Les også

Albert Einstein Wien

Hva er IQ?

Miljøet lar intelligensen blomstre

I et mer stimulerende miljø der barna har gode muligheter til å spille ut sine mentale evner, kan de derimot utnytte alt de har av genetiske ressurser, og genene vil følgelig være forklaringen på en større del av barnas intelligens.

21. juni 2010 av Gorm Palmgren

Tvillingstudiene nevnt foran, tyder likevel på at de genetisk velutstyrte, men understimulerte barna med tiden vil bli i stand til å prege sitt eget miljø så mye at genene deres kan klare å utfolde seg. Og i takt med at genene folder seg ut og blomstrer, blir barna altså stadig mer intelligente med alderen.

Når man sammenligner resultatene fra slike undersøkelser foretatt på mange svært intelligente mennesker, kan forskerne finne de genetiske likhetene ved forsøkspersonene, og ved å sammenligne resultatene fra personer med høy og lav intelligens kan man peke ut de vesentligste genetiske forskjellene mellom de to gruppene. På den måten er

Forsker vil peke ut intelligensgener

Sammen med en internasjonal forskergruppe prøver Robert Plomin for tiden å identifisere genene som bidrar til å forme vår intelligens. Ved hjelp av såkalte DNA-microarrays – en slags databrikke der det er plassert flere hundre tusen små biter DNA fra alle deler av menneskets 46 kromosomer – kan man ut fra en forsøkspersons DNA forholdsvis enkelt konstruere en genetisk profil som viser samtlige individuelle variasjoner i alle genene forsøkspersonen har.

Når man sammenligner resultatene fra slike undersøkelser foretatt på mange svært intelligente mennesker, kan forskerne finne de genetiske likhetene ved forsøkspersonene, og ved å sammenligne resultatene fra personer med høy og lav intelligens kan man peke ut de vesentligste genetiske forskjellene mellom de to gruppene. På den måten er det mulig å sirkle inn de genene som er med på å avgjøre hvor intelligente vi er.

Resultatene av undersøkelsen foreligger ennå ikke, men Oliver Davis, en av forskerne som deltok, kan alt nå konkludere med at det ikke eksisterer ”et gen for intelligens”. Forskerne har hittil funnet hundre- eller tusenvis av gener som alle sammen har en form for innflytelse på intelligensen, men enkeltvis kan de bare forklare mindre enn én prosent av en persons intelligens. De mange forskjellige genene får altså stor betydning først når effekten av dem adderes.

Denne oppdagelsen støtter opp om teorien om ”generelle gener” som Robert Plomin og Yulia Kovas satte ord på i 2005. Teorien forfekter at hver eneste mentale ferdighet vi har – som hukommelsen og abstrak-sjonsevnen – kontrolleres av mange ulike gener, og hvert av disse genene kontrollerer selv mange mentale evner.

Hovedregelen er altså at det ikke finnes gener som gir særlige intellektuelle evner, men derimot gener som generelt sett gir høyere intelligens. Robert Plomin tror at de enkelte genene bidrar til intelligensen ved å trimme hjernens grunnleggende funksjoner. Et gen kan eksempelvis gjøre nervecellenes lag av det elektroisolerende proteinet myelin tykkere slik at de kan formidle nervesignalene raskere, eller genet kan øke nervecellenes evne til å lage forbindelser til andre nerveceller og dermed bygge opp mer komplekse nevrale nettverk.

Enkle løsninger er intelligente

Teorien om generelle gener er helt i tråd med begrepet generell intelligens, g, som jo nettopp hevder at folk med høy poengsum i en bestemt type intelligenstest som regel også gjør det bra i svært mange andre intelligenstester. Det later altså til at man kan være grunnleggende mer eller mindre intelligent, men at man ut fra grunnlaget kan utnytte intelligensen på bestemte områder som for eksempel musikk, matematikk eller språk.

Robert Plomins teori hevder også at de enkelte intellektuelle evnene ikke er knyttet til konkrete steder eller sentra i hjernen, men at mange forskjellige hjerneregioner jobber sammen om å løse bestemte oppgaver.

Helt fra begynnelsen av 1990-årene har man visst at hjernen kan løse en og samme oppgave på mange forskjellige måter. En test viste at hjernen hos intelligente mennesker utnytter ressursene bedre og løser problemer på en enkel måte, mens mindre intelligente hjerner tar mange unødvendige omveier før de finner den riktige løsningen.

Teorien kunne den amerikanske nevrologen Richard Haier ved University of California, Irvine, USA, senere applaudere da han påviste at hjernen bruker mindre energi på å løse en oppgave når den har hatt mulighet til å øve seg grundig på den. I dette forsøket besto opp-gaven i å spille dataspillet Tetris, der man må snu og vende på figurer for å få dem til å passe sammen. Etter 50 dagers øvelser sank energiforbruket i de hjerneområdene som sannsynligvis ikke var helt påkrevd for å mestre spillet.

Disse forsøkene viste altså at ulike personer bruker hjernen på vidt forskjellig måte selv om de skal løse den samme oppgaven, og at hjernens arbeidsmetode er avhengig av den generelle intelligensen. Men forskjellene er ikke bare individuelle, for i 1995 kunne Richard Haier påvise at menn og kvinner også bruker hjernen på hver sin måte.

Forsøket viste at selv om forsøksdeltagerne stort sett brukte de samme hjernedelene like mye da de måtte løse en matematikkoppgave, så var det ett enkelt unntak i hjernebarkens tinninglapper. Der var nervecellenes energiforbruk – og aktiviteten blant dem – høyere jo bedre oppgaven ble løst, noe som altså tyder på at denne hjerneregionen inkluderes i matematiske problemstillinger.

Det kom imidlertid overraskende at denne sammenhengen bare var å se hos menn, og at det derimot ikke var noen forskjell i energiforbruket i tinninglappene hos de av kvinnene som klarte testen henholdsvis spesielt bra og forholdsvis middelmådig.

Ulikt kjønn, ulike hjerner

På denne måten kunne altså Richard Haier vise at de to kjønnene ikke brukte hjernen på samme måte når de skulle løse matematiske problemer. Senere har mange forskere påvist hvordan kjønnsforskjeller i en rekke intellektuelle evner har nær sammenheng med en kjønnsatskilt måte å bruke hjernen på.

Menn og kvinners ulike måter å bruke hjernen på har vist seg å ha sammenheng med selve hjernens oppbygning. Den kan studeres med skannemetoden MRI som i motsetning til PET og fMRI ikke registrerer nervecellenes aktivitet, men strukturen på cellene. Derfor kan man i detalj kartlegge oppbygningen av hjernens grå og hvite substans. Grå substans finnes i særlig grad i den foldede hjernebarken og består av nervecellenes såkalte cellekropper, mens den hvite substansen ligger på undersiden av hjernebarken og består av nervecellenes lange utløpere, aksonene, som holder forbindelsen mellom alle hjernens fjerntliggende deler.

Skal man sammenligne hjernen med en datamaskin, utgjør den grå substansen selve prosessoren som foretar alt av beregninger, mens den hvite substansen spiller rollen til harddisken og kretsene som flytter data frem og tilbake mellom prosessoren og datamaskinens øvrige enheter. I likhet med at en datamaskin ikke klarer å utnytte en kraftig prosessor hvis harddisken er langsom, er en godt fungerende hjerne avhengig av at den grå og den hvite substansen er velutviklet og tilpasset hverandres ytelser.

Les også

Kanskje du er interessert i...

FÅ ILLUSTRERT VITENSKAPS NYHETSBREV

Du får ditt gratis spesialtillegg, Vår Ekstreme Hjerne, til nedlasting straks du har meldt deg på nyhetsbrevet.

Fant du ikke det du lette etter? Søk her: