Jules Verne var inspirasjonen bak skipet

I 1950 fikk Cousteau perm fra marinen for å dra på oppdagerferd med skipet som ble uløselig knyttet til ham, nemlig Calypso. Skipet var opprinnelig blitt brukt som minesveiper under krigen og hadde også en fortid som ferge i Hellas.

Cousteau spesialutstyrte det til dykkertokter. Han fikk bygd et trykkammer og et utkikkstårn på dekket samt enda en dykkerplattform på babord side, og i baugen ble det montert en kuleformet nese med åtte ventiler der man kunne observere livet under vannet – direkte inspirert av ubåten Nautilus fra Jules Vernes roman.

I det øyeblikket Cousteau dro ut på sin første tur, opphørte inntekten fra den franske staten, og han måtte leve av innsamlede midler og inntektene han etter hvert mottok for bøkene og filmene han lagde. Opp gjennom årene påtok han seg svært varierte arbeidsoppgaver. Han kartla økosystemer og fant nye dyrearter. Og han dro på arkeologiske ekspedisjoner og fant blant annet et 2000 år gammelt romersk skipsvrak sørøst for Marseille. Cousteau og folkene hans dykket over 3500 ganger ned til vraket og reddet opp mer enn 10 000 gjenstander.

Resten av livet fartet Cousteau verden rundt. Han rundet blant annet Kapp Horn, spissen av Sør-Amerika, han dykket med pingviner i Antarktis og han undersøkte skipsvrak i Karibia og livsbetingelsene i blant annet nildeltaet og ved Titicacasjøen i Andesfjellene. Han gjorde et omfattende antall oppsiktsvekkende oppdagelser, ikke alle like oppmunt­rende.

Fra sitt første dykk og frem til slutten av karrieren kunne Cousteau se hvordan livet i havet ble endret av forurensning. Fargesprakende koraller ble grå og livløse, dyrearter forsvant og oljeutslipp førte til død og elendighet for dyrelivet. Cousteau brukte derfor sitt navn for å vekke oppmerksomhet om ødeleggelsen av havet. I 1973 dannet han Cousteau Society som skulle bekjempe forurensning og gjøre verden klar over de alvorlige problemene i havet.

Cousteau døde i 1997, men Cousteau Society er i høyeste grad levende. Hans kone nummer to, Francine Cousteau, leder organisasjonen i dag. I særlig grad gir den støtte til utdannelse, hjelp til kystnære strøk og bistand til ekspedisjoner. I en verden som begynner å merke klimaendringene, har Cousteau Society konsentrert seg om å dyrke ”den menneskelige faktor”. For å kunne stanse forurensningen må lokalbefolkningen ha utdannelse og forståelse for hva som utgjør truslene mot livet i havet.

Et av de store problemene for mange kystområder er fattigdommen. En fattig befolkning har verken et økonomisk, mentalt eller innsiktsmessig overskudd til å engasjere seg i naturvern i lokalmiljøet. ”Vi har etablert et rådgivningsprogram for de lokale regjeringene. Det handler mye om blant annet utdannelse, opplysning og levekårsforbedringer,” forteller Francine Cousteau. For tiden pågår det et kyststyringsprogram i Sudan, et land som i mange år har vært vært herjet av borgerkrig.

Jacques Cousteau døde for 13 år siden. Men 100 år etter sin fødsel bidrar han ennå, gjennom organisasjonen som bærer hans navn, til at verdens oppmerksomhet er rettet mot den fantastiske verdenen under havet – og ansvaret vi har for å bevare den.

• Forrige Side 2 av 2