Jacopo Annese

Hvordan fungerer hukommelsen?

Hvordan gjør hjernen det når den skal lagre et minne? Forskere har i årevis forsøkt å få klarhet i hvordan vi er i stand til å huske det viktige og glemme alt det andre. De siste årene har utallige undersøkelser av både friske mennesker og personer med alvorlig hukommelsestap bistått forskerne med å sirkle inn svaret.

2. juli 2010 av Gorm Palmgren

Hukommelsen er en av hjernens aller viktigste og mest grunnleggende funksjoner. Uten den ville vi ikke ha klart å lære oss noe som helst, vi kunne ikke ha tenkt tilbake på ferien i fjor sommer, og straks vi hadde satt oss i bilen, ville vi ha vært fullstendig blanke med hensyn til hvor vi skulle.

Men det er bare toppen av isfjellet, for hukommelsen er også ansvarlig for at vi i det hele tatt kan fungere fra dag til dag. Når hørselen registrerer en lyd, følesansen aner en flyktig berøring eller synet blir var en bevegelse i øyekroken, eksisterer disse sanseopplevelsene bare i brøkdelen av et sekund før nervesignalene etter dem dør ut.

Hjernen trenger imidlertid mer tid til å forholde seg til inntrykkene, tolke sammenhengen med andre sanseinntrykk, knytte dem til tidligere opplevelser og avgjøre om de krever handling eller bare kan overses. Hvis ikke hukommelsen sørget for å holde fast på disse inntrykkene, hadde ikke hjernen rukket å bearbeide dem før de døde ut og var gått tapt for alltid.

Forskernes definisjonsuenighet

Denne såkalte arbeidshukommelsen blir ofte definert som det vi i et bestemt øyeblikk har oppmerksomheten rettet mot, og derfor rommer den svært lite informasjon, som også byttes ut flere ganger per sekund. Arbeidshukommelsen er altså nødvendig for at vi i det hele tatt skal kunne forholde oss til omverdenen, mens korttidshukommelsen og langtidshukommelsen sørger for at vi kan bruke opplysningene og ikke glemmer de første ordene i en setning før vi har nådd punktumet, og at vi husker teksten neste dag eller til og med flere år senere.

Selv om hovedtyngden av forskere enes om at hukommelsen hviler på disse tre grunnsteinene, er det mer tvilsomt hvor grensen går mellom dem og hvordan de arbeider sammen. Derfor har mange forskere sluttet å skille mellom arbeids- og korttidshukommelse fordi begge varianter utmerker seg ved å være ekstremt flyktige. I motsetning til langtidshukommelsen, som i prinsippet kan lagre enorme informasjonsmengder i ubegrenset tid, tror man at korttidshukommelsen er langt mer begrenset både i kapasitet og holdbarhet.

Allerede i 1956 var George Miller ved Harvard University i Massachusetts, USA, kommet frem til at korttidshukommelsen er begrenset til cirka syv elementer i 20 sekunder, men nye undersøkelser tyder på at den neppe kan omfatte mer enn fire elementer om gangen. Blir vi et kort øyeblikk eksponert for tallene ”3, 7, 2”, vil vi som oftest kunne gjenta dem korrekt etterpå. Men hvis antallet tall dobles eller til og med tredobles, vil mange få store problemer med å huske alle tallene.

Hukommelse i elementer

Slike forsøk kan imidlertid anrettes på mange forskjellige måter og åpner for nesten like mange fortolkninger. Det har for eksempel vist seg at korttidshukommelsen opererer med informasjon i såkalte elementer, som ikke nødvendigvis er bare ett tall eller én bokstav, men også en kort tallrekke, en stavelse eller et helt ord som vi umiddelbart oppfatter som en samlet enhet.

Et åttesifret telefonnummer kan oppfattes som vanskelig å huske som åtte uavhengige tall, men hvis det deles opp i to blokker med fire tall i hver, trenger korttidshukommelsen bare å holde styr på to elementer – noe som faller den mye lettere, selv om de enkelte elementene er blitt litt mer komplekse. Metoden der man grupperer enkeltelementer i en litt større, sammenhengende gruppe av elementer, kalles ”chunking” på engelsk, og den utgjør en effektiv metode for å utvide korttids-hukommelsens kapasitet, som vi utnytter både bevisst og ubevisst.

Korttidshukommelsen er i det hele tatt veldig avhengig av at de enkelte elementene kan oppfattes som noe velkjent og konkret. Forsøk har vist at det er langt enklere å huske ord som forekommer i et dagligdags ordforråd, fremfor ord som ikke brukes så ofte. Det samme gjelder tegninger med naturalistiske motiver fremfor abstrakte former og figurer. På samme måte som ansikter av kjente personer er lettere å huske enn fotografier av helt ukjente mennesker.

Dette siste ble undersøkt av Margaret C. Jackson og Jane E. Raymond ved University of Wales Bangor, UK, i 2008. Testpersonene skulle se på en skjerm som viste en mosaikk av ti små portretter av forskjellige ansikter. Deretter ble det en kort pause før en ny mosaikk kom til syne. Forsøkspersonene måtte nå huske om det dreide seg om de samme bildene eller ikke. I det ene tilfellet var det gjengitt bilder av helt ukjente personer, mens mosaikken i det andre tilfellet viste berømte mennesker som Johnny Depp, Brad Pitt og Leonardo DiCaprio. Det viste seg at når det var snakk om kjente personer, klarte testpersonene ikke bare å huske flere ansikter – de kunne også svare raskere på om mosaikken viste de samme ansiktene eller ikke.

Nye minner går rundt og rundt

Studier gjennom flere tiår har vist at vi har lettere for å huske meningsfylte og gjenkjennelige ord og bilder fordi korttidshukommelsen benytter seg av repetisjon for å holde på erindringen. I praksis er det slik at når vi nettopp har hørt et nytt ord, blir dette gjentatt igjen og igjen av en indre stemme i hjernen, slik at den flyktige korttidshukommelsen blir minnet om ordet et antall ganger. Denne teorien ble første gang presentert i 1974 av Alan D. Baddeley og Graham Hitch ved University of Stirling i Skottland. De introduserte begrepet ”fonologisk løkke” for å beskrive den indre gjentagelsen av ord, mens ”det visuelle tegnebrettet” på tilsvarende måte fortsetter å presentere et bilde for vårt indre blikk. På den måten kan ord, bilder og annen informasjon holdes fast i korttidshukommelsen. Men hvis repetisjonen blir blokkert, forsvinner erindringen i løpet av sekunder.

Hjernen bruker med andre ord to forskjellige mekanismer for å huske ord og bilder, og det er årsaken til at mange av oss har en tydelig følelse av at vi husker visse ting bedre enn andre. I det tidligere omtalte eksperimentet ved Jackson og Raymond prøvde forskerne å undersøke hvilken metode testpersonene brukte for å huske ansiktene. I en variant av forsøket ble derfor deltagerne først presentert for to eller fire tall som de skulle forsøke å huske ved å gjenta dem høyt for seg selv, samtidig med at de gjennomførte resten av forsøket og studerte ansiktene.

Følgelig var den fonologiske løkken opptatt av å huske tallene, og de hadde derfor færre ressurser igjen til samtidig å skulle huske ansiktene. Når den fonologiske løkken ble overbelastet på denne måten, gikk det hardt utover evnen til å huske ukjente ansikter, mens evnen til å huske de berømte ansiktene bare i mindre grad ble berørt. Forskerne forklarer resultatene med at man gjenkjenner et kjent ansikt uten mer om og men og kan repetere synet av det via det visuelle tegnebrettet, mens et ukjent ansikt helst huskes ved at man beskriver det ved å si blant annet ”stor nese”, ”grønne øyne” eller ”mørkt hår”.

Tema

Les også

Kanskje du er interessert i...

FÅ ILLUSTRERT VITENSKAPS NYHETSBREV

Du får ditt gratis spesialtillegg, Vår Ekstreme Hjerne, til nedlasting straks du har meldt deg på nyhetsbrevet.

Fant du ikke det du lette etter? Søk her: