West African Drums

Musikkens makt har røtter i biologien

Musikk er en av menneskehetens største gåter. Vitenskapen er kommet frem til at følelsen for vellyd er rotfestet i biologien, og at sinnsstemningen påvirkes av de samme frekvensene.

11. september 2009 av Rasmus Kragh Jakobsen

Talende trommer i Vest-Afrika hører til i kategorien midt mellom språk og musikk. Trommene er blant annet kjent fra yorubafolket i Nigeria og lokelestammen i Kongo, som bruker henholdsvis en timeglassformet ”dundun”-tromme og uthulte trestammer til å kommunisere med over avstander som er lengre enn menneskets stemme kan nå.

Trommene kan ”snakke” ved å imitere toner og rytmer i språket, og selv om det er en viss fare for misforståelser, bygger trommespråket ikke på forhåndsbestemte setninger, men kan i likhet med andre språk kombinere lyder til nye meninger. De talende trommene kan lett bli tatt for å være lyd uten mål og mening for uinnvidde, men for innfødte er språket helt naturlig og enkelt å avkode.

Musikk er et fenomen som er unikt for mennesket, og dens opprinnelse er fortsatt en uløst gåte for verdens biologer. I motsetning til følelser som utløses av mat, drikke, tale og sex, er det ingen umiddelbar logisk forklaring på hvorfor tilsvarende følelser for musikk er blitt fremelsket og fastholdt gjennom evolusjonen. Ingen kan heller benekte den mystiske makten musikk har over oss.

Musikk kan få hårene til å reise seg i nakken og tårene til å trille. Musikk kan fremkalle en rus av rene, rå følelser uten blokkerende sensur fra det høyere intellektet. Musikken har fulgt oss siden tidenes morgen. Vi vet bare ikke hvorfor eller hvordan den oppsto – eller hva meningen med den i det hele tatt er.

Kanskje spilte neandertalerne

Hvor langt tilbake i historien musikken egentlig går, er det vrient å gi et nøyaktig svar på. Arkeologiske funn av fløyter viser at mennesker spilte avansert musikk for 32 000 år siden i huler ved Geißenklösterle i Tyskland. Men musikken kan ha røtter 150 000 år tilbake, til moderne menneskers opprinnelse eller enda lenger. Minst ett omdiskutert instrument, også en fløyte, antas å ha tilhørt neandertalerne, som skiltes fra vår utviklingslinje for 600 000–700 000 år siden.

Hvor mye av vår musikalske sans som egentlig har biologiske røtter, har lenge vært diskutert – ikke minst om de følelsene musikken vekker er kulturelt betinget eller er helt universelle.

Nå tyder en internasjonal studie ledet av Thomas Fritz ved Max Planck-instituttet i Leipzig i Tyskland, på det siste. Utstyrt med en soldrevet bærbar PC dro Fritz langt inn i Sentral-Afrika for å finne mennesker som aldri hadde fått ørene ”forurenset” av vestlig musikk – de hadde aldri hørt radio eller deltatt i en misjonsgudstjeneste. I de nordligste delene av Mandarafjellene i Kamerun fant han mafafolket, som lever uten elektrisk strøm og praktiserer en svært annerledes musikk enn det vi gjør her i Vesten.

21 mafaer gikk med på å høre en musikk de aldri kunne ha vært forberedt på: 42 vestlige instrumentalstykker, både klassisk musikk, rock, pop og jazz, komponert for å vekke universelle følelser som glede, tristhet og angst.

For hvert musikkstykke skulle mafaene peke på bilder av ansikter som uttrykte de forskjellige følelsene. Selv om mafaene aldri hadde hørt vestlig musikk, forbandt de tonene med det riktige ansiktet i 60 prosent av tilfellene. Forskerne konkluderer derfor med at musikk kan vekke bestemte universelle følelser på tvers av helt forskjellige kulturer. Det er en sterk indikasjon på at musikk er dypt rotfestet i Homo sapiens’ biologi.

”Det hersker ingen tvil om at musikk er en sentral del av det som gjør oss til mennesker,” hevder Thomas Fritz.

Babyhjerne registrerer rytme

Fra studier av barn under ett år har man også gode indikasjoner på at i hvert fall noen sider av musikken er medfødt. En helt ny studie viser at nyfødte babyer har rytmesans og følger takten i musikk.

Det er ikke slik at de små vifter med tærne i takt med en fet beat – men en gruppe ungarske og nederlandske forskere har rett og slett registrert rytmen i hjernen hos barna. Ledet av István Winkler ved Ungarns vitenskapsakademi i Budapest plasserte forskerne elektroder på hodet til 14 spedbarn som deretter lyttet til forskjellige trommemusikkstykker.

I ny og ne hoppet rytmen over et slag, og brøkdelen av et sekund senere registrerte elektrodene samme utslag i hjernebølgene som hos voksne som forventer noe som deretter viser seg å ikke skje. Med andre ord: Spedbarna fulgte rytmen og ble overrasket da den ble brutt. ”Våre resultater tyder sterkt på at rytmesansen er medfødt,” sier István Winkler.

Brain waves baby

Medfødt musikalsk sans

Andre vitenskapelige målinger omfatter også hjerneskanninger og tyder også på at den musikalske sansen er medfødt. En rekke resultater er de siste årene kommet fra BRAMS (International Laboratory for Brain, Music and Sound Research) i Canada, der nevrobiologer som Isabelle Peretz og Robert Zatorre dissekerer musik-kens biologiske bestanddeler. Zatorre er for eksempel den første til å ha brukt hjerneskanninger til å lokalisere hvor følelser som ”fryse på ryggen” aktiveres av musikk. Han har også funnet ut at behagelige toner gir utslag i hjernens lykkesentre, og at denne hjerneaktiviteten er nær forbundet med responsen på blant annet mat og sex.

Resultatene er sterke indikasjoner på at musikk har en evolusjonær bakgrunn. Zatorres kollega, Isabelle Peretz, arbeider også med skanninger og har vist at tonedøvhet er nevrologisk betinget og spesifikk for musikk uten påvirkning av andre evner, for eksempel språk.

Tonedøvhet finnes hos fire prosent av verdens befolkning. De kan ikke høre om en tone er falsk, og flere av historiens store personligheter, blant andre Theodore Roosevelt og revolusjonslederen Che Guevara, var erklært tonedøve uten at det ga dem noen merkbare problemer med å leve et ”normalt” liv. I 2007 viste Peretz og kollegene for første gang at det er en stor arvelig faktor knyttet til tonedøvhet – og dermed at musikk kan være selektert gjennom evolusjonen. Spørsmålet er bare hva det er som har vært drivkraften.

Det er et spørsmål som også opptok Darwin. Han anså musikk for å være et av de største mysteriene, for ”verken nytelsen eller evnen til å produsere musikk er av den minste nytte for mennesket,” som han skrev i boken ”The Descent of Man”. Siden da har det ikke vært mangel på ideer til drivkraften. Den amerikanske nevrobiologen Steven Pinker er ofte sitert på at ”musikk er som krem for hørselen”, og han står for det man kan kalle null-hypotesen: at musikken bare er et heldig sammentreff av andre egenskaper.

Musikk kan for eksempel trekke på den fordelaktige evnen å kunne omsette trykkbølger til nyansert lyd og hjernens evne til å ordne språkets lyder i samsvar med regler og prinsipper – og følelsene musikk vekker kan stamme fra likheter med andre lyder av større biologisk relevans som lydene fra barn og dyr.

Musikere har mange partnere

Nullhypotesen er slett ikke usannsynlig, men det finnes også andre gode forslag. Noen forskere - inklusive Darwin - på-peker at musikk kan være et resultat av seksuell seleksjon. At musikk nærmest er sexy, og at musikere er tiltrekkende.

Noe som taler for seksuell seleksjon – i tillegg til utallige historier om hvor lett rockestjerner tiltrekker seg seksualpartnere – er at å utøve musikk krever bruk av flere egenskaper på samme tid, og at en dyktig musiker derfor helt grunnleggende utstråler gode evner til overlevelse. En svakhet ved denne teorien er at mennesker av begge kjønn nyter musikk spilt av både menn og kvinner. En annen svakhet er studiene av spedbarn som viser at musikk kan nytes lenge før vi har nådd kjønnsmoden alder.

En annen utbredt hypotese er at musikk fungerer som ”sosialt lim”, som har kunnet forsterke menneskets samhold i for eksempel kriger. Sang kan løfte stemningen blant totalt utmattede sol-dater, bringe håp og gi mot foran et slag. Eller stikk motsatt: virke demoraliserende og illevarslende for fienden.

Problemet er at det er vanskelig å virkelighetsteste hypotesene, og uten holdbare tester risikerer de å strande som bare plausible ideer. Der forskerne har kunnet innhente flest data er i forbindelse med at musikk har sin opprinnelse i talespråket. Teorien bygger blant annet på den opplagte observasjonen at både musikk og språk er bygd opp av atskilte lydelementer (toner og fonemer, der fonemer er språklige lyder) som er ordnet i komplekse strukturer etter bestemte regler. Evnen til å mestre begge deler avhenger av at man kan tolke de innviklede lydmønstrene som utspiller seg.

Tilhenger av denne teorien er dr. Aniruddh Patel ved Neurosciences Institute i La Jolla, California, som sammen med japanske kolleger har påvist en sammenheng mellom språk og hvordan mennesker oppfatter musiske mønstre. Det viser seg at en serie varierende toner, for eksempel lang–kort, lang–kort, lang–kort, oppfattes forskjellig i Japan og Europa. Japanerne hører et mønster av lang–kort, mens euro-peerne hører kort–lang.

Forskjellen på det de hører henger ifølge Patel sammen med måten språket er bygd opp på. De europeiske språkene har et kort ord foran innholdsordet, for eksempel ”a/the book”, mens på japansk er det omvendt: ”hon wo” (book a/the).

The Mafa people

Vellyd er bare ren biologi

En annen studie kommer fra nerveforskeren Dale Purves ved Duke University i North Carolina, USA. Han mener at språk direkte har formet det vi synes er estetisk i musikk. Han undret seg over hvorfor bare noen få frekvenser lyder så harmonisk av alle de 20 000 frekvensene menneskeøret kan oppfatte. Sammen med kolleger begynte Purves i 2003 å skille ordenes vokallyder og oppdaget at de frekvensene der menneskelig tale markerer en ekstra kraftutladning, nøyaktig tilsvarer de frekvensene man får når man slår an en skala (12 toner) på et piano. Purves arbeidet videre med å undersøke sammenhengen mellom tale og musikk, og i 2007 fant han ut at de kombinasjonene av toner vi synes er behagelige på et piano, finnes som frekvenser som definerer vokal-lydene i menneskets tale, uansett om det er norsk, engelsk eller swahili.

Menneskelig tale starter når luft presses opp forbi stemmebåndene og får dem til å vibrere i grunnfrekvenser, som deretter formes ytterligere av blant annet hodets resonansrom. Stemmebåndene kan sammenlignes med strengene på en gitar, og resten er gitarkassen.

Det viser seg at de mest energirike av de resonante frekvensene er avgjørende for vokallydene. Med andre ord: Samspillet mellom talens uttale og hjernens tolkning er gjennom evolusjonen nådd til en fordeling av frekvenser som egner seg til menneskelig kommunikasjon. ”Den underforståtte konklusjonen er at estetikk i musikk reduseres til biologisk informasjon,” sier Purves, vel vitende om at det ikke er populært blant musikere.

Selv om både Patels og Purves’ observasjoner ser lovende ut, er ingen ting bevist, og de kan skyldes tilfeldigheter. Men med språket som grunnlag for musikken blir det lettere å prøve å forklare hva som har drevet utviklingen, fordi en mer nyansert kommunikasjon helt opplagt ville ha gitt våre forfedre enorme for-deler i kampen for å overleve.

Det kan se ut som om Patel og Purves er inne på noe med språkhypotesen, men svaret er likevel ikke nødt til å være én teori som er den riktige. Svaret kan være mer sammensatt. Musikk er kanskje den eneste universelle egenskapen ved mennesket som ikke har en åpenbar funksjon som forskerne kan bli enige om.

Det er ingen garanti for at man noen gang kommer til å forstå musikken og dens opprinnelse, men kanskje vil det rette eksperimentet en dag avsløre vår musikalske atferds kjerne og identifisere trekkene som er enestående for musikk.

Fugledans

Det er ikke bare mennesker som ”groover” til musikk. Den tamme kakaduen Snowball elsker å svinge til låter av Backstreet Boys og Queen som ”Everybody” og ”Another One Bites the Dust”.

Videoer av fuglen som bedriver headbanging, løfter bena høyt opp over hodet og rocker hele kroppen i takt med musikken, er blitt en hit på YouTube. Nå har dr. Aniruddh Patel ved The Neurosciences Institutei California, USA, bekreftet at Snowball virkelig følger rytmen og ikke bare har lært seg dansen.

Bedre enn toåringer

Når Patel og kolleger varierer tempoet i Snowballs favorittsang, danser han fortere når rytmen settes opp, og langsommere når den settes ned. Snowball danser ifølge Pa

Les også

Kanskje du er interessert i...

FÅ ILLUSTRERT VITENSKAPS NYHETSBREV

Du får ditt gratis spesialtillegg, Vår Ekstreme Hjerne, til nedlasting straks du har meldt deg på nyhetsbrevet.

Fant du ikke det du lette etter? Søk her: