Runners

Du blir ruset av mosjon

Tyske forskere har vist at mosjon frigir lykkehormoner i hjernen, som demper smerte og gir oss rus. Dermed finnes faktisk det omdiskuterte fenomenet ”runner’s high”.

20. januar 2010 av Rasmus Kragh Jakobsen

Mange løpere sier at de har det godt og føler seg avslappet etter en løpetur, og noen idrettsutøvere forteller til og med at treningen kan utløse en rus nesten som en orgasme eller euforiserende stoffer. Fenomenet er utbredt og kjent som runner’s high, men forskerne har lenge diskutert hva det egentlig er, og om det overhodet finnes.

Nå har det imidlertid lykkes tyske forskere å vise at en god, lang løpetur utløser potente morfinlignende stoffer i hjernen. Det ser ut til at mosjon utløser en nevral flodbølge av kroppens eget narkotikum, endorfin, og jo mer stoff som utløses, desto større er lykkefølelsen. Funnet avslutter ikke bare en lang debatt om runner’s high, men viser også en mekanisme bak mosjonens lindrende effekt på for eksempel depresjon og kroniske smerter. Og tar man det opp i det helt store perspektivet, kan oppdagelsen tyde på at endorfinene kan ha hatt en avgjørende rolle i menneskets evolusjon.

Forskerne fant den indre morfin

Fenomenet runner’s high går tilbake til 1970-årene, da løpere fortalte om hvor fantastisk de fikk det etter en lang løpetur. Omtrent samtidig oppdaget forskerne at kroppen inneholdt en til da ukjent type molekyler med samme egenskaper som morfin. Det nye stoffet ble kalt endorfin etter morfin og endo – kroppens indre morfin. Da forskerne oppdaget at trening utløste store mengder av dette lykkehormonet i blodet, var runner’s high snart på alles lepper.

Men det var et problem. Endorfiner er store molekyler som ikke kan trenge over blod-hjernebarrieren og inn i hjernen. Derfor kan endorfin i blodet egentlig ikke gi oss noen lykkerus i hjernen. Dette faktum ble stort sett oversett, og i stedet festet man seg ved at rotter i tredemølle frivillig tilbakelegger enorme distanser og kan løpe seg selv til døde, som om de var avhengige av morfin.

Mosjon kan bremse alzheimer

Manglende direkte beviser fikk i 2002 den fremtredende hjerneforskeren Huda Akil ved University of Michigan i USA til å gå mot endorfinteoriens forkjempere og erklære at den var ”ren fantasi i en moderne popkultur”. Året etter oppdaget nevropsykologen Arne Dietrich ved Georgia Institute of Technology i USA og hans kolleger dessuten at innholdet av kroppens egen versjon av cannabis, anandamid, også steg etter hard trening. I motsetning til endorfin trenger anandamid raskt inn hjernen – og dermed ble endorfinteorien lagt død.

Men nå har den tyske smerteforskeren Henning Boecker og kollegene hans ved Klinikum rechts der Isar i München og Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität i Bonn på ny satt endorfinteorien på dagsordenen. Med en såkalt PET-skanner kan forskerne følge radioaktivt merkede molekyler i hjernen og se hvor de binder seg til bestemte proteiner på nervecellene. Henning Boecker brukte et molekyl som spesifikt binder seg til endorfinresep-torene på nervecellene. Han rekrutterte ti mannlige løpere fra München. Løperne fikk utført en PET-skanning mens de var i hvile, deretter løp de i to timer med relativt høy intensitet, skiftet og fikk utført ny PET-skanning.

h3>Eufori og endorfiner Undersøkelsen viste at alle løperne hadde massevis av endorfin i hjernen etter treningen – spesielt i de områdene av hjernen som har med følelser å gjøre. Dette resultatet stemmer godt overens med del to i testen, som var en psykologisk test av løpernes velvære før og etter trening. Det var en klar sammenheng mellom mengden av frigitt endorfin og forbedring av løpernes humør – jo større eufori løperne opplevde, desto mer endorfin hadde de i hjernen.

