Når begynte man å ta i bruk etternavn?

1. september 2009

De tidligste etternavnene, eller familie- og slektsnavnene, kom trolig i bruk i den romerske republikken rundt 500 f.Kr. Alle personer fikk i tillegg til et fornavn også et etternavn som gikk i arv i familien og var den viktigste delen av navnet. Nord i Europa fikk de fleste barn sin fars fornavn som etternavn, for eksempel Lars Petterson eller Maren Sigurdsdatter – det kalles patronymiske etternavn og er ennå i bruk på Island (husk bare Vigdís Finnbogadóttir) og på Færøyene. I dag slutter de vanligste skandinaviske etternavnene på -sen eller -son fordi de er dannet av patronymer. Skikken med at en hel familie hadde samme etternavn, vant innpass på ulike tidspunkter i Europa. I Frankrike alt på 1200–1300-tallet, visse steder i Tyskland på 1500-tallet – og i Nord-Tyskland, som i likhet med i Skandinavia brukte patronymiske etternavn, litt senere. I arabiskspråklige land får barna også ofte patronymiske etternavn, der sønnen til Khaldun får navnet Ibn Khaldun. Men også her tar man slektsnavn etter europeisk skikk. I Kina og Japan har man også to navn, men der står etternavnet før fornavnet. Noen steder finnes det ennå mindre samfunn der det ikke er sikkert at man får annet enn et fornavn å kjennes ved.

Les også

Kanskje du er interessert i...

FÅ ILLUSTRERT VITENSKAPS NYHETSBREV

Du får ditt gratis spesialtillegg, Vår Ekstreme Hjerne, til nedlasting straks du har meldt deg på nyhetsbrevet.

Fant du ikke det du lette etter? Søk her: