Mangel på koner sendte vikinger på langfart

I flere århundrer spredte vikingene fra det høye nord gru og redsel overalt der de kom frem. Og de kom frem. Med skipene som base erobret og herjet krigerne klostre og byer i fremmede land og fraktet med seg hjem store og kostbare skatter. Vikingene nådde frem til europeiske land som England, Frankrike og Skottland, og de seilte tvers over Atlanterhavet til Grønland og NordAmerika og nedover de store elvene til Russland og Det bysantinske riket.

Men hva var egentlig grunnen til at unge menn fra Norge, Sverige og Danmark begynte å reise ut på tokter og dermed startet en av de mest dramatiske periodene i Skandinavias historie? De var gans­ke enkelt på jakt etter rikdommer som kunne sikre dem giftermål med en kvinne på hjemmebane. Slik lyder en ny teori som kommer fra den britiske arkeologen James Barrett, visedirektør ved McDonald Institute for Archaeological Research ved University of Cambridge.

Det var så stor mangel på unge kvinner i Skandinavia på 700-tallet at mennene lå i skarp konkurranse om å få seg en kone, hevder Barrett. Derfor dro de unge mennene ganske enkelt av gårde til andre land for å stjele rikdommer og krigsbytte som kunne imponere kvinnene på hjemmebane og være nøkkelen til å oppnå ekteskap. Gull og edelstener fungerte som brudepris – brudgommens betaling til bruden og hennes familie – ved inngåelse av ekteskap.

Ekteskap ga høyere status

”Det lyder nesten for enkelt, ja banalt, men det gir faktisk mening. Det handlet om å skaffe nok til å kunne gifte seg og få sitt eget hjem,” sier James Barrett.

Og siden det ikke var mange kvinner å ta av, steg sjansene til en ung mann for å få seg en god kvinne fra en innflytelsesrik familie altså i takt med rikdommene han klarte å rane til seg.

”For å bli fullgod kriger, en del av aristokratiet, var det nødvendig med egen husholdning,” forklarer James Barrett.

Vikingene la ut på de første farefulle og voldelige toktene i slutten av 700-tallet. Og deretter varte de nordiske krigernes herjinger til slutten av 1000-tallet. Vikingene bodde i Norge, Sverige og Danmark – ikke i ett felles rike, men i en rekke mindre høvding- eller konge-dømmer, som likevel hadde så mange fellestrekk at innbyggerne går under samlebetegnelsen vikinger.

Vikingene var viden kjent for sine skip og evner som sjømenn, i likhet med at de også var kjent som flinke handelsfolk som grunnla store byer i Skandinavia. Vikingenes makt kulminerte med den danske vikingen Knud den store, som fra 1028 til 1035 regjerte over både Danmark, Norge, Sør-Sverige og England. Og ifølge James Barrett var bakgrunnen for disse århundrene med nordboernes massive ekspansjon og plyndringsfremferd altså mangel på kvinner. En mangel, som ifølge James Barrett muligens skyldtes at man i Norden i sen jernalder drepte mange av de nyfødte pikebarna.

”Selv om det er svært foruroligende, har selektive barnemord på jenter dessverre forekommet på mange tidspunkter og steder. Man må huske på at det var urolige tider i vikingtiden der det var større behov for gutter enn jenter til krig. Det kan ha skapt en ubalanse mellom kjønnene som resulterte i hard konkurranse om brudene,” forteller Barrett.

Barnedrapene førte etter hvert til at det oppsto mangel på unge, giftemodne kvinner, og den intense konkurransen om dem som var til rådighet, tvang mennene til å dra av sted på tokter.

James Barrets teori underbygges av arkeologiske funn i kvinnegraver fra vikingtiden. Mange av disse er nemlig fulle av verdifulle gjenstander, blant annet smykker lagd av omsmeltet metall som opprinnelig stammet fra andre land.

Disse verdifulle gjenstandene kan ifølge James Barrett høyst sannsynlig være gaver som vikingene har gitt sine koner som en del av brudeprisen da de giftet seg. Dermed er funnene et bevis på at de unge mennene ga en del av utbyttet fra røvertoktene til sine koner, som
senere tok dem med seg i graven.

Klostrenes rigdomme var et let bytte for de hedenske vikinger.