Henning Boecker mener at funnet kan brukes til behandling, og som smerte-forsker påpeker han naturligvis først endorfinets evne til å dempe smerte hos pasienter med kroniske smerter. Men det er også andre effekter. Blant annet virker mosjon mot depresjon, og nå er det innlysende å gi endorfinet æren for det. I tillegg er det studier som tyder på at endorfin kan stimulere andre faktorer som får nervene til å danne nye forbindelser og nettverk av stor betydning for hukommelsen og konsentrasjonsevnen. Dermed ser det ut til at mosjon ikke bare kan hjelpe pasienter med psykiske lidelser, men kanskje også bremse nevrodegenerative sykdommer som alzheimer.

Henning Boecker understreker likevel at forskerne bare er i startfasen og blant annet må avklare hvilken rolle ulike typer endorfinreseptorer spiller i hjernen. Han vil heller ikke utelukke at andre stoffer, for eksempel anandamid, spiller en rolle for fenomenet runner’s high.

Endorfin hjalp våre forfedre

Med forskningen er det åpnet et nytt kapittel for mosjonister og idrettsutøvere, der det er mulig å måle runner’s high og kanskje regne ut hvordan den egentlig oppstår. Men hvorfor er vi utstyrt med et system som belønner hard trening? Svaret går kanskje helt tilbake til opprinnelsen av vår slekt. Vi er den eneste løpende apen, og det menneskelige bevegelses-apparatet har siden Charles Darwin vært i fokus for studien av vår evolusjon.

Ny forskning tyder på at de tidligste forfedrene på menneskets utviklingslinje, Homo, tydelig skiller seg fra apemenneskene ved at en rekke tilpasninger har gitt et energieffektivt løpesett. Evnen til å løpe langt og utholdende ser ut til å ha vært avgjørende i vår utvikling, blant annet fordi det ga tilgang til et ekstremt verdifullt næringsmiddel: kjøtt.

Forskerne anser det i dag for sannsynlig at våre tidlige forfedre drev jakt på byttedyr som gaseller ved å løpe dyret til utmattelse, slik at jegerne til slutt kunne komme helt nær dyret og drepe det. Selv om jaktformen stort sett er forsvunnet, er den likevel dokumentert fra kulturer som sanfolket i Kalahari-ørkenen, tarahumara-folket i Mexico, navajoindianerne i Nord-Amerika og aboriginere i Australia. Hvis antropologene har rett i sine teorier, kan man lett forestille seg at nevrobiologien også er blitt selektert til løping.

Bushmen

Nevrobiologen Greg Gerdeman ved Eckerd College i Florida, USA, mener at den nevrologiske belønningen kan ha ført til at de tidlige menneskene nøt å løpe og derfor stadig gjentok atferden, som så ble en tilpasning fordi den ga dem suksess. Sammen med antropologen David Raichlen ved University of Arizona står Greg Gerdeman i spissen for et prosjekt som undersøker om den nevro-biologiske belønnningen runner’s high har vært avgjørende for utviklingen av løping i menneskets evolusjon.

Ifølge David Raichlen kan man lett forestille seg at fenomenet er oppstått som et system som både kunne motivere løping ved å gi en rus av lykke og velvære og samtidig kunne dempe smerten fra ømme muskler og småskader. Det ville ha hjulpet våre forfedre i jakten og dermed gitt en fordel i kampen for å overleve.

Kanskje er det etterdønninger fra vår fortid som jegere på savannen vi merker i dag når denne følelsen av velvære fyller kroppen etter en lang løpetur.

Tema

Les også

Kanskje du er interessert i...

FÅ ILLUSTRERT VITENSKAPS NYHETSBREV

Du får ditt gratis spesialtillegg, Vår Ekstreme Hjerne, til nedlasting straks du har meldt deg på nyhetsbrevet.

Fant du ikke det du lette etter? Søk her: