Hvorfor blir man sjenert?

Er sjenerthet noe medfødt, eller skyldes det oppveksten?

1. september 2009

Sjenerthet begynner gjerne i to- årsalderen når barnet blir seg bevisst at det ikke er et slags tillegg til moren, men et helt enestående menneske som har sin egen virkning på omgivelsene. De fleste mennesker opplever å være sjenert på et visst tidspunkt i livet. Mange overvinner sjenertheten etter hvert, men det er også en del som fortsetter å snike seg langs veggene og rødme når fremmede snakker til dem. Ifølge amerikanske psykologer er sjenerthet overveiende medfødt. De mener at 15 prosent er født med en tendens til å bli meget sjenert, og at det er arvelig. På flere forskjellige amerikanske universiteter har psykologene studert spedbarn og fulgt dem i oppveksten for å avdekke hvordan sjenerthet oppstår og utvikler seg. I et forsøk ble hjerneaktiviteten hos en gruppe spedbarn målt. Flere år senere – da man kunne peke ut barn som var særlig sjenerte – studerte forskerne bildene av hjernen fra den tiden da barna var små, og fant at de sjenerte hadde hatt mer aktivitet i høyre pannelapp enn i venstre. Hos de barna som ikke utviklet sjenerthet, var det motsatt. Det er altså en biologisk forklaring på sjenerthet. Forskerne tror at de sjenerte er født med et nervesystem som gjør at de reagerer på selv ganske små stresspåvirkninger. Det ble blant annet registrert at spedbarn som senere viser seg å være sjenerte, fortere får hjertebank som reaksjon på nye situasjoner de kommer opp i. Sjenerthet har altså sammenheng med fryktsomhet. Den sjenerte opplever alt nytt som en trussel. Men sjenerthet kan bearbeides, og det er i høy grad avhengig av foreldrene, lærerne og kameratene om et barn får forsterket sjenertheten opp gjennom oppveksten, eller om det lærer å overvinne den.

Les også

Kanskje du er interessert i...

FÅ ILLUSTRERT VITENSKAPS NYHETSBREV

Du får ditt gratis spesialtillegg, Vår Ekstreme Hjerne, til nedlasting straks du har meldt deg på nyhetsbrevet.

Fant du ikke det du lette etter? Søk her: