

Les også

Kanskje du er interessert i...

FÅ ILLUSTRERT VITENSKAPS NYHETSBREV

Du får ditt gratis spesialtillegg, Vår Ekstreme Hjerne, til nedlasting straks du har meldt deg på nyhetsbrevet.

Fant du ikke det du lette etter? Søk her: